«Befolkningen er gjerne av et godt og fredelig gemytt».

Gårdsregister

Innhold

Slik lyder prost J. F. Sandbergs karakteristikk av liungene i en oversiktsartikkel om Lier i verket «Norges prestegjeld» fra 1917. Prosten har mange rosende ord både om bygda og folket. Lier soknekall hører således til vårt lands beste og mest fruktbare bygder, der det hersker gode økonomiske forhold med lite fattigdom. På grunn av flere store bondegårder på den ene side og mange småbruk og arbeiderboliger på den andre kan klassemotsetningen bli nokså merkbar unntatt i Sjåstad, der han mener at leveforholdene er jamnere for alle. Bygdas naturlige rikdomskilder hår stort sett gjort menneskene romslige og elskverdige, dannede og gjestfrie, men samtidig materialistiske i livssyn og livsvaner. Den materielle kultur viser seg særlig i alle de velstelte hus og hjem som bygda er så rik på. Når det gjelder dypere åndelig påvirkning, som for eksempel den religiøse, blir den ofte møtt med en viss negativ motstand. Presten er nok en velsett mann og stort sett aktet, og makter han kunsten å ta menneskene som de er uten å vente for mye, kan han få glede av sitt arbeid i bevisstheten om å utrette noe i rolige, jamne og tilsynelatende uforandrede forhold. «Da de gamle slekter her har formet eiendommelige typer, er her god anledning til iakttagelse og studium av menneskelivet». Slektsfølelsen er i det hele tatt sterkt utviklet, derimot står det dårligere til med slektstradisjonen, noe en bys umiddelbare nærhet sannsynligvis har bidratt til å utviske.

Den av de åndelige interesser som opptar sinnene med størst styrke, er nok den politiske, hevder han. Et sosialistisk arbeiderparti står sterkt i bygda, men i sin agitasjon har heller ikke det stilt seg i noe fiendtlig, men heller ikke i noe spesielt vennlig forhold til prest og kirke. Interesseløshet, men ikke uvilje karakteriserer vel dette forholdet best. Han kommer så inn på sjølve kirkesøkningen og anslår den til 80-100 besøkende hver prekensøndag med ca. 8% nattverdsgjester. Ungdommen ses i kirken vesentlig ved de største høytider og ved konfirmasjon.

 

Helgerud 1960. Anders Hafskjold 95 år.

 

Konfirmantundervisningen og konfirmasjonen har i det hele en betydelig plass i folks kristne og kirkelige bevissthet, noe som sannsynligvis henger sammen med nedarvede tradisjoner og aktelse for kirkelige handlinger. På grunn av denne respekt for det overleverte og tilvante blir vekkelsestypene lite fremtredende, og kristendommen må først og fremst betegnes som oppdragende. Et godt bevis på dette skulle være de få dissentere som forekommer bare enkeltvis og «forholder seg rolig». I Sylling har katolikkene et huskapell i samband med biskop dr. Fallizis sommervilla der, men de driver ingen propaganda utenom sine gudstjenester. (Med hensyn til tallet på dissentere, viste folketellingen i 1910 at det fans 78 i hele Lier, av dem var 11 baptister, 6 metodister, 5 mormonere og 1 jøde). Noe som gjør det åndelige bilde lysere, er de mange ungdomslag og kristelige ungdomsforeninger, som gjerne ser at presten deltar i det vanlige kulturarbeid. Men noe annet som kunne trenges, var en sterkere avholdsbevegelse, for det er «temmelig alminnelig at noe sterkt tas frem når folk kommer sammen». Og det gjorde de ikke så sjelden, for det rår et høyt utviklet selskapsliv, særlig ved begravelser og bryllup. Derfor behøver verken presten eller andre å føle seg isolert i denne sentralt liggende bygda med lett adkomst både til Drammen og Kristiania. «Mange vil kanskje føle seg ille berørt ved de mange sinnssyke som er innkvartert rundt om i bygda», sier prost Sandberg i slutten av sin oversikt, men det burde det heller ikke være noen grunn til. Underforstått mener han muligens at også storparten av disse mindre lykkelige medmennesker «er av et godt og fredelig gemytt», på samme måte som befolkningen ellers.

Stort sett må dette sies å være en brukbar - ja god - attest, som de dalevende liunger vel burde være fornøyd med. Dessuten stemmer den bra med det vi er kommet fram til for tidligere generasjoners vedkommende, så her sanner muligens Sigrid Undsets kategoriske ord seg om at «menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dage». Likevel kunne det være verdt å undersøke deres «Leben und Treiben» (liv og virke) litt nærmere, og da må vi som tidligere gå til de uunnværlige kildene, som fremdeles er diverse digre bøker og protokoller både på det åndelige og mer materielle plan. Da denne tida ligger knapt 2-3 generasjoner foran vår egen, fins dessuten mye levende muntlig tradisjon som kan berette om liungenes «gjøren og laden» både når de hadde hverdagsklærne og stasbunaden på.

Skal vi så prøve å saumfare dette litt nærmere, kan vi først ta for oss Sandbergs påstand om det gode og fredelige gemytt. Undersøkelser fra tidligere perioder har vist at de fleste liungene var godlyndte og hjelpsomme mennesker, som levde i fred og fordragelighet med sine granner og som noenlunde lojalt bøyde seg for landets lover når disse ikke syntes for urimelige. Denne lovlydighet og respekt for de forskjellige øvrighetspersoner hadde de nok fremdeles, noe som bidro til at både sorenskriver, fut og lensmann på det verdslige område ved siden av prest og kapellan på det kirkelige ikke hadde så mye å klage over. Dessuten var det forholdsvis «feite» embeter og bestillinger, som ga ikke så få daler eller kroner for en nidkjær tjener. Sorenskriver hadde Lier fremdeles sammen med Røyken og Hurum, og rundt 1814 bodde han på Justad. Da Jørgen Tandberg døde i 1821, fikk hans svigersønn, Martin Kjerulf, embetet, enda mange eldre habile søkere meldte seg. Men Kjerulf hadde vært såkalt adjungert sorenskriver i distriktet siden 1814 og hjulpet sin svigerfar med forretningene. Etter Kjerulfs død i 1848 fulgte Carsten Balthazar Conradi (1848-62), deretter Christian Frederik Jacob von Munhte af Morgenstierne (186284), så Ole Ambrosius Rolfsen (1884-1906) og Lars Kristian Fleischer (1906-18).

Fra gammelt av hadde nok liungene hatt enda mer å gjøre med futen enn med «skrivaren», særlig da i tilknytning til alt skattevesenet, og dette hopehavet hadde ikke alltid gått helt knirkefritt. Utover 1800-tallet hører vi ikke om noen alvorlige uoverensstemmelser mellom fut og almue verken i skattesaker eller andre spørsmål. Det kan muligens komme av at evnen hos befolkningen til å greie de lovbestemte forpliktelser ble større samtidig som «Hans kongelige majestets foged» hadde en mer human innstilling til sine «klienter». Nå bør det innskytes at Lier også før 1814 slett ikke hadde vært uheldig med futene sine, for bygda kunne nok lett ha fått verre karer i det innkrevende og kontrollerende embetet. Da fut Johan Collett på Huseby gård rykte opp til amtmann i Buskerud 1814, ble Henrik Harboe fut i Buskerud fogderi. Han fikk Ila som embetsgård. Etter ham fulgte futene Gerhard Hofgaard (1837-46), Haaken Arnesen (1846-53), Tollef Ravn (1853-73) og Jochum Nicolai Muller Johansen. I 1894 ble sjølve futeembetet opphevet og dets gjøremål overført til andre institusjoner og tjenestemenn, blant annet til lensmannen, som heretter skulle ordne valgting og all manntallsføring.

Det var vel ingen annen verdslig øvrighetsperson på 1800-tallet bygdefolk sto i nærmere kontakt med, enn lensmannen, og slik også i Lier. I 1814 het lensmannen her Anders Mathisen Sax, som vi har omtalt tidligere (se bind V, s. 404). Han hadde sikkert mang en vanskelig oppgave i alle hardåra både like før og like etter 1814. Folk sultet og greidde knapt å svare sine forpliktelser til fastsatt tid, derfor måtte de styrende, ikke minst lensmannen, vise rimelig .hensyn når han for eksempel skulle pante for skyldig skatt. Etter Sax fulgte Bjørn som lensmann, og da han sluttet i 1840, fikk Lars Johnsen Alme stillingen. I sin 35-års funksjonstid som lovens og ordenens lokale håndhever vant Alme folks tillit og respekt i en sjelden grad. Som omtalt tidligere, satt han også som kasserer i Lier Sparebank fram til 1873, og ved fratredelsen her mottok han hele herredsstyrets - og dermed kommunens - takk.

Lensmannsombudet i Lier måtte være ettertraktet, for det meldte seg 13 søkere - av dem 7 lensmenn - som ønsket å bli Almes etterfølger i 1875. Herredsstyret innstilte hans sønn Håkon Alme som nummer 1, men de ansettende myndigheter gav stillingen til nummer 2, daværende lensmann i Ål og Torpo, Nils Abrahamsen, som de vel mente sto sterkere faglig sett. Abrahamsen røktet så ombudet til 1896, da det oppsto en spennende dyst mellom tre av bygdas kjente personer hvem som skulle bli hans ettermann. I herredsstyret seiret ordfører Reinhart Eriksrud både i 1. og 2. «omgang», tett fulgt av cand. jur. Ole Johannesen Svang og lærer O. J. Sørum. Men departementet mente noe annet og ansatte O. J. Svang, sikkert fordi han hadde den grundigste teoretiske utdanning, og han ble en særdeles dyktig og avholdt lensmann i bygda.

Selv om de verdslige øvrighetspersoner her stort sett hadde med skikkelige, lovlydige undersåtter å gjøre, vil ikke det si det samme som at alle liunger levde i absolutt fred og fordragelighet med hverandre, noe som vel ville være altfor mye forlangt. Skal vi undersøke grunnlaget for denne påstanden, vil forlikskommisjonens protokoller sannsynligvis være de beste «sladrebøker», for her finner vi omtalt det meste av all krangel og kiv som de stridende parter ikke kunne avgjøre uten å ty til offentlige instanser. Tar vi så for oss protokollene fra slutten av forrige og begynnelsen av dette århundret og studerer dem litt nærmere, kan vi snart slå fast at forholdsvis uskyldige gjelds- og banksaker utgjør det altoverveiende flertall. I det hele tatt kommer pengene inn i bildet i de aller fleste stridsspørsmål, enten nå disse dreier seg om kontraktbrudd, skyldig tjenerlønn, ulovlig hogst, manglende betaling av husleie eller rett og slett beskyldning om simpelt tyveri. Stundom stevner sogar nære slektninger hverandre, som når en far ikke får det kontraktmessige livøre av sin sønn. Mer alvorlige anklager har vi også eksempler på, ofte fra tjenere mot altfor brutale husbonder.

 

Empirestoler fra Lier.

 

Således stevnet i 1880 tjenestepige Karen Marie Hansdatter sin husbond på Hafskjold, som hun beskyldte for mishandling med hogg, slag og overfall. Den anklagede måtte pent betale både 20 kroner til den fornærmede og 4 kroner i saksomkostninger. Tjenestejenta kunne ikke en gang skrive navnet sitt, men rettsvern skulle hun iallfall ha. Ikke fullt så heldig var et annet kvinnelig «tyende», som kom med de samme klagemål mot sin arbeidsgiver. Hun måtte ikke opp ved forliksforhandlingene i det hele tatt, noe som førte til at den saksøkte forlangte 2 kroner for «spildt møde».

Injuriesaker av ymse slag kan protokollene fortelle om, enten det nå gjelder mindre pene tilnavn som «tyv», «kjeltring» eller grove beskyldninger om farskap og horeri. Særlig aggressiv i moralens vingård må en av bygdas lærere ha vært i førstningen av 1880-åra, for han beskylder snart den ene og snart den andre aktverdige borger for forsyndelser mot det femte, sjette og sjuende bud. I forlikskommisjonen måtte han ikke bare tilbakekalle sine uttalelser, men også punge ut med ikke små mulkter til Tranby skolekasse og dekke saksomkostningene. I slike alvorlige saker, hvor det gjaldt heder og ære, måtte det være vanskelig for kommisærene «troligen og oprigtigen at mægle til mindelig Forening mellem de tvistende Parter», som de hadde avlagt høytidelig ed på å ville gjøre. Ikke sjelden lyktes det likevel å forsone de stridende gemytter slik at de ble, om ikke akkurat venner, så iallfall tilsynelatende forlikt. At forlikskommisjonen hadde litt å sysle med på sine - oftest - månedlige møter, kan et par tall fra forskjellige perioder bevise. I 1880 behandlet den i alt 633 saker, mest bankforlik, et tall som engenerasjon seinere - 1914 - var økt til 1252. Av disse forretningene utgjorde bankforlikerne 1054, altså over 80 prosent, mens av resten førte 52 til forlik, 96 endte med kjennelse og 50 ble henvist til retten.

Reint unntaksvis skaket en grovere forbrytelse opp den relativt fredelige bygda, som da den 66-årige enkemann Torger Olsen Kampenhaug drepte sin 35-årige husholderske, «svenskepigen» Karoline Kristoffersdatter. Dramaet foregikk ved brua i Vivelstaddalen den 19. november 1873, og motivet for ugjerningen var, som så ofte både før og seinere, ulykkelig kjærlighet. Skomaker Torger Olsen bygslet plassen Kampenhaug, og etter at han nylig hadde mistet kona, var «svenskepigen» kommet til ham sammen med sin 3 år gamle gutt. Torger besvangret henne, men barnet var dødfødt, og dermed flyttet Karoline til ei stue i Vivelstaddalen, da hun i mellomtida ble lei av sin gamle forelskede skomaker. Trass i sterke oppfordringer nektet hun å komme tilbake, og den forsmådde frier satte seg da fore å drepe henne. En ettermiddag gikk han så til henne med brød og kaker, som han generøst trakterte alle husets beboere med. Da han skulle hjem om kvelden, fulgte Karoline, som ante fred og ingen fare, ham et stykke på veien. Ved brua hadde han satt igjen en diger gjerdestaur, som han nå plutselig tok og slo henne i bakhodet med. Deretter kastet han liket i elva et sted det var grunt, «førte hennes Hoved ned i et Hul der var fyldt med Vand». Etter fullført udåd gikk han sporenstreks til lensmannen, angav klart og tydelig sin forbrytelse og forlangte seg arrestert, noe lensmannen omgående besørget. Torger forsøkte på ingen måte å bortforklare sin brøde, men var fullt forberedt på å lide den strengeste straff. Etter eget ønske fikk han være til stede ved den dreptes gravferd, da prost Rode talte gripende ord til den tallrike «almue».

En annen gang det gikk menneskeliv med, var på en altfor livlig 17. maifest i Sylling sjølve jubelåret 1905. På grunn av kraftig alkoholkonsum oppsto krangel og slagsmål mellom 6-7 børstne brødre, og den ene av disse fikk et knivstikk i hjertet. Ellers forløp festene på frihetsdagen forholdsvis pent og pyntelig, for de aller fleste var naturligvis innstilt på å feire dagen så verdig som mulig. Når Tiungene for alvor begynte å høytideligholde 17. mai, er vanskelig å fastslå helt sikkert, men sannsynligvis fant den første fest sted i 1860-åra. Mer almen tilslutning vant sikkert feiringen av dagen i den bevegede politiske kamptid fra 1880 og utover. Liungene kunne ha tilstellinger for hele bygda, som for eksempel på Lyngåsåsen, eller de nøyde seg med mer lokale arrangement på Nordal, «Egge-skøbba» (ei slette ved Egge omtrent der lokalet Folkvang står) og andre steder rundt omkring. De hadde oftest rik og variert underholdning med taler gjerne både for dagen, Stortinget og Kongen, musikk, sang, bevertning og til slutt en feiende svingom til langt på natt. Lier Skytterlag og andre foreninger tok seg ofte av arrangementet, som de prøvde å gjennomføre på en måte som kunne tjene både dagen og bygda til ære.

Etter hvert som det vokste fram flere lag og foreninger i bygda, dyrket mange av disse selskapeligheten ved siden av det formål de egentlig arbeidde for. Dessuten var det ikke liten omgang mellom bøndene i et bestemt grannelag. Fra gammel tid kom således naboene på gårdene Undersrud, Stein og Gåserud sammen hos hver enkelt en gang i året, og stundom deltok dessuten folket på Haugerud og Eik i tilstellingene. Fremdeles levde den gode skikken at de hjalp hverandre når et stort arbeid skulle gjøres på kortest mulig tid, som potetopptaking og skuronn. Disse «domninger» fortsatte de med også etter at «potetmaskinen» hadde holdt sitt inntog. Når de var ferdige med strevet, gjorde de et ordentlig lag med musikk og dans til «lyse morran», forteller vår hjemmelsmann: «Je har da vært med på noen ta moroene, je au. Det var spleiselag. Det ble holdt der dom hadde slikt husrom at dom kunne få danse. På potetfestane kunne det gå lystig til. Dom hadde et glass også. Nord-Eiken, Nils, når han fikk noe i toppen, hadde han så moro av å danse, og dansa da «fingerpolka» med Hanna Grinda, og var så spretten at».

I den «søte juletid» var det nok først og fremst at liungene «torde seg rett fornøye», for å dreie litt på Brorsons kjente strofe. Da kom de sammen, slekt, naboer og venner, spiste, drakk og danset eller kjørte kanefart på gnistrende føre «under fullmånens skinn» med opptil 20 hester i rad og rekke. Slike fester - eller ball - med kanefart kunne strekke seg langt utover vinteren, og de holdt dem fortrinnsvis på steder med litt rommelig plass, for eksempel på skyss-stasjonen Gjellebekk. Mens dansen i ballsalen gikk lystig over tilje til den årle morgen, måtte de større guttene passe hestene og sørge for rikelig mat og vann til dem. Det hendte også at kanefarter gikk utenfor Liers grenser, således en som Lier Landbrukslag arrangerte rundt 1920, da kjørte de helt til lokalet Høienhall i Røyken.

Jula kunne også være de mer langveisfarende gjesters tid, noe folketellinga 1. januar 1891 gir et tydelig bevis på. Den dagen hadde Hans Hofgaard på Sjåstad 14 julegjester, 4 fra Kristiania og 10 fra Drammen. De sistnevnte tilhørte samme familie, nemlig doktor Wildhagen med kone, 7 barn og tjenestejente. Vi får også den opplysning at alle gjestene reiste hjem 2. januar. At dette ikke var noen engangsforeteelse, skjønner vi ved å høre at en juledags formiddag i begynnelsen av vårt århundre kunne de telle 11 kjøretøyer fra Sjåstad med gjester hentet på Lier stasjon.

Tidligere har vi hørt at liungene kom med sendinger i bryllup og begravelser. Denne skikken holdt seg i mange grendelag fram til 1900 og vel så det. Sendingene besto vesentlig av sukkerbrød, gjerne i flere høyder, men også flate, og Napoleonskaker og terter, «bordstabelsbakkels» og bløte kaker kunne finnes i rikelige mengder. Vanligvis deltok bare skyldfolk og de aller nærmeste naboer i bryllup, som ofte gikk lystig for seg med salutt, spill og dans ved siden av mye annen fornøyelse. Om kvelden måtte ubudne gjester ofte opp utenfor bryllupshuset og holdt moro i all uskyldighet, og de ga seg ikke før brura hadde vært ute og vist seg fram.

 

Bartekopp og balansekjele fra Lier.

 

Ved gravferder hadde de fremdeles skikken med belag, og i større grannelag kunne det ofte bli anselige forsamlinger. Således fulgte mye over 20 kjøretøyer en bonde på Hellurv til kirkegården rundt 1890, og enkelte ganger kunne likferdene være enda større. Helt fram til denne tid var det også skikk enkelte steder i bygda å gå gårdimellom og melde dødsfallet når noen hadde lagt vandringsstaven ned. Da Ole Eriksen Eriksrud døde i 1894, bad en skolegutt ved Helgerud skole seg fri fra undervisningen fordi han skulle gå omkring og melde dødsfallet.

Denne overflod av mat og drikke som mangt et gilde i bygda kunne oppvise, så en lite til i dagliglivet. Som tidligere fortonet dette seg nøkternt og lite sensasjonspreget både i mat- og klesveien, delvis forankret i tradisjonsbundet nødvendig nødtørftighet og delvis påvirket av nye moter og retninger, produkter og materialer, som så smått trengte inn. Ettersom fattigdommen minket og en gryende velstand kom i stedet, levde liungene bedre enn tidligere generasjoner.

De varierte kostholdet mer både med kjøtt, fisk, frukt og grønnsaker, samtidig som graut, sild og havrebrød ikke lenger opptrådte så dominerende på den daglige meny. Klesplagga hadde også en tendens til å bli både flere og mer variert, og det aller meste stoffet kjøpte de nå i byen eller på den lokale krambua. Svært mange så seg heller ikke lenger tilfredse med den gamlestua de bodde i, men reiv den likeså godt ned, og bygde et nytt og mer praktisk våningshus. Enkelte lot av pietetsgrunner gamlebygningen stå dersom de ikke brukte den som kår- eller drengestue, eller de kunne bygge på den enten i lengden eller høyden. Også dyra på gårdene fikk etter hvert mye bedre plass enn tidligere i de mange flotte uthusbygninger som reiste seg særlig fra århundreskiftet og utover med rom både for de forskjellige krøtterslag og for avling av ulik sort. På de fleste gårdene hadde de fremdeles en eller flere tjenere - både gutter og, jenter, eller drenger og terner - og disse bodde ikke så sjelden i et hus for seg, en såkalt drengestue. Her gir folketellingslistene fra 1/1 1891 oss en interessant opplysning. Et av de tallrike spørsmål fra disse lød slik i all sin enkelhet:

«Dersom nogen af de ovenfor medregnede Beboere havde sin Bolig (Natteophold) i Fjøs, Stald eller anden Sidebygning eller, for Tromsø Stifts Vedkommende, i Fjøsgamme (Fællesgamme), anføres her disse Bygningers Antal og Art samt vedkommende Personers Antal». Og svaret fra Lier gikk ut på at ingen her sov i fjøs eller stall, derimot hadde kvinnelige og mannlige tjenere sitt natteleie i drengestuer og sidebygninger og på en gård i et bryggerhus. Ifølge oppgavene kunne det være på 50-60 bruk at tjenestefolka sov slik. I andre bygder, særlig vest og nord i landet, var det ingen sjeldenhet å finne fjøs og stall som tyendeherberge. Nå hadde vel tjenestefolk i Lier trass alt ikke så kummerlige forhold som mange andre steder i vårt vidstrakte land, selv om de med sine «årsapanasjer» på ca. 200 kroner for en dreng og snautt halvparten for en jente knapt kunne tillate seg noen særlige økonomiske eskapader i 1890-åra. Det kunne heller ikke en vanlig bonde gjøre skulle han få budsjettet til å balansere og penger til et noenlunde tidsmessig jordbruk. Et tydelig bevis for dette har vi i en oppbevart regnskapsbok fra Berfløt. Bonden her førte opp utgifter og inntekter for åra 1881 til 1885, og de kunne variere litt slik at regnskapet viste et lite overskott ene året for så å endre dette til et ditto underskott det neste. For å være litt positiv og velge et av førstnevnte kategori, tar vi 1884, som kunne vise til følgende tall og poster:

 

Inntekter

Solgt melk og fløte for

 

kr.  853,83

    «     kjøtt og levende kreaturer

 

377,28

    «     poteter, korn og mel

 

105,58

    «     oreved

 

60,00

    «     frukt

 

346,70

Tjent ved kjøring

 

15,00

 

 

 

 

 

kr. 1.758,39

 

Utgifter

Kongeskatt betalt med

kr.    45.27

Brannkontingent

25.00

Renter og avdrag til Opplysningsvesenet

34.80

Skole- og fattigskatt

83.31

Offer til prest og klokker

8.00

For brudevielse til prest, klokker og organist 30.00

Kirketiende

2.95

Bruksomkostninger til gården

300.00

Til Peder Narvesen for vedhugst 65.00
Husholdningsvarer av forskjellige slag, vedlikeholdelse av redskap m. m. 588.03

Kjøpt en gris og 4 kuer

430.00

Medgått til eksersisturen

30.00

Kontingent for lesing av blad og bøker m. m.

25.00

 

 

 

kr. 1.667.36

 

Av regnskapet ser vi at omtrent 1/7 av utgiftene gikk til skatt, kontingent, renter, offer og tiende, mens bruksomkostningene slukte over 1/6. En interessant opplysning gir den siste posten oss, som forteller om en åndelig investering på 25 kroner i blad og bøker. Nå må vi huske at dette gårdsregnskapet skriver seg akkurat fra det bevegede riksrettsår med dom over ministeriet Selmer og dets kongevennlige politikk. Det harde politiske klima de siste åra hadde stimulert interessen for aktiv deltaking i samfunnsdebatten, og da måtte de følge litt med i aviser og bøker. Venstrefolk i Lier holdt helst «Almuevennen», men de riktig radikale foretrakk «Folkevennen» og «Verdens Gang». Av Drammens-avisene holdt venstrefolk «Luren», som ble slått sammen med «Buskeruds Amtstidende», mens de konservative valgte «Drammens Blad» og «Drammens Tidende» og av hovedstadsavisene vanligvis «Morgenbladet» eller «Aftenposten». Syntes noen det ble for dyrt å bestride et helt abonnement alene, hendte det ofte at både 3 og 4 slo seg sammen og delte utgiftene. Det samme gjaldt nok ikke sjelden for innkjøp av bøker, dersom de ikke lånte dem i skolebibliotekene rundt i bygda.

 

Kanne og lysestaker fra Stillesholmen.

 

Ser vi på inntektene til bonden på Berfløt, utgjorde salget av melk og fløte bortimot halvparten av den samlede sum. Melkeprisen den gang lå gjerne mellom 8 og 9 øre pr. liter, dermed nærmet det leverte kvantum seg 10000 liter. Frukthagen på gården må ha gitt rikelig avkastning det året, for med de lave priser da var 346 kroner en betydelig sum. Noe fråtsing i levemåten kunne det naturligvis ikke bli på Berfløtkjøkkenet med det forholdsvis stramme budsjett, men på den annen side hadde de sikkert nok til livets opphold. De kjøpte det aller nødvendigste av husholdningsvarer som mel, sukker, kaffe, fetevarer, salt, såpe, parafin, glass- og jernvarer, tøy, garn og tauverk. I regnskapet fra 1881 står også spesifisert: «Spirituosa varer kr. 19,89». Det hendte nok at husmora kjøpte brød også, men beløpene virker så beskjedne at som oftest måtte hun nok bake det sjøl. Av melvarer kjøpte de i den tid omtrent bare finsiktet hvetemel, for det meste av andre melsorter malte de av heimeavla korn. En gang i begynnelsen av vårt århundre beklaget fru Bergfløt seg over at hun ofte var mellens, for «det vokser ikke annet enn svarthavre og turnips på Berfløt».

Selv om disse husholdningsutgiftene fra 1880-åra fortoner seg nærmest mikroskopisk små for en gjennomsnittsfamilie i vår pengerikelige tidsalder, var de iallfall atskillig større enn dem som tidligere generasjoner hadde. Ifølge et utførlig husholdningsregnskap (fra Eriksrud) for de 8 første månedene i 1832, beløp totalutgiftene seg for denne perioden til snaue 40 spesidaler (160 kroner). Og de innkjøpte varer var heller ikke på noen måte så assorterte som et halvt århundre seinere. Stadige gjengangere er kaffe, gryn, bomull, salt sild, såpe og petum (tobakk), litt sjeldnere opptrer kandis og brennevin. Enda bare et par tilfeldig bevarte regnskaper således kan være et spinkelt grunnlag å bygge på, viser de likevel tendensen: Sjølforsyninga spilte en mer dominerende rolle for liungene i 1830-åra enn for deres barnebarn 50-60 år seinere, som var mer avhengige av handel og omsetning, men som også hadde litt mer penger å rutte med.

Et annet sikrere bevis på den økende pengehusholdning gir jernbanestatistikken oss. Betrakter vi godstrafikken med Drammensbanen, holdt den seg noenlunde jamn utover 1870- og 1880-åra med variasjoner fra ca. 70000 tonn til bortimot 100000 tonn. Men så økte den kraftigere utover i neste tiåret, og i vårt eget århundre ble farten nærmest eksplosiv. Allerede i 1910 lå den på godt og vel, 1/2 million, og i 1914 passerte den 700000 tonn. Alle disse varene kom naturligvis ikke fra Lier eller skulle dit, men de viser tendensen. Samtidig hadde også folk fått større lyst til å røre på seg, men økningen i tallet på reisende holdt på ingen måte tritt med varemengdene. I 1876 befordret Drammensbanen 565421 reisende, et tall som i 1904 steig til 1468933.

Fremdeles foretok likevel ikke liungene vanligvis lystreiser med jernbanen, men først og fremst når de hadde nødvendige ærender til hovedstaden eller andre plasser. For de aller fleste var det nok for dyrt å reise bare som turister, og det hendte nok ikke så ofte at de f.eks. tok seg en Kristianiatur. Det har vi et tydelig bevis på i 1914 da herredsstyret bevilget 500 kroner til reisende som ønsket å besøke jubileumsutstillingen på Frogner. I alt søkte 105 fra forskjellige deler av bygda, og av disse fikk 62 et bidrag på 5 eller 10 kroner hver. Folkets kårne hadde kanskje en baktanke med støtten, idet de vel mente at flest mulige av sambygdingene burde få gleden av å se hvor godt Lier hevdet seg på utstillingen ved siden av alt det andre severdige fra hele landet. Men pengerikeligheten i jubileumsåret var nok for svært mange ikke større enn at en fem- eller tikroning fremdeles spilte en ikke ubetydelig rolle og derfor ikke kunne «sløses» bort uten videre.

Ikke bare kommunen kunne yte ekstra hjelp til innbyggerne når den mente en slik understøttelse var på sin plass, men også enkelte gavmilde medborgere opprettet legater til veldedige formål, særlig til opplæring for trengende barn og ungdom. Fra før har vi hørt om J. Keller og hustrus legat, som daterte seg helt fra 1764. Noen kjempestor kapital - ca. 10000 kroner - disponerte det heller ikke i dette århundret, men rentebeløpet, som skulle deles mellom skole- og fattigvesenet i Lier prestegjeld, kom sikkert vel med. I løpet av perioden 1870-1914 ble opprettet flere legater til beste for bygdefolk: Nicholay Michely skjenket 4000 kroner i 1873, og rentene av denne kapitalen skulle tilfalle krøplinger i Lier, Lars Bøe husket på de fattige i Tranby med et legat fra 1892, grosserer I. M. Bjerck gav en større sum i 1899 til «oppdragelse av trengende barn, og opplæring av tjenestepiker» i Drammen og Lier. I 1905 skjenket gårdbruker Anders Kulberg 2000 kroner til Oddevald skole til innkjøp av bekledningsgjenstander til verdig trengende skolebarn etter lærernes bestemmelser. Den samfunnsbevisste oberstløytnant Hofgaard og frue på Sjåstad betenkte arbeiderne der med et legat på 10000 kroner i 1909, og den bygdepatriotiske donator apoteker Morten Stillesen stilte 20000 kroner til disposisjon for sykepleien i Lier. Selv om renteporsjonene fra disse legatene ikke kunne utgjøre noen betydelige summer, ble de sikkert mottatt med glede og takknemlighet, kanskje blandet med en viss stolthet. Det skulle heller ikke være urimelig å anta at de hjalp enkelte i vei med deres opplæring, styrket deres sjøltillit og tru på riktig valg av yrke og stimulerte til økt arbeidsinnsats. Samtidig gjorde de sikkert tilværelsen for mange fattige litt mindre mørk og ydmykende enn den ellers ville blitt.

Vi har også andre symptomer som peker på et litt mildere økonomisk klima enn før. Fra gammelt av kjenner vi til at de aller fleste liunger av begge kjønn hadde vært temmelig voksne før de våget seg inn i den hellige ektestand, noe som sikkert bunnet i en sterk ansvarsfølelse hos begge parter. Ser vi litt nærmere på de 51 vigde par i 1866, må de aller fleste av dem også få voksenstemplet på seg. Gjennomsnittsalderen for mennene lå fortsatt så høyt som 32 år, mens den for kvinnene var 28 år. Den eldste brudgom hadde passert 57 år, mens den yngste var såpass som 22 og altså ingen såkalt tenåring. Det fant en derimot 4 av blant brudene, og den aller yngste hadde bare 16 somre bak seg mot 50 for den mest bedagede. Går vi så framover til 1910, finner vi en gjennomsnittsalder på 29 for mennene og 251/2 for kvinnene, altså en merkbar forynging av brudeparene sammenliknet med 1860-åra. Yngste brudgom var da bare 20 år, mens yngste brud holdt seg standhaftig på 16. Ikke mindre enn 8 av de kvinnelige partnere hørte nå til tenåringsklassen. Disse spredte tallene skulle peke på at det tross alt var lettere for giftelystne liunger å sette bo i yngre alder nå enn det hadde vært for foreldrene og besteforeldrene, og dette høvet nyttet mange seg av.

Studerer vi kirkebøkene litt nærmere, finner vi snart ut at det stadig ble færre ektepar med både brud og brudgom fra Lier. Dette samsvarer for så vidt godt med det resultat vi er kommet til i et tidligere kapittel om den livligere bevegelse i befolkningen. Dermed måtte vel den reine lierske rase - om den noengang hadde eksistert - bli mer og mer oppblandet med fremmede elementer både fra øst og vest. Nå har vi et fint fremmedord som heter å akklimatisere seg - å venne seg til stedet - og stort sett må en vel si at de fleste innflyttere i Lier gjorde det på en forholdsvis kort tid. Dette høres jo rimelig ut når vi husker at den altoverveiende del kom fra det øvrige Østland mens bare en liten del hadde funnet veien hit fra Vestlandet. Disse sistnevnte innflyttere hadde muligens litt vanskeligere for å finne seg helt til rette - iallfall i begynnelsen - og møtte kanskje ikke alltid bare tillit fra den mer rotekte befolkning. Iallfall ville de nødig ha dem med i bygdas styre og stell, forteller vår hjemmelsmann. Og da en av de bedre situerte blant dem, som holdt på å bygge nytt fjøs, trengte 300 kroner en dag, nektet de ansvarlige i Lier Sparebank å låne ham denne beskjedne summen. Nå viste enkelte av vestlendingene seg å være så dyktige og initiativrike at de nærmest ble foregangsmenn på områder som for eksempel jordbær - og annen bær - og fruktdyrking.

 

Stol fra Stillesholmen.

 

De fleste dreiv gårdene sine såpass godt og tidsmessig at de litt etter litt arbeidde seg opp til en viss velstand, ja, noen påsto sogar at de spinket og sparte altfor mye uten å unne seg noe særlig av livets goder. Dette synet forfektet iallfall Kr. V. Hammer i en artikkel sommeren 1904 om «Lierdalen. Dens Havebruk og Befolkningsforhold». Denne grøderike bygda burde ha naturlige betingelser for å bli en sann landets hage. Således tok «en liten bonde» inn over 1000 kroner bare på salg av jordbær i fjor. Det skulle derfor ikke være noen utopisk drøm at Lier en gang kunne «jordbærføde» Kristiania, som nå får en stor del av sitt «forslukne» behov etter den dyre og saftige frukt tilfredsstilt fra Danmark. Når det gjelder hagebruket, har innflytterne gått i spissen, hevder Hammer. En sterk innvandring fra blant annet Stavangerkanten, Hardanger, Sogn og fra mange forholdsvis nærliggende østlandsbygder har skapt eiendommelige befolkningsforhold. Innvandrerne slo seg for det meste til i den nedre del av bygda, mens Sylling stort sett gikk fri dem. Enkelte steder er grenda som en rein vestlandskoloni, mens bygdas opprinnelige befolkning her hadde utvandret til U.S.A. fra sine «hypotekbetyngede» gårder. Den forlot dermed sin «rike, varme, lettdrevne jord, for å gi seg den eventyrlige uvisshet» i vold på den andre side av oseanet.

Hammer gir oss så en inngående karakteristikk av lier-vestlendingene som vinnskipelige (arbeidsomme), men ofte kantete, tørre og skarptskårne individer. De er nøysomme inntil den «ufornuftige forsagelse», ja inntil den fysiologiske underernæring, derfor ikke sjelden hulkinnete og hulbrystede å se på. Både mat og penger sparer de i sitt seige utholdende slit og får etter hvert bankbok med store tall i. «Av all denne så altfor lite almennorske økonomi og arbeidsiver blir det penger». Hvor de slår seg ned, «vinner de etter hvert inn på de mer makelig anlagte østlendinger». Denne overdrevne sparsommeligheten - eller med reinere ord gjerrigheten - har de fått i arv hjemmefra, oppvokset som de var i «pinaktig fattige og forkuede forhold». Derfor får de heller ikke tjenere fra Lier til å stanse hos seg, men må ty til sin egen overnøysomme rase. Mangel på renslighetssans har blant annet ført til mye tuberkulose blant disse innflytterne.

Heldigvis ser det nå ut til å gå framover, mener Hammer til slutt i artikkelen. Det småskårne, trangsynte, mistenksomme og kranglevorne vesen viker plassen for større sjølsikkerhet og frimodighet, karrighet omsettes i intelligens, og næringsvett med syn utover dagens materielle strev. Her har sikkert blodblandingen hatt en foredlende virkning og dannet et utmerket grunnlag for videre framgang og samarbeid med den øvrige befolkning.

En såpass kraftig salve måtte naturligvis bli besvart av de angrepne. Ett av svarene kom fra en av de større vestlandsgårdbrukerne i Lier, og han avviste kontant de fleste av Hammers påstander, delvis underbygd med tall og statistikk. Først skulle han på vestlendingenes vegne ha seg frabedt æren av å ha innført hagebruket i Lier, dernest protesterte han skarpt mot alle de mindre tiltalende egenskaper tillagt den vestlandske rase. Den var slett ikke nøysom til ufornuft, og vestlendingene fikk likeså lett som andre bønder tjenestefolk fra bygda. Heller ikke fans det mer tuberkulose blant dem enn andre innbyggere, en påstand distriktslege Pettersen kunne bevise. Han opplyste at av 92 anmeldte tilfelle av denne sjukdommen i perioden 1/1-1901 til 15/6-1904 var bare 3 av de angrepne vestlendinger. Dr. Hvoslef rykte også til unnsetning med en skarp fordømmelse av de uriktige og dermed skadelige opplysninger i Hammers artikkel. Han gav vestlendingene attest for å være like reinslige som folk flest, således leverte de mye god melk til Vivelstad meieri, og deres frukt fikk bra avsetning i hovedstaden. Vestlandsgårdbrukeren påviste også andre uriktigheter, blant annet den om blodblandingen, som det fars bare 2-3 tilfeller av. I det hele tatt stemplet han artikkelen som både ensidig og sjølmotsigende i sin karakteristikk av vestlendingene som først dyktige og deretter kranglevorne mennesker.

Skal en prøve å gi en forholdsvis nøktern og lidenskapsløs vurdering av innflytternes betydning for Lier, kan en vel ganske enkelt hevde at både østlendinger, vestlendinger og andre tilflyttede landsmenn ved seigt og trofast slit var med å gjøre bygda rikere sammen med den mer rotekte befolkning. De fleste av dem fant nok leveforholdene noe lettere enn dem de var vant til fra hjemstedene, og når de så utnyttet disse i positiv lei, gikk det oftest bra med dem. Etter all sannsynlighet ble vel også storparten av nykommerne fort akseptert av de ekte liunger, og noe egentlig motsetningsforhold kan en ikke snakke om. Innflytterne på sin side prøvde nok også å akklimatisere seg best mulig, selv om noen kanskje beholdt et mer typisk preg fra sine heimegrender. Men om ikke første generasjon av disse smeltet helt sammen med befolkningen ellers, hadde den neste lettere for å gjøre det, særlig hvis de var født og oppvokset i den nye bygda.

 

Sekretær fra Lier.

 

Et godt bevis på at innvandringen til Lier ikke førte til noen revolusjon i folkestrukturen - for å bruke et flott ord - har vi i den kjensgjerning at det fremdeles levde mye gammel nedarvet tradisjon rundt omkring i bygda. Som tidligere viste denne seg mer livskraftig til lenger fra byen en kom. Men ennå hadde verken bil eller bane, maskiner eller motorer endevendt folks livsførsel og livsvaner. Heller ikke hadde elektrisiteten lyst hver krok opp så kraftig at det ikke var plass til et eller annet overnaturlig, mystisk vesen i folketrua. Riktignok var vel den koselige husnissen en saga blott, han som iallfall så seint som i midten av forrige århundre hadde ruslet rundt og stjålet høy fra en gård for å gi til hestene der han sjøl liksom hørte til. Men det kunne gå galt også som da nissen på Nord-Drag på sitt nattlige høytokt til Holmen møtte husnissen derifra som var ute i samme ærend til Nord-Drag. Midt på ei lita slette røyk de på hverandre og sloss så høyet fauk himmelhøyt i den måneklare vinternatta. En skapning som huldra - eller «ulra», som hun gjerne het på ekte liersk - var derimot seigere å kvitte seg med. Hun la sin elsk særlig på skogsfolk, som hun lokket på så innsmigrende som mulig, fra lier og skogholt, blant annet fra Svartevannsåsen i Sylling. Også enkelte spøkelser og skrømtliknende personer kunne fremdeles være så gammeldagse at de viste seg særlig på steder hvor noe ekstra dramafisk hadde foregått. Således påsto enkelte å ha sett noe mystisk hvitt sveve i lufta for så å forsvinne inn i bakken der hodet til den henrettede Daniel Svendsen i sin tid hadde vært spikret opp på en stolpe. En høstkveld kom en bonde nede fra bygda gående veien fra Svarthavna til Eiksætra, da han møtte en ukjent kvinne. De kom i prat, men hun ville ikke si hvem hun var. Da satte liringen i en kraftig lysing på at det kunne være det samme. Det mystiske mennesket svarte så rolig idet hun gikk videre: «ja, det skal brenne 3 ganger hos deg».

Bonden var hellig overbevist om at det var «ulra» han hadde møtt, og det brant virkelig 3 ganger hos ham.

Fra eldgamle tider hadde liungene - som nordmenn flest - hatt sine tabuforestillinger, og noen av disse levde helt ned til vårt århundre, særlig slike som hadde med arbeid og dagligliv å gjøre. Når onnefolk gikk ute på jordet med river, måtte de bære dem med tindene ned, for ellers ville det snart komme regn. Heller ikke måtte noen synge før han hadde spist om morgenen, for da kom han til å gråte før kvelden. Når en lånte surdeig hos naboen, måtte en ikke fise på hjemveien, ellers ble brødet surt. Og endelig kan nevnes en forestilling som vel er spill levende i de overopplyste 1960-åra, ikke bare i Lier, men i hele landet: Skulle noe mer sjansebetont eller uberegnelig utføres, som f.eks. fiske, kunne en avverge ulykken ved å si «tvi-tvi» etter aktøren.

Folk tok også varsel av bestemte ting ute i naturen, særlig i samband med enkelte fugler. Barna gledet seg gjerne om våren til å høre gauken gale, for da fikk de gå berrføtt, men de måtte ikke herme etter den, for da begynte den å blø på tunga. Gauken kunne også varsle lykke og ulykke, alt etter den himmelretning den gol i. «Sø-gauk er dø-gauk», «nord-gauk er nå-gauk», het det, og begge disse spådde altså død, men «gle-gauk var i vest, for vest er best». Den var dessuten «så-gauk», for etter at den hadde galt (på liersk «gøli»), kunne bøndene trygt så kornet, samtidig som spekeskinkene kunne spises. Gulerla varslet også på sitt trekk nordover om såtid. En annen varselsfugl var linerla. Når du så den bakfra første gang om våren, betydde det glede og lykke, men hvis du fikk se den i det svarte brystet, ville sorg og død snart hjemsøke ditt hus.

Lenge etter at Lier hadde fått et velordnet helsestell med både distriktslege og privatpraktiserende, fortsatte folk med å kurere seg sjøl når det ikke var noe alvorlig på ferde. Den såkalte folkemedisin hadde et seigt tak på menneskene, og ikke få nyttet de eldgamle metodene langt ned i vårt eget århundre, enten det gjaldt sår eller verk, forkjølelse eller betennelse. En effektiv folkemedisinsk måte til å holde et sår reint på besto i å bruke vann av egen produksjon. Vår hjemmelsmann hadde sjøl som guttunge lært den varmende metode av en rallar som arbeidde på Lierbanen og praktisert den flere ganger. Hjemme hos ham hadde de også fullt koppeutstyr til årelating, og det ble brukt så seint som høsten 1918. En gammel og tunghørt slektning hadde slik øresus at han bad om å bli koppet, men behandlingen hjalp ham ikke noe særlig. En gammel kone på Ask, født på Toten, hadde et assortert utvalg av igler som hun reiste rundt med og satte på forskjellige typer av betennelse, blant annet tannbyller. Av andre helbredende middel kan nevnes grautomslag, som de la på verk. Mot øreverk hadde de en raffinert metode, idet de helte smeltet usaltet smør i øret. Men folkemedisinens universalmiddel var her, som i så mange andre bygder, det stimulerende brennevinet, som de brukte mot alle slags forkjølelsessjukdommer og lungebetennelse, ved siden av at de gjerne styrket seg med en liten knert hver gang de følte seg uvel. Så seint som under Spanskesyken 1918 fikk både liunger og andre doktorresept på 1/2 flaske brennevin «pro persona». Ikke bare menneskene, men også dyra, kurerte de på god, gammel vis med heimelaga medikamenter. «Kjurru og salt er godt for alt», slik lød et ordtak, og dette praktiserte de gjerne på dyr. Når de således om våren merkte lamungene i øret med «hølpipe», hakk eller avklipp, hadde de tjære i såret. Og salt trodde de skulle hjelpe mot mange mangelsjukdommer.

Gammel hevd og nedarvet tradisjon finner vi iallfall levninger av også på helt andre områder. Tidligere har vi omtalt navneskikken i bygda, som gjerne gikk ut på å ære besteforeldrene ved å kalle dem opp igjen. Denne skikken holdt seg også ned i vårt århundre, men spilte ikke lenger en så dominerende rolle som noen generasjoner før. Det kan vi forvisse oss om ved å foreta et lite navnestudium fra f.eks. det politiske jubelår 1905. Ifølge kirkebøkene ble da døpt 199 barn i Lier prestegjeld, 118 i Frogner, 40 i Tranby og 41 i Sylling. 9 av disse var født utenfor ekteskap. Av de 102 døpte guttebarn fikk 8 farfarens og 6 morfarens navn, eller med andre ord ble omtrent 14% kalt direkte opp etter en av bestefedrene. Sammenlikner vi med 1780, ser vi straks at denne oppkallingstradisjonen er sterkt svekket, for den gangen fikk bortimot halvparten av guttene samme navn som en av bestefedrene, helst farfaren. I 1905 virker det som tradisjonen lever sterkest i Sylling, mens hovedsoknet prosentvis står mye svakere. Med hensyn til sjølve navnevalget, viser det en sann mangfoldighet. Den rikeste flora finner vi hos det påståtte svake kjønn med ca. 60 forskjellige arter, mot nesten 50 for den maskuline del. Noen navn har fremdeles en slik popularitet at de går igjen flere ganger, som f.eks. Olaf (7) Karl (7), Ole (6), Alf, Sigurd, Birger og Hjalmar med 5 hver. Blant jentene ble 8 døpt Olga, 6 Asta, 5 Gudrun, 4 Ingeborg og 4 Ruth. Av motenavnene fra 1780 er det bare Ole som har trosset tidens tann, mens Mari er forsvunnet helt. Hun har riktignok fått en slags erstatning i Marie (2), om det kunne være noen trøst. Et annet typisk trekk ved navnemoten nå sammenliknet med den i tidligere generasjoner, er de stadig økende dobbeltnavn, stundom sogar utvidet med et tredje, slik at vi finner både Karl Asbjørn Olinius og Hans Olaf Godtfred. Trauste norske utgaver som Rolf, Birger, Asbjørn, Sigurd, Reidar, Bjarne, Astrid, Eldbjørg, Gudrun, Hilda og Ragnhild konkurrerer med mer fremmedklingende som Harry, Artur, Lorentz, Martinius, Wilken, Elvira, Victoria, Leonarda, Louise Karlogna og Ada Paulogna. Stundom støter vi i dobbeltnavn på en kraftig blanding av det heilnorske med det mer kosmopolitiske, som f.eks. Gudrun Aleksia og Hjørdis Othilie. Som tidligere leder jentene klart når det gjelder navnerikelighet, idet bortimot 2/3 har mer enn ett navn mot ca. 2/5 for guttenes vedkommende.

Også enkelte gamle sagn, historier og anekdoter levde friskt på folkemunne. I Sylling visste de å fortelle både om Siri-Sara, Hørtekongens datter og den tragiske historie om «Brura» i Holsfjorden. Fremdeles kunne folk sitere muntre vers som bygdepoeten Hans Syversen hadde laget for bortimot 150 år siden. Og kneip det, sadlet en eller annen sin Pegasus til et mer eller mindre luftig ritt, særlig foran et ekstra gilde som et bryllup eller en fødselsdag. Morsomme anekdoter, ofte med en tydelig snert, ble fortalt i godt lag. De vitner om en lun humor, skarpt vidd og ikke sjelden en god porsjon sjølironi. Det tilsynelatende uunnværlige brennevin går igjen i mange, men ikke særlig ulike variasjoner. For å ta en av disse «ildvannanekdotene» så hendte det en dag at en tørst liersk skomaker hadde vært i Drammen og kjøpt med seg ei krukke brennevin. På hjemveien ble lysten til å smake litt på denne livseleksiren så stor at skomakeren til slutt havnet i veigrøfta på Husebysletta ute av stand til å reise seg ved egen hjelp. Imidlertid hadde korken løsnet, noe som forårsaket en sterk klunkende lyd idet krukka rant tom. Da den gode skomaker hørte det, utbrøt han: «Å - jeg hører din røst, men jeg kan ikke hjelpe deg». Et liknende uhell var en bonde fra Katterud utsatt for. Idet han på hjemtur fra Drammen kom gående over flaberga fra Saue, datt han og slo i stykker en brennevinsflaske og en glassrute. Men humøret beholdt han iallfall, for da han reiste seg, kom det lunt:

«Butteln og ruta

burde jeg helst vært foruta».

Historier fra skolestua har også gått igjen siden opplæringskunstens barndom, og Lier danner vel ikke heller her noe unntak. På Helgerud skole dreiv de en gang i 1880-åra et kveldskurs - eller såkalt aftenskole - for elever over konfirmasjonsalderen, altså med andre ord en slags voksenopplæring, for å holde seg til modernefaguttrykk. Under en diktatskriving spurte så læreren en av de riktig modne elevene, om han foretrakk stor eller liten forbokstav etter et punktum. «Jeg tenker jeg tar den så passe», lød det diplomatiske svar. Etter å ha skrevet diktaten ferdig satte han en del punktumer og kommaer på rekke og rad med følgende replikk til læreren: «Her er noen tegn, så kan de plassere dem der de skal stå sjøl». Det bør kanskje opplyses at den litt usikre tegnsetter noen år seinere avanserte til å bli en av bygdas ledende menn. Etter at Lier hadde fått så mange sinnslidende innen sine grenser, kom historiene ofte til å handle om dem, ikke sjelden på bekostning av de såkalte normale individer. I begynnelsen av verdenskrigen 1914-18 skal således en av disse pasientene ha stått i butikken på et av bygdas meierier og lest i avisa om krigens ødeleggende gang. Da han la avisa fra seg, sa han: «ja, slik gjør de riktige det, montro hvordan vi gale ville gjort det».

Men, som nevnt, når liungene skulle være litt mer høytidelige, strakk ikke alltid den vanlige tørre prosa til, og da dyrket de versets opphøyede kunst for å uttrykke sine følelser overfor slekt og venner. Stundom følte enkelte en dikterisk trang til å lovprise den storfagre Lierbygda, som gav dem et så godt og trygt hjem. En av dem som har gjort det på den vakreste og mest inderlige måte, er Olea Tallaksrud i følgende sang:

Du skjønne, skjønne Lierdal med elvesus og bekkefar

hvor markens grøde vokser frem rundt om de mange hundre hjem.

Når heggen spretter frem om vår og hvert et gresstrå livet får,

da spirer i hvert solfylt sinn en tanke stor for bygden din.

 

Ja, har du sett så fager bygd i sommerdrakt så traust og trygg

med åser, skog og vann i nord, i syd et smil mot Drammensfjord.

Hver ættearv som her er lagt, har rike muligheter brakt,

og bygden fostrer kvinner, menn, hvis hjerte, sinn er ett med den.

 

Når kirkeklokkens varme klang oss kaller i vår travle gang,

må tennes da en alterild for menighet å bygge til.

I kjærlighet og tro til Gud her himmelfrøet såes ut,

må det ta grobunn i hvert sinn og bære frukt til Himlen inn.

 

Vi elsker bygden som den er, i glede, sorg vi har den kjær,

her strømmer frem fra slekters jord et vell av minner uten ord.

Gud signe da vår ættejord, hver edel arv fra far og mor.

Må Han få være rydningsmann, da trygges bygd og folk og land.

Gårdsregister

Innhold