Eiendomsforhold og jordverdi

Gårdsregister

Innhold

Som nevnt tidligere, foregikk ikke lite av en revolusjon når det gjelder jordeiendomsforholdene i Lier på slutten av 1600-tallet. Særlig var året 1687 hendelsesrikt i gårdhandelens historie. Men utviklingen holdt fram i samme lei, og både i 1690-åra og de første desennier av 1700-tallet er det stadig flere liunger som ved egen og godtfolks hjelp kjøper sine gårder enten av kirke, adelsmenn, borger eller en kakse innen bøndenes egen midte, som gjerne hadde lagt under seg store eiendommer. På grunn av ødeleggelsene i Den store nordiske krig tydde atter en gang de styrende til den gamle og ikke særlig originale utvei å selge statsgods i 1726. Dette hadde liten og ingen betydning for Lier, da krongodset var blitt kraftig redusert alt på 1600-tallet, og kirken kom foreløpig til å beholde det den hadde fra før. Og eventuelle kapitalistiske spekulanter fant andre mer forlokkende objekter for sine rullende daler enn å kjøpe mindre lønnsomme jordeiendommer. Da var det ofte mer lukrativt å plassere pengene i f. eks. bergverksdrift, handel eller en eller annen av de periodisk oppblomstrende manufakturer. Eller de kunne ganske enkelt låne ut penger til mindre bemidlede sjøleiere mot obligasjoner med pant i jord. Da fikk de gjerne 5% rente av de utlånte pengene, og det ble oftest mer enn en eventuell landskyld av en gård med tilsvarende verdi. Jordprisene steig nemlig fort utover århundret og var gjennomsnittlig 256 daler pr. skippund for de gårdene i Frogner (matrikkelnummer 1-100) som skiftet eiere 1700-1709. 20 år seinere var det gjennomsnittet økt til 569 daler pr. skp. «Det er regnet ut at når jordprisene steg over 200 dlr. pr. skp., var det mindre lønnsomt å sitte med jordgods for å heve landskyldinntekter av det enn å låne ut tilsvarende kapital mot pant i jord og heve de vanlige 5% renter av kapitalen. Det er derfor ikke overraskende at borgere lot være å kjøpe krongods, og at de også etter hvert kvittet seg med det jordgodset de hadde før», skriver Rolf Fladby i «Eidsvoll bygds historie» (bind I, 2. del s. 82). Dette gjorde seg også gjeldende i Lier. En skulle kanskje tru de velsituerte Bragernes-borgere - som det stadig så ut til å bli flere av - gjerne ville legge under seg de fine og delvis flate gårdene som lå så å si rett ut for den nybakte kjøpstads porter. Men at ikke så svært mange av dem - foreløpig iallfall - begjærte Lierbondens eiendom, skulle følgende oversikt vise. (Den er utarbeidet på grunnlag av Matrikkelutkastet 1723).

Jordeiendomsforhold 1723:

   

Frogner:

Tranby:

Sylling:

Lier:

 

lp

%

lp

%

lp

%

lp

%

Sjøleie

1423

45

407

49

169

33

2029

45

Annet bondegods

578

18

146

18

65

13

789

18

Bondegods i alt

2001

63

553

67

234

46

2818

63

Kirkegods

504

16

143

17

190

37

837

19

Krongods

97

3

15

2

3

1

115

2

Embets- og adelsgods

289

9

117

14

0

0

376

8

Borgergods

269

9

0

0

83

16

352

8

                 

I alt

3160

100

828

100

510

100

4498

100

 

Sammenlikner vi med oppgavene fra 1690, (s. 202) er vel den sterke stigning i sjøleierprosenten mest iøynefallende, fra 18 til 45 for hele bygda, og fra 16 til 45 for Frogners vedkommende. Dessuten er prosenten for «Annet bondegods» også steget litt (fra 13 til 18) slik at det samlede bondegods blir mer enn fordoblet - på litt over 30 år. Kirkegodset holder seg forholdsvis konstant, og da er det lett å se at særlig adelsgodset skrumper kraftig inn, men også borgergodset. Riktignok hørte noen av de gildeste gårdene til det, som f. eks. Linnes, Stoppen og Berfløt. I Tranby fans ikke så mye som et lispund borgergods, men i Sylling hadde storkjøpmannen Otto von Cappelen karet til seg Solberg-gårdene, det meste av Røyne, Rustaden og Enger, i alt 75 lispund. Når vi veit at samme herre var en av Drammens største trelasthandlere og at alle de nevnte gårdene - kanskje med unntak av Enger - hadde bra med skog, Øyner vi kanskje en viss sammenheng her.

Men ikke få innen bøndenes egen krets hadde lagt sin elsk på Liers fruktbare jord på en så intens måte at de eide flere gårder. Noen av disse bodde utabygds, som Aslak Kjekstad i Røyken og Iver Olsen Kolsrud fra Sigdal. Den førstnevnte var herre over 5 gårder i Lier med en samlet skyld av 981/2 lispund, deriblant Nordre Meren, og den siste eide Jensvoll og Nordre Høvik. Fra først av hadde han bare fått dem som pant for et lån som krigsråd Søren Hansen Lemmich fikk hos ham, men i førstningen av 1720-åra ble Kolsrud - Sigdalskongen - den virkelige eier. Halvor S. Linnes var likevel uten sammenlikning den største godseieren blant bøndene med 8 gårder eller deler av dem på til sammen 8 skp. og 4 lp. Foruten sitt «hovedbøle» på Linnes eide han bl.a. helt eller delvis to Merengårder, to på Sørum og Hårberg. Andre bondekakser var Erik Amundsen Gilhus med 4 gårder og Paul Justad med 3. Dette bondegodset som ikke var sjøleie, blir det stadig mindre av utover århundret, og hovedårsaken var sikkert den samme som tidligere nevnt: Landskyldinntektene ble så små i forhold til den nedlagte kapital at det lønte seg mye bedre å anbringe pengene i pantobligasjoner og kvitte seg med ulønnsom jord så fort som mulig. Dette ble til fordel for det virkelige sjøleie, enda mange bønder som fikk kjøpe sine gårder, måtte sette dem i pant for store summer og kom dermed i sterkt økonomisk avhengighetsforhold, særlig til byborgerne.

Fra midten av århundret ser det ut til at enkelte av disse - spesielt da trelasthandlerne - atter viser større interesse for kjøp av jord. Til gården kunne kanskje høre spesielle rettigheter og herligheter, f. eks. fiske, skog og fosser som det gjaldt å utnytte. Denne utviklingen har vi delvis i Lier også, det viser tydelig følgende oversikt over jordeiendomsforholdene i 1803:

   

Frogner:

Tranby:

Sylling:

Lier:

 

lp

%

lp

%

lp

%

lp

%

Sjøleie

1768

56

647

78

324

63

2739

61

Kirke- og prestegods

466

15

163

19

186

36

815

18

Krongods

80

2

15

2

3

1

98

2

Borgergods

622

20

0

0

1

0

623

14

Embetsmannsgods

207

7

7

1

0

0

214

5

                 

I alt

3143

100

832

100

514

100

4489

100

 

Det viktigste trekk i utviklingen fra 1723 til 1803 blir da at sjøleieprosenten det siste år er nesten like stor som den samlede bondegodsprosenten et par mannsaldrer tidligere. Dernest foregår en markert økning av borgergodset, fra 352 til 623 lispund. Dette lå stort sett på begge sider av Bragernes, og strakk seg i et nesten sammenhengende belte fra Kjøsterud til Hval. Nå var de fleste borgere så pass forretningsmessig innstilt at de visste å utnytte disse gårdene bedre enn tilfellet hadde vært med det tidligere leilendingsgodset. Derfor brukte de dem ofte som avlsgårder, eller de satte lottbrukere eller forpaktere der. På den måten oppnådde de en mye høyere forrentning av pengene enn den gamle landskylda ville ha gitt. Eierne tilhørte mer eller mindre kjente kjøpmannsfamilier som Brun, Holst, Kirkgaard, Hamborg, Suur, Melhuus, Svang, Lerke, Schwencke, Omsted, Holter, Høeg, Schmidt, eller de hadde såpass anonyme navn som Larsen, Paulsen, Clausen og Lorentzen. En av de mest berømte ble Casper von Cappelen, som akkurat nå begynte å virke i Vivelstad-området, men han skal vi høre mer om i en annen sammenheng.

Både kirke- og krongodset viser en stabil tendens, mens embetsmannsgodset nå er redusert til 5 %. Noe adelig jord fins ikke lenger i bygda i og med at det siste skudd på Tordenstiernernes visnende stamme, hoffjunker Ouden Nielsen, døde i 1771. Dermed ble det fordums så stolte adelssete en vanlig salgsvare, som vandret fra hand til hand den nærmeste tid etterpå.

De viktigste bygninger på en gård. Etter Essendrops Lierbeskrivelse.

 

Hvordan forholdt det seg så med de vanlige bondegårdene i bygda når det gjaldt stabiliteten og kontinuiteten i eiernes rekker? Var de fleste ættegårder, hvor sønn fulgte etter far i generasjoner og pietetsfullt tok opp arven og stelte med eiendommen som om denne skulle ha vært litt av en helligdom? Eller utvikler et mer moderne syn seg, hvor de yngre slektsledd bare så på hus, jord og krøtter lik en simpel handelsvare som det gjaldt å kvitte seg med så forretningsmessig som mulig? Noe helt fyllestgjørende og nøyaktig svar er vanskelig å gi på spørsmålene. Men sikkert er det at svært mange gårder, og særlig de som lå i en betryggende avstand fra Bragernes, enten var eller utviklet seg til å bli ættegårder. De lå gjerne for langt borte til å bli gjenstand for noe slags spekulasjon, eller de kunne ha en sjølbevisst og stolt eier som følte det som sin livsoppgave å føre fedrenes verk videre. Mot eventuelle hensynsløse gårdspekulanter hadde de et godt vern i odelsloven, som forresten ofte ble sterkt kritisert av embetsmennene, da den etter deres mening virket til stagnasjon i jordbruket. Det mente nok ikke bøndene, som holdt trofast vakt om den eldgamle retten.

Fra tingbøkene i Lier hører vi om flere odelsløsningssaker, og de hadde gjerne en fast dag til å ordne dette, nemlig den såkalte jordetirsdag, eller tokketirsdag, som den også het. Til vanlig var det 2. tirsdag etter påske, og da møttes retten på åstedet. Her i bygda ser det forresten ut til at de har måttet bruke flere dager, dersom det var mange saker. Fra 1739 hører vi om «jordetidsdag» (sannsynligvis forveksling med jordetirsdag) «den 7. april da retten er betjent på odelstomten gården Svang, og den 23. april er retten kommet til Viker, for å kjenne udi etterskrevne odelssak som er innstevnet til jordetidsdagen og formedelst andre til bemeldte tid innstevnte odelssaker berammet til i dag.»

Verken odelslov eller eventuell sterk ættekjensle kunne likevel hindre at enkelte gårder ble gjenstand for kjøp og salg, og det var vel ikke meningen heller. Fra Frogner kjenner vi således til svært mange eiendomsoverdragelser i tida 1700-1810, og på grunnlag av ca. 200 slike, kan vi komme fram til en noenlunde gjennomsnittspris på gårder i bygda denne perioden. Men vi må med en gang si fra at takstene pr. skippund jord svinget kolossalt i Lier, mer enn de fleste steder. En gård som lå tett ved Bragernes kunne således være verdt det mangedobelte av en på Øverskogen med samme skyld. En viss pekepinn om de økonomiske forholdene skulle vel tallene tross alt gi.

 

Salg av jord i Frogner 1700-1809:

   

Skyld:

Sum

Dlr.

   

skp.

lp.

dlr.

pr. sk.

1700-09

11

8

2924

256

1710-19

 

18

650

722

1720-29

5

-

2845

569

1730-39

15

14

12297

784

1740-49

21

9

21298

993

1750-59

28

18

23605

817

1760-69

21

6

26682

1253

1770-79

23

12

39763

1685

1780-89

23

10

38051

1619

1790-99

26

1

74791

2871

1800-09

16

3

58163

3601

 

Denne oversikten viser en sterk stigning av jordprisene, som uttrykt i daler, skulle være omtrent 11 ganger så høye i 1800 som 100 år før. Nå har riktignok denne inflasjonspregede stigning sin delvise årsak og forklaring i en synkende pengeverdi. Det kan en lett finne ut ved å sammenlikne prisene på enkelte husdyr, f. eks. kyr. Rundt 1700 ble ei vanlig god ku verdsatt til 3 daler eller vel så det, i 1760-åra var verdien 6 - 12 daler, forteller Essendrop, og i slutten av århundret enda litt høyere. Det samme er tilfelle med prisen på hest, som er gått opp fra 8 - 10 daler til 16 - 24 rundt 1760. Derfor kan en vel ha lov til å anta at pengeverdien gjennom århundret er gått ned til iallfall mellom halvparten og tredjeparten. På bakgrunn av denne nedgangen må en likevel si at jordverdien økte kolossalt, og det henger vel atter sammen med livlig etterspørsel etter jord. Borgernes stigende interesse for landlivets sysler og befolkningsoverskudd er vel de viktigste årsaker her.

Men når prisene ble skrudd slik i været, ville det vel være vanskelig - for ikke å si umulig - for en vanlig fattig stakkar å kjøpe den jord han brukte? Gjorde han det, kom han vel i en slik bunnløs gjeld at han ble mer bundet enn noen gang tidligere, kunne en være fristet til å spørre. ja, et slikt resonnement har mye for seg, likevel var kanskje stillingen ikke fullt så prekær som talla ovenfor kunne gi inntrykk av.

Når en sønn skulle overta gården etter faren, var det gjerne odelstakst, og denne lå alltid under gårdens virkelige verdi som salgsobjekt, oftest ca. 30% og stundom opp til 40% lavere. Det samme hendte nok også ved salg til sjøleie at kjøperne fikk gårdene rimeligere enn de vanlige priser. På den måten skulle de få en ganske gunstig utgangsstilling for sin sjølstendige gårdsdrift, særlig hvis både jordverdien og prisene på gårdens produkter økte fra tid til tid.

I samband med jordskatten 1803 ble det holdt verditakst over alle gårdene i Lier. Her ser vi tydelig hvorledes verdien skifter med beliggenheten. Kjøpmann Christian Holsts gård Lille Landfall på 30 lispund ble taksert til 3600 daler, mens de to gode Solberg-gårdene i Sylling med til sammen nøyaktig samme skyld som Lille Landfall ikke var verdt mer enn 1800 daler, eller akkurat halvparten.

Den samlede verditakst i 1803 så slik ut, regnet i daler :

 

Frogner:

Tranby:

Sylling:

Lier:

Fullgårder:

215552

35156

18006

268714

Halvgårder:

46257

11207

5090

62554

Ødegårder:

3244

12245

7660

23149

         

Sum:

265053

58608

30756

354417

 

Tar vi så den samlede sum, 354417 daler, og deler med den samlede skyld uttrykt i lispund, 4489, får vi en gjennomsnittstakst av 79 daler pr. lp. eller ca 1580 daler pr. skippund. Dette svarer ikke til stort mer enn halvparten av den gjennomsnittlige salgspris ved århundreskiftet (2871 daler pr. skippund), og da må en si at taksten har vært svært rimelig sett fra bøndenes synspunkt.

Denne veldige prisstigningen på jord gjennom 1700-tallet og første del av det nye århundret førte nok til større velstand og økt framgang for bondestanden også i Lier. Riktignok var mange bønder temmelig gjeldbundne, enkelte i en grad som gjorde det nyvunne sjøleie temmelig illusorisk. Men etter all sannsynlighet utgjorde pantegjelden på gårdene en mindre prosent av totalverdien i slutten av denne perioden enn i begynnelsen. Ved gjennomgåing av enkelte skifter i bygda viser det seg at straks etter 1700 var gjelden svært stor i forhold til taksten, i noen få tilfelle var de identiske - som f. eks på Søndre Berskog i 1715 - slik at det såkalte reelle sjøleie i virkeligheten ble lik null ut fra en snusfornuftig økonomisk betraktning. Så ille var det sjelden, men også seinere i århundret utgjorde gjelden ofte mellom halvparten og trefjerdedeler av taksten eller kjøpesummen. Prosentvis ser det likevel ut til at gjeldsbyrdene er synkende, slik at bøndene ved inngangen til 1800 tallet virkelig eier en større del av gårdene sine enn deres oldefedre gjorde. Således er gjeldsprosenten nå ofte nede i 25-30%.

Nå var det ikke bare den gunstige prisutvikling i sjølve jordbruket som hadde skapt denne økonomiske framgangen, men mange andre faktorer også. Næringslivet var blitt mer differensiert, skogen ga større inntekter, kjøring for Bragernes-borgerne og de sporadiske bedrifter i bygda skaffet kjærkomne kontanter til skatter, renter og avdrag, pluss eventuelle nyanskaffelser til hus og heim. Skal vi kunne gjøre oss opp en mening om den rolle disse binæringene spilte for Lierbonden, må vi se litt nærmere på dem.

Gårdsregister

Innhold