EIK
Eik ligger ca. 150 m. o. h. på leirgrunn i bakket lende ca. ½ km. nordvest for Frogner kirke. Veien hit gikk før opp mellom Nord-Eik og Sø-Eik; den er ennå brukt som innkjøringsvei. Den nye veien som går nordafor Nord-Eik, ble bygd i 1920-åra. Gården har trolig fått navn av at det har stått ei stor ærverdig eik her.
Eik grenser i sør mot Frogner prestegård og Viulstad, i vest mot Stein, i nord mot Unnelsrud, Gåserud og Haugerud, delvis langs veien, og i øst mot Saue og prestegården. Skilt fra dette område av Saue-gårdene lå engene nede, ved elva. De grenset mot Saue i vest og mot elva i øst, og nådde omtrent fra stasjonen til Renskog-dalen. Skogen strakte seg fra gården nordvestover, med Egge- og Meren-skog i øst og nord og med Årkvisla- og Li-skog i sør og vest, til grensen mot Eiker inne ved Trettekollen. I 1676 og 1701 var det tvist om grensen mot Li (se der). 29/7 1679 anla presten som eier av Unnelsrud sak mot brukerne på Eik for å ha felt en rugbråte i Unnelsruds utmark. men de innstevnte kunne bevise med vitner at bråten lå i Eik-skogen. I den forbindelse ble det lagt fram kopi av et dokument fra 1448 angående grensene mellom Stein og Eik; kopien var datert Kjelstad 1633 og bekreftet av lagmann Christen Laugesen. Både originalen og kopien er forsvunnet. Lagmann Vittichen Huus avsa 18/9 1663 dom i delesak mellom Eik og Meren, men domenen er ikke oppbevart.
Eik ble trolig ryddet i eldre jernalder, og delt i to, Sø-Eik og NordEik, i gammelnorsk tid.
Fra Sø-Eik ble den innerste delen av skogen utskilt ved skyldsetningsforretning 5/7, tgl. 3/8 1804. Det heter her at den utskilte skogen lå ½ mil fra gårdens jordvei og Hjemskog, «fra hvilken den er aldeles atskilt, og grenser derimot til Nordre Eik, Meren og Li, samt strekker seg i vannene Garsjø og Lelangen. I samme skog hvor en husmann med familie er bosatt, finnes to innhegnede løkker, oppdyrket til aker og eng, ansett til en tønne havres utsæd og til fødsel for 3 kjør og 2-3 sauer; for resten består samme eiendom av stor, vidløftig og betydelig skog, så og setermark». Skylda ble 10 lp., eller tredjeparten av hele gårdens skyld. Ved skyldsetningsforretning 10/10 1809 ble Eikenga skilt ut med skyld 8 lp; av dette ble 1 ½ lp. lagt til Søndre Hafskjold 1811, men skyldsetningsforretningen foregikk først 15/7 1813. Den utskilte skogen ble etter hvert oppstykket slik at det var 13 bruksnr. 1886 og 14 i 1904. Etter den tid er det foregått en betydelig utskilling av mindre parseller og tomter, særlig fra Eikenga, slik at det var 76 bnr. i 1952.
Fra Nord-Eik ble et skogstykke langs seterveien mellom Grunnvannsoset og Lelangtjernet frasolgt ved skjøte datert 26/11, tgl. 5/12 1763, men ikke satt i skyld; stykket ble i 1791 lagt til Søndre Renskog. 7/12 1772 ble det skilt ut et skogstykke med skyld ½ lp. og lagt til Helgerud. Det nevnes at skogstykket lå på nordsida av Brokebekken, på vestsida av Steins- og Rødfjeldelva, og strakte seg nordover til Damvannsleina under Veslehei og vestover til Skimten og Landfall-skogen: Omkring 1780 ble et nytt skogstykke frasolgt, men ikke skyldsatt. Det ble lagt til Haugerud. Øvre og vestre Eikenga ble frasolgt 1790 og skyldsatt til 3 lp. 18/3 s. å. Stykket ble i 1811 lagt til Eikenga av Sø-Eik. Østre Eikenga med skyld 1 ½ lp. ble frasolgt ved skjøte 1/12 1792, tgl. 30/1 1793; dette stykket, som seinere fikk bruksnr. 7, har aldri vært sjølstendig bruk. Ved skyldsetningsforretning 23/6 1802 ble setermarka og seterskogen skilt ut med skyld 5 lp. Om dette skogstykket, som ikke grenset til hjemskogen, heter det at det «tar sin begynnelse ved en stor stein ved seterveien, derfra til damluka for Eikedammen, derfra til Lisbekken, derfra til Garsjø og derfra til bemeldte stein, samt for øvrig grenser til Søndre Eiks, Lis og Landfalls eiendommer etter gamle delemerker. Dette skogstykket lå igjen under gården 1822-1829, men ble så delt mellom Haugerud og Renskog. Plassen Eikhagan ble frasolgt 1837, men skyldsatt først 9/12 1846 for 2 ort 14 skil., seinere bnr. 3. Plassen Purkebråtan, seinere bnr. 2, ble skyldsatt 28/9 1852 for 22 skil. Et par skogstykker med skyld 1 ørt 7 skil., seinere bnr. 4, ble frasolgt ved skjøte tgl. 9/10 1846. Det var 7 bruksnr. 1886 og 1904. Etter den tid er det skilt ut en del mindre parter, slik at det var 14 bruksnr. 1952.
Tunordningen på de to hovedbølene er firkantet, og har i hvert fall på Sø-Eik vært det fra gammelt av. Her kan en følge sidebygningen tilbake til 1773, men den kan godt være noe eldre. Den ble i 1773 brukt til bryggerhus, matbu o. l. Det heter at den skal ha vært hovedbygning og blitt kalt lensmannsbygning, noe som ikke er usannsynlig, men det må i tilfelle ha vært før 1773. Hovedbygningen skal være satt opp i 1801, og må i så fall være bygd av Hans Nilsen. Den første taksten som foregikk etter den tid, ble avholdt 1843, og da sto denne bygningen der. Et stabbur som nevnes i samme takst, er trolig det samme som står ennå. Også hovedbygningen på Nord-Eik synes å være temme lig gammel, angivelig omkring 150 år. I Eikenga ble det satt opp hovedbygning ca. 1870. Den står ennå, men er solgt fra gården. Stuehusa i Eikhagan og Purkebråtan har trolig stått fra den tid det var husmannsplasser her, altså over 100 år.
Hovedbygning og sidebygning på Sø-Eik. Sannsynligvis er den første omkring 150 år og den andre omkring 200.
Av innmarka lå Stubbenga i sameie i gammel tid. Dette var trolig en av engene nede ved elva, og det er rimelig at den ble ryddet forholdsvis seint. 27/11 1710 ble denne enga overlatt til Sø-Eik mot at Nord-Eik til vederlag fikk et annet jordstykke «vestenfra Steinsmarka og i øst ned under bakken, og går like til et gjerdeshjørne mellom Steins og Eiks eier, hvor bekken Kattingen renner». Samtidig ble det avtalt at «Nordregårdens» oppsitter skulle holde gjerde på Eiks side langs gata til utmarka, «og som gjennorn samme drifteveg faller stor trengsel, så skal det være ham uforment å ha en grind på det sted hvor Nordregården har eiendom på begge sider, mens Korsgrinden som sedvanlig vedlikeholdes av begge».
Hele skogen lå i sameie inntil den ble delt ved delingsforretning 12/6 1703. Det ble da gått opp dele fra et berg vestafor Korsgrinda, nordvestover forbi «Huverhoven», videre på østre side av Rødfjeldåsen, i et «hvidudfaled» flatt berg, derfra like ned i elva «hvor Rødfjeld er udfalden». Så fulgte delet elva opp til dens utspring fra Damvannet. Alt vestafor dette delet tilfalt Nord-Eik, og alt østafor Sø-Eik. Nord-Eik fikk videre skogen fra Damvannets utløp og «hosstående dambygning» til «Vegaarbekken (Lisbekken) som løper ut av Lisløken og ved Eiks seter ned i Garsjø». Den delen av skogen som lå lenger inn, fikk Sø-Eik, bortsett fra et stykke mellom Lelangen og Grunnvannet, begrenset i vest av Lelangsveien og i øst av bekken mellom de to vannene; dette stykket fikk Nord-Eik. Havn og setervoll skulle være felles, og bortleie skulle bare skje med begges samtykke. Oppsitteren på Sø-Eik skulle ha rett til å ha «et kvernestøe i ådypet uten hinder for det som til nordre gården særdeles brukes».
Bråtabruk omtales i forbindelse med grensetvisten med Unnelsrud i 1679, og seinere.
Eik-gårdene har hatt seter i hvert fall fra første halvdel av 1600- tallet. Det framgår av grensetvisten 1679, da Tore Nordby omtalte Eiks setervei i forbindelse med forhold 40 år tilbake i tida. Av skogdelekontrakten 1708 framgår det at setervollen (nå Solvang) lå der Lisbekken renner ut i Garsjø. Gamle kart viser at denne setervollen, som må være den eldste, lå på nordsida av bekken, tett ved den. Noen år seinere var det blitt husmannsplass her, og det skjedde sannsynligvis samtidig med at brukeren på Nord-Eik flyttet sin seter over i sin del av skogen, mens Sø-Eik-setra ble flyttet nordover nærmere Grunnvannet. Da seterskogen ble skilt fra Sø-Eik 1804, beholdt brukeren retten til seter og seterhavn i skogen. Men det ser ut til at også den nye setra ble lagt ut til plass med fast busetning kort etter.
Det kan ikke sies med sikkerhet hvor Nord-Eik-setra ble lagt da den i første halvpart av 1700-tallet ble flyttet fra den gamle felles setervollen. Et kart fra 1844 viser at det da lå tre setrer i denne delen av skogen. På grunn av navnet er det nærligende å anta at Gamlevollen sør for Garsjø er den eldste. En annen seter lå litt nordøst for denne, og en tredje lå ved det nordøstre hjørne av Garsjø. På den tid dette kartet ble opptatt, var skogen for lengst skilt fra gården, og det var slutt på setringa. Gamlevollen var blitt husmannsplass under Renskog, og de andre setrene var solgt eller bygslet bort.
Eikbøndene dreiv en del med utleie av seter og seterhavn. Ved rettssaken 1676 kunne brukerne på Berskog fortelle at de hadde leidd seterhavn i Eiksmarka i mange år. Ved delinga av skogen 1708 var det også tale om utleie av seterhavn.
Herligheter. Det var bygd dam i Eikdammen sikkert lenge fyyr 1708, da den nevnes første gangen. Nord-Eik hadde kvern i elva nedafor da, og Sø-Eik hadde samme retten. I 1781 solgte brukerne Damvannet til fru Hierm på Linnes. Seinere slo Cappelen dette vannet under seg. Han sikret seg i 1798 rett til å demme opp Eikdammen fra høst til vår mot en godtgjørelse på ½ tønne spansk salt årlig til eierne av Eik.
Eik grenset som nevnt til elva i gammel tid, og hadde følgelig fiskerett der.
Plasser. Eikenga under Nord-Eik var tatt opp nede ved elva 1620, ble frasolgt 1790, og lagt til Eikenga av Sø-Eik 1811. Eikhagan under Nord-Eik var tatt opp 1665 vestafor gården ved veien til Stein. En annen plass med samme navnet var tatt opp under Nord-Eik tett ved den første 1742. Den ene av disse ble nedlagt omkring 1815 og trolig lagt til innmarka, og den andre ble frasolgt 1837 (se ovafor). Eikenga under Sø-Eik ble tatt opp nede ved elva omkring 1720, og ble skyldsatt fra gården 1809 (se ovafor). Eiksetra under Sø-Eik ved Lisbekkens ut1øp i Garsjø ble lagt ut til plass omkring 1730, og ble frasolgt sammen med skogen 1804. Bollen under Nord-Eik var tatt opp tett ved Eikhagan 1781. En del av denne plassen ble lagt til Hagan 1793, og resten ble lagt til innmarka samtidig. Ulriksplassen under Nord-Eik ved Viulstad-elva var tatt opp 1793. Seinere var det sannsynligvis bare ei stue her og ingen egentlig husmannsplass. Kalsestua under Sø-Eik ble tatt opp ved grinda på veien til Unnelsrud seinest 1809, og ble nedlagt og lagt til gården igjen mellom 1844 og 1865. Bråtan under Nord-Eik ble tatt opp ved delet mellom Sø-Eik og Stein 1824 og ble nedlagt omkring 1870. En plass til med samme navnet ble tatt opp under Nord-Eik i skogen ovafor Unnelsrud omkring 1830, og ble nedlagt omkring 1870. Berget under Sø-Eik var tatt opp 1831, og var bebodd i hvert fall til 1847. Det er uvisst hvor denne plassen lå, og om det var jord til den. Jonseløkka under Nord-Eik ble tatt opp i skogen ovafor Unnelsrud omkring 1840, og ble nedlagt omkring 1870. Purkebråtan var tatt opp under Nord-Eik 1844 ved elva fra Eikdammen, og ble frasolgt 1852 som småbruk.
Husdyrhold og areal i dag. Sø-Eik, gnr. 48, bnr. 1: 1 hest, 14 kuer, 5 griser, 20 høns. 154 mål dyrket mark, derav 20 mål kulturbeite, og 50 mål havn. 45 mål korn, 8 mål rotfrukter, 4 mål poteter, 2 ½ mål frukthage med 40 trær, resten eng. 200 mål skog. Eikenga, gnr. 48, bnr. 3: 2 hester, 4 kuer, 3 griser, 25 høner. 65 mål dyrket mark, derav 6 mål havn på innmark. 4 ½ mål frukthage med ca. 50 trær, 30 mål åker, 7 mål poteter, 4 mål rotfrukter, resten eng. 8 mål skog (ved Eiksetra). Nord-Eik, gnr. 49, bnr. 1: 2 hester, 20 kuer, 2-3 griser, 20 høns. 130 mål dyrket mark, hvorav 10 mål kulturbeite. 5 mål frukthage med 50-60 trær, 3 mål jordbær, 50 mål åker, 6 mål rotfrukter, 6 mål poteter, resten eng. 600 mål skog. Eikhagan, gnr. 49, bnr. 3: 1 hest, 4 kuer, 9 griser. 55 mål dyrket mark, hvor det drives vesentlig vanlig gårdsbruk.
Folketall.
