1500-1600-TALLET
Innledning
Som kjent, pleier vi gjerne å inndele historien i forskjellige hoved-tidsrom eller -tidsaldrer, som så atter blir oppstykket i mindre tidsavsnitt og epoker. Dette er en grei måte å gjøre det på, særlig da for oversiktens skyld. Men likevel er det visse fenomener ved utviklingen som rettferdiggjør en slik mer eller mindre kunstig oppdeling, for strengt tatt er vel ingen periode i historien helt lik den foregående eller etterfølgende. Derfor kan en med ikke liten rett si at menneskene stadig lever i en ny tid, mer eller mindre vesensforskjellig fra tidligere epoker. Når så disse forandringene både blir mange og store på viktige områder i løpet av en heller kort periode, da setter vi gjerne et ekstra stort skille og snakker om en virkelig ny tidsalder i menneskehetens utvikling. Det kan skje i form av voldsomme omkalfatringer på det materielle eller åndelige plan, ja kanskje på begge områder samtidig, som f. eks. i åra straks før og straks etter 1500. På ganske kort tid får vi en fantastisk utvidelse av kjennskapet til vår egen klode, som åpner uanede muligheter for en storslått ekspansjon på det materielle området. Ikke mindre revolusjonsartet blir utviklingen på det åndelige plan i og med Luthers kraftige tale mot Roma og avgjørende brudd med pavekirken. Takket være Gutenbergs geniale «svartekunst», ga denne tale straks gjenklang vidt omkring. Men har nå disse store begivenhetene egentlig noe med den fredelige Lierbygda å gjøre, kan en spørre. De jorddyrkende Liungene var da verken med Columbus over Atlanteren eller lyttet til Luthers uforferdede ord på riksdagen i Worms, og få av dem var det vel og som forstod å tyde bokstavene. Nei, foreløpig skulle en tro at de trauste bøndene hadde sin fulle hyre med sin åker og sin eng i kampen for det daglige brød, og at disse epokegjørende verdensbegivenheter ikke angikk dem.
Her var sannelig arbeidsoppgaver nok i Lier med å rydde og dyrke, for fremdeles grodde skogen frodig og villmarka breidde seg der som det 150 år tidligere hadde duvet grønne enger og gule åkrer. Men tar vi så med en gang et overblikk over utviklingen i dette hundreåret og det neste, finner vi snart at også i Lier foregår en mindre gjenreisning, som fører med seg en nyskaping og omlegging på mange områder. I slutten av 1600-åra har denne ført til at en stor del av ødegårdene etter mannedauen er tatt opp igjen ved siden av at nye bruk er ryddet. Dermed er gårdtallet i Lier kommet omtrent opp på samme høyde som det var før den uhyggelige mannedauen. I tillegg har vi så fått en ny samfunnsklasse, de avhengige husmenn, som i tall utgjør bortimot 1/5 av befolkningen i bygda. Dette viser også at den sosiale forskjell er utdypet, vi har fått rike godseiere og storbønder som sammen med enkelte bymagnater i Drammen prøver å slå under seg mest mulig av Liers jord, som i ikke liten grad er blitt handelsvare. Samtidig er skattene steget til urimelige høyder, og de plikter og tjenester som hviler på bøndene, er både mange og trykkende. Men det er farlig å mukke, for landsfaderens lensherrer, futer og andre øvrighetspersoner passer godt på at lov og rett nøye overholdes. Og fra prekestolen trues det med streng straff og evig pine for alle gjenstridige syndere mot Guds og kongens lov.
Selv om disse forholdene bastet og bandt bøndene både økonomisk, rettslig og religiøst, er det likevel enkelte lyse trekk i bildet også. I disse hundreåra blir ikke bare selve modernæringen utvidet, men vi får viktige binæringer som skogbruk og bergverksdrift. Skogbruket var en århundregammel næringsvei, men det fikk en mangedobbelt økonomisk betydning da vass-saga ble konstruert her i landet, visstnok i 1520-åra. Særlig kom dette bygdene rundt det seinere Drammen til gode, da dette stedet etter hvert ble det viktigste trelastsentrum i landet med sin livlige og innbringende handel med først og fremst hollenderne, men også med dansker, tyskere og andre fremmede. Drammen fikk da også utpå 1600-tallet en smigrende attest som «det beste og fornemste hovedtoldsted som av trelast udi Norge findes».
Betaling av tiende
(Etter Olaus Magnus: Historia de gentibus septentrionalibus.)
Nå vil kanskje noen med en gang innvende at det var nok de til dels lure og smarte utlendinger som dro av med den største profitten når det gjaldt både trelastomsetningen og eventuell annen handel med bøndene i Drammens umiddelbare omegn. Noe er det kanskje i denne påstand, men likevel ble det nok ofte en pen skilling til produsentene i Lier, Eiker, Skoger og de andre bygdene, som gjerne ville være med på leiken. Pengene kom vel med både til å betale alle de nye skatter og avgifter, som hadde en merkelig evne til å bli større og mangfoldigere utover 1500- og særlig 1600-tallet. Og det var ikke bare kongen - eller rettere sagt den sterkere statsorganisasjon - som krevde sitt i fred og særlig i krig. Nei, den nye godseieradel, som her i landet for en stor del var dansk, var svært lærenem og økte jordleieavgiftene når de mente bøndene kunne greie å betale mer. Og det var slett ikke sjelden.
Derfor stiger skattene kolossalt i løpet av disse 200 åra, og en bonde i midten av 1600-tallet må ut med minst like mange daler til konge, øvrighet og eventuell jordherre som hans tipp- eller tipp-tipp-oldefar hadde betalt skilling ca. 150 år tidligere. Særlig ille ble det under og etter de ulykkelige og ødeleggende krigene i 1640- og 1650-åra. Men allerede i 1620-åra er det sterk murring og utbredt misnøye i bondestanden både over de høye skatter og den voldsomme måte kongens tjenere ofte går fram på
Professor Sverre Steen kaller denne perioden «den store klagetid for bøndene.» Ikke mange steder i landet var godseierveldet så utstrakt og dominerende som i de grøderike jordbruksbygder Lier, Eiker og Skoger med sine forholdsvise flate og sammenhengende arealer. Her fikk vi da også sentra for den største jordsamling på ei hand som vi kjenner til i vår historie, da Hannibal Sehested la under seg en stor del av gårdene i disse bygdene. For Liers vedkommende var tallet 109, og på Eiker enda større. Et av de vesentligste trekk i historien for disse bygdene blir da nettopp å følge bøndene i deres kamp for å løsrive seg fra dette godseiervelde og dermed å nå fram til å sitte som fri mann på sjøleid grunn.
I Lier begynner denne utviklingen for alvor straks etter at eneveldet er innført i 1660 og fortsetter med økt fart de siste tiåra for 1700. Ca. 1690 kan en med stor rett si at det utstrakte og typiske godseieraristokrati har tapt det meste av sin betydning i og med at det «fordums» kolossale Sehested-gods er oppdelt og for en stor del solgt til sjøleiende bønder. Ja, den 10. juli 1687 ble til og med flere gårder bortauksjonert til høystbydende, og ikke få liunger nyttet da dette sjeldne høvet som bød seg. Derfor må en ha rett til å betegne denne dag som en stor merkedag i Liers historie samtidig som denne tida også danner epoke i sjølve jordeiendomshistorien. Bøndene var trass i alt blitt mer velstående - eller kanskje mindre fattige er et riktigere uttrykk - enn 200 år tidligere. Hovedårsaken til framgangen var den utstrakte nyryddinga og «oppattryddinga», som hadde gått for seg så å si uavbrutt gjennom hele perioden og som resulterte i et mye større og rikere Lier.
