Herredsstyret og kommunen
En av de saker som samlet alle representantene, uansett politiske avskygninger, var arbeidet med å reise et herredshus - eller kommunelokale, der de forskjellige kommunale instanser kunne ha fast tilholdssted, enten det nå gjaldt kontorplass eller møterom. Riktignok hadde de folkevalgte fra 1850 av vært nokså stedbundne med sine møter på Nordal, men i 1902 flyttet de til Heggsbro, og etter hvert som den kommunale virksomheten ble utvidet med flere styrer, råd, kommisjoner og nemnder, økte naturligvis plassbehovet fra år til år. Området rundt jernbanestasjonen pekte seg stadig tydeligere ut som det naturlige bygdesentrum, særlig etter at de hadde vedtatt å bygge jernbane fra Lier stasjon til Svangstrand. I 1901 foreslo så Bernhard Sørsdal at det burde velges en komité med oppdrag å skaffe kommunen en ny bygning. Forslaget vant øyeblikkelig bifall, og herredsstyret utpekte Holtsmark, Skjeggerud, Hilden, Fjeld og Eriksrud som medlemmer av byggekomitéen med den førstnevnte som formann. Disse arbeidde så med planene i flere år, for det måtte forberedes grundig, samtidig som de nødvendige midler skulle sikres. Kommunestyret avsatte penger til formålet gjennom flere år, således 4000 kroner både i 1906 og 1907, likevel måtte de gå låneveien for å greie det. I 1907 hadde nemlig planene tatt såpass faste former at de kunne sette bygginga i gang. Tomt var kjøpt av N. Aamodt på Solvang til en pris av 750 kroner pr. mål (dekar), arkitekt Ivar Næss fra Kristiånia tegnet huset og byggmester Berglund tok på seg å oppføre det. Byggesummen lød på kr. 29000 + tomt og inventar. Da det endelige regnskap forelå utpå høsten 1908, viste totalsummen kr. 38076,76, og da hadde de fått bra utstyr både til den store foredragssalen og til alle de mindre rommene. Det opplagte byggefondet dekket ikke en gang halvparten av disse utgiftene, derfor trådte både bygdemagasinfondet og sparebanken til med kjærkomne rentefrie lån på 10 000 kroner hver.
Kommunelokalet Haugestad under oppføring.
Ved juletider 1907 sto den statelige bygningen ferdig, og 28. desember innviet liungene kommunelokalet Haugestad med brask og bram. Omkring 250 damer og herrer deltok i den belivede fest, som bød på omvisning i de tiltalende lokaler, rikelig bevertning, begeistrede taler og feiende dans. Forsamlingen hyllet særlig to menn: Byggekomitéens formann og arkitekten, som begge hadde utført et fremragende arbeid. Sterke hender løftet den sistnevnte i været og bar ham på gullstol, mens bifallet tordnet i salen. Høy stemning og ekte festglede rådde grunnen i slik grad at ingen hadde lyst til å avslutte moroa. Derfor svinget eldre og yngre seg spretne i dansen til nydelig musikk til langt over midnatt, men da «varslet Liertogets gjentagne Fløiten om Opbrud».
Men før «bygdens kårne» og andre spesielt utvalgte kunne feste og danse i eget hus, var gått mange og lange år da de pent måtte ta til takke med å være leieboere hos andre. Derfor kan vel lokalet Haugestad også stå som et slags symbol for en mer sjølstendig og framfor alt mindre fattig kommune enn det tidligere Lier. Og studerer vi budsjett, skatter og økonomi litt nærmere, vil vi snart finne ut at denne antagelsen er riktig. Riktignok steig både budsjetter og utliknede skatter ganske kraftig, særlig mot slutten av forrige århundre og i førstningen av dette. Denne stigningen hang først og fremst sammen med økningen av tallet på de oppgaver og formål som en kommune etter hvert følte seg forpliktet til å ta på seg. Heldigvis vokste også noe annet i kanskje enda sterkere grad enn skattene, nemlig folks evne til å kunne punge ut med disse. Noen tørre tall omkring formues- og inntektsforholdene i bygda vil kunne bevise det. Mens den antatte formue i 1885 utgjorde kr. 6760000 var den steget til bortimot det tredoble i 1914, eller mer nøyaktig til kr. 18802000. Den antatte inntekt økte i samme tidsrom fra kr. 1222000 til kr. 2895000. Enda vi tar en liten nedgang i pengeverdien med i betraktning og en økning av skatteyterne fra 2197 til 2920, skulle disse tallene tyde på en atskillig rommeligere økonomi, særlig de aller siste åra fram mot 1914. Og da burde de greie å svare atskillig større skatter også enn fedrene hadde gjort i 1880-åra, den tid da herredsstyret førte en så forsiktig økonomisk politikk at det ikke torde ettergi en skatt på 3 kroner og 50 Øre, men bare sette den ned til halvparten - muligens på grunn av de såkalte konsekvenser. Sannsynligvis var det lettere for liungene å betale 120-130000 kroner i skatt rundt 1914 enn det hadde vært å betale 40-50000 kroner i 1880 og 1890-åra. Iallfall lå ikke utlikningsprosenten høyere i 1913-14 enn at noen hver av de skattebetyngede borgere i vår moderne velferdsstat muligens kunne ønske å vende tilbake til slike paradisiske tilstander. Fremdeles varierte prosenten fra det ene sokn til det andre, og aller gildest hadde syllingboerne det som slapp med å betale kr. 4,70 for hver hundrelapp de tjente. I Tranby lå, den på 7,70, i Frogner på 7,90, mens «skatteflåeriet» viste seg å være verst på Åssiden med 8,40%. Enkelte andre år kunne nok prosenten være noe høyere, men Sylling ligger stadig best an.
Studerer vi så kommunens utgifter litt nærmere, oppdager vi snart hovedpostene som stadige gjengangere: Geistlighet og kirke, skolevesen, fattigvesen og veivesen, mens andre «vesener» som f.eks. hadde med rettergang og politi å gjøre, må greie seg med en tusenlapp eller enda mindre. Særlig stor økning viser kirke- og skolesektoren, noe som hadde sine helt naturlige årsaker. At dette ikke bare gjaldt Lier, får vi et bestemt inntrykk av ved å lese om Buskerud amt at dets utgifter til skolestellet var 21,7 ganger større i 1909 enn i 1865.
Nå skulle en kanskje tru at bygda ville slippe rimelig fra utlegg til sjølve kirkebygningen, siden den hadde tatt et slikt krafttak i 1850-åra med å reise to helt nye gudshus. Men det er noe som heter vedlikehold, hvor nye og fine bygningene enn fortoner seg. I 1871 måtte de således male Tranby kirke igjen, for da var det 16 år siden sist. Så kunne det være inventaret som burde fornyes eller suppleres. Et gammelt ordtak sier, som kjent, at ingenting er så galt at det ikke er godt for noe. Og den katastrofale brannen i Drammen 1866 danner da heller ikke noe unntak fra denne gylne regelen, for den kom til å forsyne både Frogner og Sylling kirker med altertavler. Soknepresten i Lier da, prost Fredrik Rode, må vel tillegges hovedæren også for den sistnevnte. Han hadde kjøpt et maleri som hadde vært plassert i den gamle Bragernes kirke, men ble reddet fra brannen. Kjøpesummen for sjølve bildet lød på 10 daler, men med en fin ramme kom det på 22 daler i alt. Prosten mente det ville være høvelig som altertavle i Sylling kirke og tilbød kommunen det for sistnevnte sum. På et møte våren 1872 vedtok så herredsstyret å kjøpe maleriet.
Altertavlen i Frogner kirke.
Som nevnt i forrige bind av bygdehistorien, (s. 232) hadde lynnedslag ødelagt den gamle Frogner kirke den 9. juni 1651. Godt og vel 100 år seinere fant amerikaneren Benjamin Franklin opp lynavlederen. En skulle da kanskje anta at liungene hadde skyndt seg med å sikre sine gudshus mot eventuelle lynnedslag med etterfølgende katastrofe. Men de som ventet i nye 100 år med å anskaffe slike nymotens greier, var nettopp liungene. Først på møte den 28. august 1863 vedtok herredsstyret: «Det overdrages ordføreren (A. G. Egge) å slutte akkord med klokkestøper Olsen på Nauen ved Tønsberg om anbringelse av lynavledere på samtlige kirker i Lier mot derfor å anvise til utbetaling av kirkekassen en godtgjørelse av 60 skilling pr. alen». Og den på hovedkirken burde bli ekstra gild med en forgylt spiss.
Alterbildet i Sylling kirke.
Selv om de nå hadde sikret kirkene mot lynnedslag, kunne brann oppstå på andre måter også. Inntil 1865 var kirkene i Norge gjensidig forsikret mot brann og måtte betale en bestemt sum årlig, som for Liers vedkommende var 3 daler 1 mark (ort). Så opphørte denne ordningen nevnte år, og da kommunestyret syntes at en assuranse i «Landets alminnelige brannkasse» (Norges Brannkasse) ville falle for dyrt, opprettet det et assuransefond, som ble forrentet i Lier Sparebank. Dette var både en tungvint og risikabel ordning, som ikke kunne gå i lengden, særlig etter at alle kirkene befant seg «i sømmelig orden» med mye verdifullt inventar. I 1879 vedtok derfor representantene å assurere kirkene i Norges Brannkasse, men bare det «brennbare materiell» og således ikke murene. Like før hadde de forsikret inventaret for kr. 16000 i hver kirke. Andre virkelig «rystende» farer kunne gudshusene bli utsatt for, noe som kirkegjengerne i høy grad fikk sanne søndag 23. oktober 1904. Da sokneprest Nils Aars sto på stolen i Frogner kirke og nærmet seg slutten av sin preken, «hørtes en susen som av et forbifarende jernbanetog», samtidig som folk kunne merke en svak rystelse. Presten fortsatte rolig sin forkynnelse, men så kom et par sterke støt, og gamle og unge ilte mot dørene i vill redsel. Den ene utgangsdøra var stengt, men kraftige karer sprengte den fort opp. En mor med et barn holdt på å bli tråkket ned i panikken som oppsto, idet alle ilte mot utgangene. Kvinnene skreik, mens de «sterkeste albuet seg frem med dødsangsten avmålt i sine ansikter». I forfjamselsen og virvaret glemte folk salmebøker, hatter, luer, kalosjer og paraplyer. Noen hadde også sett kirkens tak bevege seg sterkt, og mange taksteiner ble knust. Heldigvis holdt de digre murene stand, men det oppsto en revne i den ene gavlveggen. Da det ikke kom flere støt, gikk storparten av folket inn i kirken igjen. Sokneprest Aars besteg .atter prekestolen og minte om hvor lite vi skrøpelige mennesker visste hva som kunne hende oss. Herren styrte alle ting viselig for oss, og vi burde takke ham. I en slik stund hadde nok de tilstedeværende en tydelig følelse av litenhet og maktesløhet overfor de veldige naturkrefter. Men så var vel også dette det kraftigste jordskjelv i manns minne, og enkelte andre steder i bygda merket de det enda voldsommere, f.eks. på Vivelstad skole. Der rystet det så kraftig at de øverste steiner av brannpipa styrtet ned, og sjølve pipene ble skeive.
Kommunen fikk også etter hvert mer å gjøre med de forskjellige tjenestemenn i kirken, som klokker, organist, belgetreder og kirketjener. Fra gammelt av besto deres godtgjøring - også kalt toll - hovedsakelig av naturalytelser, som de sjøl måtte kreve opp på en nærmest ydmyk botsgang gjennom bygda. I Lier hadde denne tollen stort sett vært svart i korn, men nå ble den litt etter litt avløst av og omregnet i penger både når det gjaldt klokker og organist. I 1876 bestemte kommunestyret at den siste skulle ha en årlig godtgjøring av 50 daler i hovedsoknet, mens de i anneksene fikk greie seg med halvparten. En atskillig beskjednere sum oppebar belgetreder Peder Kristoffersen Haarberg, som for 2 daler skaffet den nødvendige luft til orgelet i Tranby kirke alle prekesøndager gjennom et helt år. Noe rausere avlønning hadde kirketjenerne med henholdsvis 20 og 12 daler i hovedsokn og annekser. Som vederlag for disse ytelser hadde formannskapet rett og myndighet til å peke ut disse kirkens hjelpere. En gang i 1875 oppsto forresten en kontrovers med soknepresten om en slik ansettelse. Men formannskapet ville ikke gjøre denne saka til noen krigserklæring og sendte søknadene til presten, som så fikk være med på avgjørelsen. Ellers hersket et godt forhold mellom bygdas kårne og sjelesørgerne. Det gav seg iallfall et tydelig utslag i 1881 da sokneprest Fredrik Waldemar Hvoslef ble utnevnt til biskop i Bergen. Herredsstyret valgte da en komité på 5 medlemmer som skulle bringe ham bygdas takk for hans virksomhet i Lier menighet. Stundom kunne det likevel se ut som om de styrende opptrådte litt knuslete mot kirkens menn, som når de i 1897 avslo en søknad fra sokneprest Nils Johan Julius Aars om å få innlagt telefon. Litt elskverdigere viste de seg 3 år seinere mot personell kapellan Halfdan Rynning, som de bevilget 25 kroner til halv telefon, etter å ha avslått søknaden om hel. Fremdeles styrte de sin kommune etter det Økonomiske hovedprinsipp at alt skulle skje på «minst bekostelige måte». Etter hvert som folketallet økte sterkt, meldte spørsmålet seg om deling av Lier soknekall, første gang så tidlig som i 1848. En komité fikk i oppdrag å drøfte saka nærmere og komme med en innstilling. Dessverre sovnet komitéen inn da formannen, pastor Fritzner, flyttet fra bygda uten at noen ny formann ble valgt i hans sted. I 1852 valgte herredsstyret en ny komité, som året etter la fram forslag i to alternativer:
1) Det nåværende Frogner sokn som ett prestegjeld og Sylling og Tranby som det andre.
2) Sylling sokn med Oddevall av Frogner sokn og Torsrud-gårdene i Tranby som ett prestegjeld og resten av Frogner og Tranby som det andre.
Sjåstad kirke.
Biskop Fredrik Waldemar Hvoslef, sokneprest i Lier 1876-81 og sokneprest Peder Winsnes.
Herredsstyret forkastet begge alternativene, men det uttalte ønske om at den kommende prest ved ansettelsen måtte finne seg i forandringer som kunne oppstå ved en eventuell deling av kallet. Seinere dukket så delingsspørsmålet opp igjen titt og ofte, særlig ved hvert presteskifte. Da sokneprest Kaurin i 1858 ble utnevnt til biskop i Bergen, sendte han en forespørsel til herredsstyret om dette ønsket prestegjeldet delt, noe dette fremdeles ikke gjorde. Derimot mente det at innbyggerne i Sylling og Oddevall burde få «inntegnet og utført ministerielle forretninger umiddelbart hos den residerende kapellan i Sylling», og at det nå ble ansatt en tredjeprest med bopel i Tranby. To år etter behandlet det saka på ny, og i samsvar med innstilling fra en nedsatt komité vedtok det deling på visse vilkår, nemlig dersom regjeringen ville utrede 100 daler årlig av midlene til Oplysningsvæsenets fond til soknepresten i Sylling. Dermed ville denne ikke få mindre inntekt enn den nåværende residerende kapellan hadde. Samtidig reserverte det seg mot utgifter til innkjøp eller bygging av en eventuell kapellangård i Tranby. Saka måtte opp til ny behandling, men ble da endelig vedtatt den 31. mai 1861 med de nevnte reservasjoner. Kirkedepartementet derimot ville ikke godta alle disse om og men, og stilte hele greia i bero inntil videre. Omtrent det samme gjentok seg ved sokneprest Rodes avgang i 1875 og sokneprest Hvoslefs forflytning i 1881. Deretter kom hele saka til å hvile både en og to generasjoner til den endelig i vår tid har fått sin avgjørelse. I samband med delingsplanen kom også et sterkt ønske fra Oddevall og Meren kretser om å bygge en kirke i området der. En av de ivrigste talsmenn for denne tanken var eieren av Sjåstad gård, H. J. Hofgaard, som tilbød fri tomt og de fleste materialer til kirken. Likevel ville det gå med anselige summer til bygginga, og i 1886 forelå søknad om en kommunal bevilgning på kr. 10000. Med 15 mot 14 stemmer avslo herredsstyret å bevilge noe. Kirkeforkjemperne gav likevel ikke opp, men det tok mange år før de så noe resultat av sitt iherdige strev. Endelig den 21. februar 1894 fikk de en bevilgning på kr. 15000, og arbeidet med oppføringen begynte året etter. Lørdag 26. september 1896 innviet biskop Bang Sjåstad kapellkirke, og dagen etter holdt sokneprest Aars den første ordinære gudstjeneste. Men at Sylling skulle utgjøre et eget prestegjeld, ville ikke herredsstyret vite noe av og forkastet forslaget med stor majoritet. De folkevalgte mente nå at ett kall med en sokneprest og en residerende kapellan måtte greie seg. Dette synet hevdet de også i 1910 da spørsmålet om en tredje prest dukket opp igjen. Lier prestegjeld hadde tidligere vært et av de mest lukrative i hele landet, og som regel var det blitt utnevnt eldre prester «utover den alder da arbeidsevnen er størst». Likevel hadde mange greidd seg uten personell kapellan. Etter den nye lønningslov av 1897, som utjevnet forholdene mellom såkalte feite og magre kall noe, ville det forhåpentlig bli ansatt yngre folk enn tidligere, trudde herredsstyret.
Prost Nils Aars, sokneprest i Lier 1892-1909, og stiftsprost Johan L. Arnesen, sokneprest i Lier 1910-21.
Gammel eller ikke gammel, en ting kan iallfall ikke betviles, nemlig at mange dyktige og nidkjære geistlige virket som prester i dette påståtte tillokkende kallet. Et godt bevis på det må vel være at både Jens Kaurin (i Lier fra 1853 til 1858) og Fredrik Hvoslef (1876-81) seinere bekledte Bergen bispestol, mens Johan Ludvig Arnesen (1910-21) hadde vært stiftsprost i Tromsø før han kom hit til bygda. De to andre sokneprestene i denne perioden var Peder Valentin Winsnes (1881-1891) og Nils Johan Julius Aars (1892-1909). Den sistnevnte kom da fra Asker Seminarium, der han hadde vært bestyrer siden 1882. I det hele tatt lå skole og opplysning ham varmt på hjertet, noe som også kom klart fram i Lier. Gjennom hele sin embetstid her satt han som formann i skolestyret og arbeidde energisk for en bedre opplæring i bygda. Før hans tid måtte konfirmantene fra Tranby møte opp ved hovedkirken, men i 1894 bevilget herredsstyret ham 50 kroner i skyssgodtgjøring for at han skulle kjøre til Tranby og undervise dem der. Ved siden av soknepresten hadde Lier prestegjeld også en residerende kapellan fra 1834, da det ble vedtatt å opprette kapellaniet igjen etter at det hadde vært nedlagt fra 1807. Mange dyktige og plikttroe menn bekledte dette embetet fra tid til annen, og som vi har sett, visste også kommunen ofte å dra nytte avdem i sin mer «verdslige» tjeneste. Både Nils Fredrik Julius Aars (res. kap. i Lier fra 1834 til 1845), Johan Fritzner (1845-48) og Mauritz Tønnesen innehadde i tur og orden det høyeste kommunale tillitsvervet i bygda. Fritzner dyrket også sine språkvitenskapelige interesser og ga seinere ut det fremragende verk «Ordbog over det gamle norske Sprog». Etter Tønnesen fulgte som kapellan Christian Ludvig Rode (1856-1873), Hans Peter Blix Rynning (1873-1880), Ole Christian Kiønig (1880-1911) og Ingolf Riddervold fra 1912 og utover. Den sistnevnte forfattet en kort, men innholdsrik beskrivelse av Lier fra 1814 til 1914. Skriftet skulle tjene som et ledd i feiringen av 100-års-jubileet for landets frihet, og det gir både et klart bilde og mange verdifulle opplysninger om den framgangsrike utviklingen i bygda gjennom dette tidsrommet.
Res. kap. C. L. Rode, og res. kap. H. T. B. Rynning.
Fra århundreskiftet og utover ble det stadig mer vanlig å la gravferdene foregå fra kirkene, da mange familier ikke hadde plass nok til å hyse alle som ville følge den døde til hans - eller hennes - siste hvilested. Dermed meldte behovet seg for et eget gravkapell, for det var ofte både dyrt og uhensiktsmessig å varme opp en stor kirke til 50-100 mennesker en iskald vinterdag. Dessuten kunne en ikke se helt bort fra en eventuell smittefare, så mange farlige sykdommer som fremdeles hersket. I Lier ser det ut til å være Sylling Arbeiderforening som tok initiativet, da den i 1907 sendte en kraftig henstilling til herredsstyret om å bevilge penger til et gravkapell ved Sylling kirke. Herredsstyret viste seg velvillig stemt mot tanken, og valgte 4 mann, en for hver kirke, som skulle forberede saka nærmere. Tre år seinere kom så kravet om gravkapell ved alle fire kirkene, innsendt av de respektive kirketilsyn. Hovedmotiveringen var ganske enkel, nemlig at «flere og flere begravelser har foregått fra kirkene, og der er flere grunner som taler for at dette ikke er heldig i sanitær henseende».
Res. kap. Ole Christian Kiønig, og res. kap. Ingolf Riddervold.
De folkevalgte vedtok så å bygge gravkapell ved alle kirkene i bygda, og pengene tok de fra Lier Sparebanks oppsparte midler. Ellers ville det nok ha voldt visse vansker med å skaffe såpass store summer på så kort tid, da hvert kapell forlangte en uttelling av et femsifret beløp. Hovedsoknet fikk sitt kapell først, i 1912, tegnet av arkitekt Nilsen, Drammen og med ca. 100 sitteplasser. Aret etter sto Tranby for tur, og så fulgte de to andre slag i slag. Ved siden av de kommunale bidrag har kapellene fått gaver fra private og foreninger til inventar og utsmykning. I det hele tatt må kunne sies at både de kommunale myndigheter og de enkelte medlemmer av menighetene har vernet om bygdas gudshus med pietet og kjærlighet, derfor ønsket de også at disse skulle vise seg så pene og verdige som forholdene tillot, både innvendig og utvendig.
Som tidligere omtalt, var det ikke bare på det kirkelige området at Lier hadde tatt et krafttak fra midten av forrige århundre. Da skolehuset på Gullathg sto ferdig til bruk høsten 1868, kunne kommunen med en viss stolthet konstatere at alle 15 kretsene nå hadde fått sin fastskole i eget hus. Både de ansvarlige myndigheter og menigmann ellers hadde gjort «ualminnelig store oppofrelser for skolevesenets ordning», uttalte prost Rode i et skriv til amtet, og det var en smigrende, men sikkert riktig attest. Enda om bygda nå hadde fått nye, fine skolehus, manglet det likevel ikke oppgaver i den såkalte undervisningssektoren. Inventar og utstyr til hjelp i opplæringen måtte skaffes til veie, lesetida burde utvides og ikke minst viktig var det å få ansatt velutdannede, dyktige lærere. Etter hva vi har hørt tidligere, foregikk et heldig skifte av lærerstaben rundt midten av århundret fra mer eller mindre sjøllærte omflakkende skoleholdere til utlærte seminarister med allsidige kunnskaper. Likevel fans gjengangere av den førstnevnte kategori helt ned i 1880-åra, og det førte gjerne til knurring fra vedkommende kretser. Således kom skattepliktige husfedre i Oddevall krets i 1881 med en klage mot læreren der fordi han «manglet den ønskelige duelighet». Han kunne «ikke tillegges mangel på flid eller noe utilbørlig forhold i bestilling eller liv». Men han har små kunnskaper og er fysisk svakelig, derfor bør han gi plass for friskere krefter. 21 av møtedeltakerne antok at «det burde gjøres et offer fra kretsens side, 5 fant ikke tilstrekkelig grunn hertil». Med hensyn til «offerets» størrelse stemte bare 15 for en årlig pensjon av kr. 80, mens alle de positivt innstilte kunne strekke seg til kr. 60, «når han godvillig søker avskjed». Det gjorde den 55-årige læreren straks etter, og skolekommisjonen bevilget ham da de nevnte 60 kroner av kretsen samtidig som den søkte om kr. 300 årlig av Oplysningsvæsenets fond. At husfedrene i Oddevall med en viss rett kunne snakke om et offer fra kretsens side, kom av at her hadde de fremdeles sin egen sjølstendige skolekasse. Det samme var tilfellet med Vivelstad, Høvik og Brastad kretser i hovedsoknet, mens Meren, Egge, Helgerud og Gullaug kretser hadde felles skolekasse og ble derfor gjerne kalt fellesskolen. Etter hvert viste denne ordningen seg så tungvint at skolestyret sendte søknad til soknestyret om «å inngå til kongen med andragende om at de 4 særskilte skolekretser i Frogner måtte bli innlemmet i soknets felles skolevesen». Regjeringen «bifalt andragendet» ved kongelig resolusjon av 1. november 1890 med gyldighet fra 1. januar 1891.
Frogner gravkapell fra 1912.
Det fins også et par andre eksempler på at alvorlige klager fra foreldre mot lærere førte til at disse måtte slutte sin skolegjerning på grunn av uduelighet og uskikkethet. I det ene tilfellet lød også anklagen på utilbørlig forhold i tjenesten. Men likte de læreren, kunne de bære over med eventuelle små moralske brøst hos ham, særlig når han kom opp i åra og skulle snart slutte.
På en av de sentrale skolene i bygda underviste rundt 1890 en lærer som da nærmet seg 70 år. Lik mange av sine samtidige, tok han seg ofte en dram, slik at han stundom sovnet på kateteret. Med et visst minimum av kjennskap til barnesinnet skulle det ikke være umulig å slå fast at stemningen i skolestua var høylydt inntil læreren omsider våknet. Likevel fikk ikke barna direkte juling av ham, men han kunne dra dem i håret ved tinningene når han reint unntaksvis ble riktig sint. Vår hjemmelsmann husker også en gang samme lærer ville supplere og korrigere kartet over Sør-Amerika, idet han med rødt blekk og butt penn tegnet en ny, svær Amazon-flod. Den fikk da, naturlig nok, navnet «Den røde flod». Læremidler og utstyr måtte nok fremdeles være spartansk, for «i småskolen hadde vi ikke lesebøker, men store papp-plater, som vi leste høyt fra». Alle leste samtidig, og når vi hører at det var 54 elever i klassen, måtte det bli et forferdelig surr. På denne skolen brukte de fremdeles lange pulter med 4 elever på hver, med jentene på den ene sida og guttene på den andre. Trass i enkelte klager og mislyd over skoleforholdene i Lier kan det likevel ikke være tvil om at bygda hadde mange dyktige og samvittighetsfulle lærere. Men så kan en vel også hevde at myndighetene prøvde å gi dem forholdsvis gode vilkår, ikke bare gjennom en lønn som lå atskillig over gjennomsnittet, men også ved å skaffe dem rimelige og gode «familiebekvemmeligheter» på sjølve skolen. Samtidig som kommunen bygde de nye skolehusa i 1850- og 60-åra, sørget den også for at læreren fikk bo der. Men det var ikke alltid lett å få bygd skolehuset på den mest beleilige plass, som f.eks. i Helgerud krets. Skolen burde jo helst ligge ved veien og noenlunde midt i kretsen. Her holdt de flere kretsmøter, for de kunne ikke komme til enighet da det bodde omtrent like mange på begge sider av det som liksom skulle være midtpunktet. Til slutt tilbød så eieren av Søndre Renskog, Hans Renskog, en liten snute av sitt jorde langt inne på noen store sletter som gratis tomt. Enda det ikke fans skikkelige veier dit, men bare stier, mottok de tilbudet med glede. Seinere fikk kommunen kjøpe en husmannsplass, Nygard, til såkalt «skolejord».
I de fleste kretsene skaffet de etter hvert jord til lærerne, gjerne 15-20 mål til hver. Et godt eksempel på det har vi fra 1880 da de kjøpte 50 mål til en pris av fra 90 til 120 kroner pr. mål, og denne jorda skulle så deles mellom lærerne i Meren, Egge og Helgerud kretser. Amtet støttet også godt oppunder til slike jordinnkjøp og til «Ophjælpelse af Skolevæsenet» i sin alminnelighet. Fra 1865 til 1900 mottok Lier i alt kr. 25331 i amtstilskott til skolen, og få bygder fikk mer. Når kommunen viste seg såpass imøtekommende overfor lærerne, kunne det hende at den stundom forlangte litt for mye igjen for sin elskverdighet. I 1890-åra begynte de å legge inn vann rundt omkring på skolene, noe som naturligvis også lærerne fikk nyte godt av. Så mente herredsstyret at lærerne ved Brastad og Egge skoler burde tilpliktes å holde vannledningene i stand da de hadde så lett for både å ruste og fryse på grunn av at de var lågt i grusjord. Det fastholdt vedtaket trass i henstilling fra Amtet om å frafalle kravet. Begrunnelsen lød ganske enkelt på at dette «kun vil komme lærerne til gode», derfor ville det «interessere dem således i vannledningens bevarelse at de sørger for anleggets beskyttelse mot kulde og annen ytre beskadigelse». Amtmannen ville heller ikke gi seg og hevdet i et seinere brev at herredsstyret ikke hadde rett til å «påbinde nuværende eller kommende lærere forpliktelse dertil».
Selv om bygdas ledende menn viste interesse og forståelse for undervisning og opplæring, er det synd å påstå at de sløste med «de dem anbetroede midler», enten det nå gjaldt lærerlønn eller andre bevilgninger til skolestellet. Hadde de flere alternativer, valgte de oftest «det minst bekostelige». I 1873 forelå således 3 forslag om lønn for de fast ansatte lærerer: H. J. Hofgaards på 2 spesidaler pr. uke (+ kostgodtgjøring), Otto Rodes på 1 daler 96 skilling og H. R. Helgeruds på 1 daler 90 skilling. Herredsstyret vedtok det siste trass i de gode økonomiske tider akkurat da. Med 40 skoleuker på hver lærer skulle det vanligvis gi ca. 136 daler, kostgodtgjøring og alderstillegg medregnet. Læreren ved Høvik skole fikk noe mer, gjerne 150 daler, eller vel så det. På dette nivå holdt lønningene seg i flere år utover, for i 1877 hører vi at den vanlige lønna er kr. 544, mens læreren ved Høvik skole får kr. 664. (Som kjent, fikk landet de nye pengeenheter krone og øre i 1875). Lærerinnene måtte nøye seg med 80 kroner mindre enn sine mannlige kolleger. Særlig etter århundreskiftet gikk lønningene opp, fra kr. 21 pr. uke i storskolen og kr. 16 i småskolen år 1900 til henholdsvis kr. 26 og 20 i 1910. Året etter fikk lærerne sin vikarkasse, der de skjøt inn 1/2% - seinere 1% - av lønna mot å få fri vikar opptil halvparten av den årlige skoletid.
Enda forsiktigere enn ved fastsettelse av lærerlønn viste både herredsstyre og skolekommisjon seg når de eventuelt skulle yte pensjon enten til en avgått lærer eller til enka etter en avdød. I 1878 søkte lærer A. Christensens enke om pensjon, da hun ellers måtte ty til hjelp fra fattigvesenet. Skolekommisjonen torde ikke gi henne mer enn 30 kroner årlig, for pengene gikk av den felles kasse, som «forhen er meget betynget». Men den sendte, sammen med en glimrende attest, søknad om 200 kroner til henne fra Oplysningsvæsenets fond. Noe rausere var herredsstyret en mannsalder seinere, da det i 1914 bevilget enkefru Lisa Riisnæs en pensjon på kr. 150 årlig av Frogner skolekasse inntil det yngste barnet hadde fylt 16 år, eller til hun eventuelt giftet seg igjen. Heller ikke lærerne sjøl fikk noen betydelige beløp av skolekassa når de sluttet sin gjerning.
Høyonn på Egge lærergård.
Både Knut Frøistad og Ansten Foss måtte hver greie seg med 100 kroner årlig da de i 1913 sa takk for seg etter et livslangt fortjenstfullt virke i oppdragelsens vingård. Sammenliknet med lærer og kirkesanger Enger, som ved sin avskjed et par år etter fikk ingenting av Sylling skolekasse, var likevel disse to relativt heldige.
Herredsstyret sløste heller ikke med kommunens midler til vask og reinhold i skolene. I 1904 vedtok det at dette arbeidet burde utføres mest mulig ved fattigfolks hjelp, derfor bevilget det ikke mer enn maksimum 70 kroner årlig til hvert lokale, «og det fornødne til spyttebakker og fotskrapere». Tidligere hadde reinholdet gjerne vært besørget av dem som bodde på skolene for en ukentlig betaling av 1 krone pr. klasserom. «At rengjøringen for denne betaling kunne bli forsvarlig, kan ingen vente. Da så departementet etter anmodning av sunnhetsvesenet gjorde krav på en mer forsvarlig rengjøring, kunne denne ikke skaffes uten forhøyelse av godtgjørelsen, liksom den dertil nødvendige hjelp ikke alltid var for hånden. Følgen av dette ble at skolestyret i nevnte år (1903) måtte ansette særskilte rengjøringskvinner». Som slike var det altså herredsstyret mente at fattigfolk kunne høve. «Oppildningen» ved skolene hadde gjerne lærerne sørget for tidligere, og det fortsatte de med i mange år ennå uten noe ekstra vederlag.
For til en viss grad å trygge lærerne under sykdom gikk Frogner sognestyre i 1910 med på å opprette en vikarkasse i Frogner fra 1/1 1911, et vedtak som førte med seg en utgift for soknet på kr. 88,48 det første året.
Etter hvert som kretsene fikk sine fastskoler, meldte spørsmålet om egne skolebibliotek seg. Men skulle det skaffes bøker til utlån blant elevene, måtte penger til, og hvem var vel nærmere til å yte disse enn nettopp herredsstyret? I 1876 bevilget det 16 kroner til hver krets som ennå ikke hadde fått ordnet seg med en boksamling mot at kretsen ytet et tilsvarende beløp. Året etter vedtok det å avvikle almuebiblioteket på grunn av liten søkning og så dele bøkene på alle 15 skolene i kommunen. Også seinere fikk «børnebibliotekene» sine beskjedne bevilgninger, gjerne på 16 kroner hver, for de aller fleste ble etter hvert klar over at gode, høvelige bøker bidro sikkert til å øke lese- og lærelysten blant mange av disiplene. At det i høy grad kunne trenges, skulle statistikken over fravær - eller rettere sagt skulk - tydelig bevise. Vi må vel ha lov til å anta at forholdene stort sett var de samme i Vivelstad krets som i bygda ellers, og da er utviklingen ikke noe mindre enn revolusjonerende i den første mannsalderen etter 1860 med nedgang i forsømmelsesprosenten fra over 50 til 10. Dette kan ikke skyldes bare den nye skolelov fra nevnte år med sine strengere bestemmelser om straff for dem som holdt sine barn borte fra undervisningen, men et annet syn på skole og opplæring må også ha trengt igjennom hos svært mange foresatte. Fremdeles traff en på gjenstridige foreldre, som holdt barna hjemme til de var både 8, 9 og 10 år, men de hørte nå til de sjeldne unntakene. I 1879 fikk skolekommisjonen melding om at flere barn på Eiksætra «udeblev» fra skolen, og faren burde få en streng advarsel. På et seinere møte samme år vedtok den å ilegge to fedre på Eiksætra mulkter på 4 og 2 kroner, da inntrengende formaninger og skarp trusel om straff ikke hadde hjulpet. Stundom kunne visse formildende omstendigheter foreligge, som når enkelte barn var befengt med skurv. Kom disse på skolen, ble de plassert et stykke unna de andre elevene for ikke å smitte dem. Luseplaga herjet også fremdeles rundt omkring i de lierske skoler, det kan en som sjøl gikk på skolen framover til 1900, fortelle om. På ham beit liksom ikke lusa, enda både sidekameratene og hans egen bror hadde rikelig av utøyet. Helt til bortimot århundreskiftet måtte de ansvarlige myndigheter ty til mulktering for skoleforsømmelse, men noen særlig stor inntektspost for skolekassa var det ikke nå lenger, sammenliknet med f.eks. 1860-åra.
En mektig spore til bedring av skoleforholdene - særlig på landet - var den nye loven av 1889. Den ikke bare avskaffet uttrykket almue-skole og satte folkeskole i stedet, men den gjorde også skolen virkelig folkestyrt gjennom et folkevalgt skolestyre og et påbudt tilsynsutvalg i hver krets. Dette siste skulle virke som bindeledd mellom skolestyre og foreldre. Soknepresten skulle fremdeles være medlem av skolestyret, men var ikke lenger sjølskreven formann, og hans tilsyn med undervisningen innskrenket seg nå til kristendomsfaget. Lærerne fikk også sine representanter i skolestyret. Av lovens 84 paragrafer var § 2 kanskje den aller viktigste: «Ethvert Herred inddeles i Skolekrædse. For enhver af disse oprettes en Folkeskole, bestående af to Afdelinger, nemlig:
Første Afdeling - Smaaskolen - beregnet på Børn fra 7-10 Aar. Anden Afdeling, beregnet paa Børn fra 10-14 Aar».
At «Lov om Folkeskolen paa Landet» gjorde opplæringen mye bedre både i Lier og andre norske bygder, bør det ikke herske tvil om. Alle barn skulle nå ha 7 års skolegang, og særlig gjennom den lovbefalte klassedeling kunne undervisningen effektiviseres. Virkningene av den nye loven lot heller ikke vente lenge på seg i Lier. På grunn av inndelingen i småskole og storskole ble i 1891 ansatt 4 lærerinner i småskolen, nemlig i Gullaug, Meren, Brastad og en felles for Egge og Helgerud kretser. Fra før hadde Vivelstad og Høvik skoler en lærerinne hver. Gjennom denne utvidelse av klassetallet oppsto snart et behov for større plass, da de fleste skolehus viste seg for små. Dermed får vi nybyggingsperiode nr. 2 fra hundreårsskiftet og utover til 1920åra. Først kom de sentrale kretsene Åssiden og Høvik, i 1900 og 1904, så fulgte Meren, 1911, Hegg skole 1913 ved en sammenslåing av Brastad og søndre del av Helgerud krets. Noe liknende skjedde i Sylling 1920, der Tveten og Sylling kretser gikk sammen, og i Tranby førte de opp Nordal skole i 1920 ved å forene Hårberg og Sørsdal kretser. Omtrent samtidig bygde de nye skoler i Heien, Egge og Oddevall, og i 1926 sto Gullaug for tur. Den eneste skolebygning som fremdeles trosset tidens tann og diverse skolelover med tilhørende omkalfatringer, var det hederskronede «åndens tempel» på Viulstad, bygdas første fastskole fra 1810.
For å få et visst inntrykk av utviklingen i Lier-skolene i førstningen av vårt århundre skal vi ta med noen tall fra en statistikk i 1910. Tallet på ansatte i folkeskolen hadde da vokst fra 12 i 1865 til 30 dette år. Av disse var 17 lærere og 13 lærerinner, 16 av lærerne hadde familiebolig og 9 såpass mye jord at den gav for til 2 kyr. Kommunen skaffet også 6 av lærerinnene hus. Når det gjaldt klasseinndelingen, hadde bare 1 krets 2-delt skole, 6 hadde 3-delt, 6 4-delt, og 2 kretser, Høvik og Åssiden, 7-delt. I alt gikk 1476 barn i folkeskolen og hadde en gjennomsnittlig undervisningstid på 19 uker i storskolen og litt mindre i småskolen. Disse barna måtte flittig opp, i motsetning til besteforeldrene to generasjoner tidligere. Forsømmelses - eller penere sagt - fraværsprosenten viste nemlig 5,7 for Frogner, 5,7 for Tranby, 5,9 for Sylling og 5,6 for Åssiden, og svarte da nokså nøyaktig til gjennomsnittet for amtet, som lød på 5,7. Det burde være et sikkert bevis på at både liungene og folk i Buskerud ellers for lengst hadde innsett betydningen av en god og grunnleggende opplæring i barneåra. Men skulle den oppvoksende slekt få en slik, måtte det koste ikke så lite, ikke bare i form av store og fine, moderne bygninger, men også ved anskaffelse av godt utstyr og læremidler. Barna i det nye århundre greidde seg ikke med bare papp-plater til lesebøker og grifler og tavler som skrivesaker, og for læreren strakk heller ikke «skuleskrinet» lenger til. Også her måtte kommunen investere i utstyr både til skolene, lærerne og elevene. Etter hvert som de siste måtte skaffe seg flere og dyrere bøker både til å lese og skrive i, meldte spørsmålet om fritt skolemateriell seg, for ellers kunne fattige foreldre vanskelig kjøpe alt barna trengte til sitt skolearbeid. Særlig Arbeiderpartiet - eller Sosialdemokratene - kjempet varmt for en reform her, ofte godt støttet av Venstre. I Lier herredsstyre behandlet de spørsmålet i 1910, og Sylling soknestyre forkastet forslaget, mens Frogner soknestyre bevilget en sum som skulle gå til delvis fritt tegne- og skrivemateriell. Jubileumsåret 1914 ser de folkevalgte ut til å ha vært noe mer imøtekommende, for da spanderte de kr. 1100 til formålet, mens representanten Helgerud, som var formann i Frogner skolestyre, foreslo kr. 2500.
I ei bygd med såpass sentral beliggenhet som Lier, var det bare rimelig at behovet for videregående skoler snart meldte seg, særlig etter den gode utbygginga av folkeskolen. Egentlig kunne bygda helt fra 1820-åra prale av å ha en opplæringsanstalt som førte sine disipler lenger fram på kunnskapens kronglete vei enn den daværende almueskole maktet. Da Nils Nilsen Hilsen fra Modum i 1821 ble ansatt som kirkesanger i Frogner, bodde han først noen år på Hafskjold, men flyttet 1824 inn i den nybygde klokkergården på Hegg. Ifølge den kongelige resolusjon skulle det føres opp både klokkerbolig og skolestue her, og klokkeren forpliktet seg til å holde skole for 8 til 12 barn. Sannsynligvis tok den iherdige Hilsen fatt med både store forhåpninger og kraftig pågangsmot, og ivrig opplysningsmann som han var, demret kanskje den tanke for ham å gjøre bygda sjølforsynt med lærere. Derfor underviste han i flere år konfirmerte gutter der på klokkergården. Dessverre viste det seg etter hvert at interessen for denne «høyere» undervisning dabbet av både blant læresvennene og deres. foresatte, som mente at de kunne ta seg noe nyttigere til hjemme på gårdene enn å fordrive tida med ørkesløs sitting i skolestua på Hegg. Dessuten kunne mange fedre simpelthen ikke unnvære en voksen gutt heime på gården, så «pinaktige» som tidene gjerne var. Seinere kom så klokker Hilsen inn i både bygdestyre og landsstyre som ordfører og stortingsmann, derfor fikk han simpelthen ikke stunder til å drive skolen lenger. Likevel utrettet Hilsen mye for bygda i de 51 åra han tjenestegjorde som klokker her. At han ikke var en helt ubetydelig personlighet, får vi et levende inntrykk av ved å lytte til tradisjonen, som beretter at blant de mer prominente besøkende på Hegg befant seg både Vinje og Bjørnson.
Hilsen døde i 1872, og hans etterlatte fikk bo på klokkergården til 1. mai 1873. Men da flyttet den nye klokkeren, Torger Lunde fra Gausdal, inn, og han fikk i gang skole igjen på Hegg året etter. «Lier høiere Almueskole» het den nå, ifølge høytidelig vedtak i herredsstyret. Det mente at på samme måte som en mindre kjøpstad nå bør ha en middelskole og ikke nøye seg med en lavere almueskole, «likesålitt kan en såvidt formuende kommune som Lier lenger hjelpe seg med den lavere, men må ha en høyere almueskole, som tilfredsstillende kan utdanne den vordende gårdbruker».
Anneksene og Åssiden ønsket ikke å være med, så hovedsoknet måtte greie utgiftene alene. Men med 15 mot 2 stemmer bestemte det seg for å prøve. Planen for skolen omfattet i alt 11 fag:
1. Modersmålet, som skulle leses forstandig, både trykt og skriftlig,, dessuten grammatikk med analyse, rettskrivning og lettere stiløvelser.
2. Historie, som omfattet de viktigste begivenheter av verdens og fedrelandets saga.
3. Geografi, «navnlig Norges».
4. Naturkunnskap med kjennskap til det viktigste av naturhistorien og naturlæren.
5. Regning. Innsikt i tallsystemet, ferdighet i det praktiske livs behov, såvel i tavle- som hovedregning. Regnskapsførsel.
6. Utmålingslære.
7. Skrivning. Elevene skulle føre en rask og tydelig skrift og kunne lese allslags håndskrift.
8. Tegning. Her måtte de lære både frihånds- og konstruksjonstegning.
9. Sang, en- og fler-stemmig.
10. Legemsøvelser. «Gymnastikk og militær eksersis såvidt omstendighetene tillater.»
Men enda de nå skulle ha så mange disipliner, «må kristendomskunnskap ikke tilsidesettes».
Skoleåret varte fra 1. oktober til 15. mai med vanlig jule-, påske- og eventuell pinse- ferie, dessuten hadde elevene fri en markedsdag. Det ble holdt opptaksprøve i slutten av september, og da burde presten og minst ett medlem av skolekommisjonen være til stede. Prøvekandidatene måtte kunne lese riktig og flytende i bok, skrive tydelig, beherske de fire regnearter og være noenlunde orientert i kristendomsfaget. Skolepengene utgjorde 3 spesidaler for året, men på søknad fikk fattige elever friplass. Skoleåret sluttet med eksamen og utdeling av vitnemål til dem som hadde holdt ut hele tida eller ikke var bortvist på grunn av mye forsømmelse. Etter første året slo herredsstyret fast at skolen hadde vært drevet til stor tilfredsstillelse «fra fedrenes side», og den burde nå bli felles for hele kommunen. Kirkesanger Lunde førte sin skoleprotokoll omhyggelig, og da den er bevart den dag i dag, veit vi at i begynnelsen gikk det riktig bra. Første vinteren fulgte 15 unge gutter undervisningen, blant andre Oluf Andersen Landfald, Ole Jansen Horn, Martin Hansen Helgerud, Kristoffer Larsen Hellum, Ole Pedersen Steen. Jenter ville ikke skolen vite noe av, og få av dem hadde kanskje den gang interesse av noen form for «høiere» undervisning. Enkelte av guttene derimot viste sånn iver at de gikk to vintrer. Dessverre dabbet interessen for skolen av etter forholdsvis få år, noe som muligens hang sammen med de «pinaktige» tider de igjen hadde rundt 1880. Fra da og utover hadde skolen fra 3 til 8 elever årlig, og noen av disse stakk av før eksamen når våronna hjemme på gården skulle ta til. Likevel dreiv Lunde på med friskt mot nesten helt til sin død i 1906, og fremdeles (1967) lever ikke så få liunger som har sittet under hans kateter og mottatt varige inntrykk av den avholdte lærer. Som kirkesanger etter Lunde fulgte Ludvig Dehli fra Nes på Hedemark. Lærer Dehli kom til Lier i 1907, og han viste seg snart å være den rette mann som skulle føre de gode tradisjoner fra klokkerskolen videre. Samme år forandret skolen navn til Frogner Fortsættelsesskole, men ellers fortsatte den i det gamle spor med unntak av at nå rykket også jentene inn. Søkningen til skolen økte etter hvert i så sterk grad at det snart ble konkurranse om å komme inn.
Søkere fra Frogner hadde da førsteretten, og de kunnskapstørstende unge fra anneksene måtte nøye seg med de eventuelt tiloversblevne plasser. Disse siste - nærmest «utenbygds» -elevene - betalte også 25 kroner til Frogner skolekasse. Fra 1917 ble Th. Ivesdal lærer ved fortsettelsesskolen, som holdt til på klokkergården til 1927, da stua der viste seg altfor trang for alle som søkte dit. Skolen måtte derfor flytte til lokalene i den nye Hegg folkeskole, og dermed opphørte klokkerskolens lange og velsigningsrike virke i bygda.
Et annet slag av videregående læreanstalter var amtsskolene, som kom i gang fra 1876 etter opptak fra statsmaktene, først og fremst som en slags åndelig motvekt mot de private folkehøgskolene og med et noe fastere pensum. Disse amtsskolene fikk da tilskott både fra stat og amt, og for at flest mulige distrikter og bygder skulle nyte godt av dem, flyttet de i førstningen fra sted til sted, gjerne med ett eller to års mellomrom. I 1888 vedtok liungene å si ja takk til amtsskolen etter at de tidligere hadde måttet si den fra seg. Lokale skaffet de på Øvre Buttedal. Resultatet viste seg så bra at bygda fikk den også de to følgende år på samme sted. Høsten 1889 satte de i gang to kurser, ett for 37 gutter og ett for akkurat like mange jenter. Foruten fellesfagene kristendomskunnskap, morsmål, historie, geografi, naturhistorie, regning, skrivning, tegning og sang, hadde jentene undervisning i handarbeid og guttene i engelsk og «exercitie». Hovedlærer på guttekurset var den kjente skolemannen E. M. Færden og på jentekurset A. Syvertson. Herredsstyret viste stor interesse for amtsskolen og uttalte i 1890 at Lier burde ha den dette året også. Likevel torde det ikke binde seg til å motta tilbudet om fast amtsskole i 1904, men avslo det med 17 mot 17 stemmer. Tre år seinere må folkets kårne være kommet til andre resultater, for da tilbød de seg å holde hus, vask og ved for en slik skole. Da hadde bygda atter hatt kurs tre år på rad, stadig med Færden som primus motor. I meldingen fra kurset 1903-04 roser han elevene for god framgang, særlig jentene, men elevtallet - 65 - var altfor stort. At interessen for amtsskolen fremdeles holdt seg på topp i bygda, skulle de 58 elevene derifra klart bevise. Færden mente at Lier burde karakteriseres som et godt skolested, selv om lærer og elever en gang i måneden måtte vike plassen for herredsstyret, som skulle ha møte i samme lokale. Dette ble også stundom bortleid til møter og fester utenfor skoletida, og da måtte benkene flyttes til side. Mange av elevene deltok i engelskundervisningen, og de mest frimodige holdt foredrag, helst om praktiske emner i tilknytning til jordbruket, som f.eks. «Svineavlen», «Hestens Røgt», «Skogens Betydning», «Korndyrking» og «Haven». Enkelte søndagsforedrag hadde de også, og lærerne talte ikke sjelden i Liers fire ungdomslag.
Tanken om en folkehøgskole i amtet dukket også opp flere ganger. I 1907 sendte lærer S. Kvaale søknad til amtstinget om bidrag til en slik skole. At Kvaale brente for folkehøgskoleideen, kan det ikke herske tvil om når vi hører at han tilbød seg å arbeide som lærer helt gratis første året, bare skolen kom i gang. Amtstinget hadde sympati for tanken og idealismen bak tilbudet, men torde ikke innvilge søknaden «av budsjettmessige hensyn». Den iherdige og optimistiske Kvaale søkte året etter også, men trakk seg deretter tilbake på grunn av uforutsette omstendigheter. Endelig i 1909 bevilget amtstinget kr. 1200 mot at Olav Langeland skulle være styrer. Lier herredsstyre hadde vist sin forståelse for denne tanken da det i 1908 stilte kr. 1200 til disposisjon for en eventuell folkehøgskole i Buskerud. En slik kom da også i gang noe seinere på Heimtun i Fiskum med Langeland som styrer.
Enda eldre enn både amts- og folkehøgskoler er de såkalte aftenskoler, som iallfall de større kommuner hadde minst en av. En oversikt fra 1876 gir den opplysning at hele 22 aftenskoler er opprettet i Buskerud bare siste året, slik at det nå fins 66 i amtet. Lier hadde da 2 slike skoler, men fire år seinere var tallet steget til 5. Som navnet sier, ble aftenskolene drevet om kvelden i vinterhalvåret, gjerne med til sammen ca. 60 timers undervisning, helst i fagene morsmål og regning. I 1870-åra fikk hvert kurs et tilskott på kr. 80.
Loven av 1889 hadde avskaffet ordet «almueskole» og dermed bidratt til å rive ned det fordums uoverstigelige gjerde mellom den fåtallige kondisjonerte hjord og den store folkelige bølingen. En skoleart som skulle tjene til å viske ut klasseskillet, var den såkalte middelskolen med sin mellomstasjon på den åndelige reise fra folkeskole til gymnas. I de nærmeste åra etter 1889 opprettet mange kommuner og flere privatpersoner slike middelskoler, som gikk en mer eller mindre skiftende skjebne i møte. Når en stor og velstående kommune som Lier med såpass levende skoleinteresse og tradisjoner ikke fikk noen middelskole i det hele tatt, kan den sikkert takke det nærliggende Drammen for det. Her i plankestaden fans både middelskole og gymnas, og dersom enkelte liunger led av en slik brennende kunnskapstørst at verken aften-, fortsettelses- eller amtsskole kunne leske den, stilte ingen ting seg i veien for at vedkommende kunne drikke av åndens kilder i byen. Forutsetningen måtte naturligvis være at han - eller hun - ville spandere tid og ikke minst penger på en slik lengre utdanning. Og det gjorde ikke så få liunger, særlig fra hundreårsskiftet. Likevel var ikke tilgangen større enn at skolene i Drammen med rimelighet greidde å absorbere den. Først langt seinere meldte behovet seg for en egen videregående skole i bygda, noe som resulterte i opprettelse av en slik i Sylling 1941. Men da var middelskolen avskaffet ved lov av 1935, og landet hadde fått realskole i stedet.
Etter hvert som det lierske skolevesen ble stadig bedre med lenger undervisningstid, godt utdannede lærere, mer materiell til hjelp i opplæringen og dermed større muligheter for disiplene til å erverve de dyrebare kunnskapene, ja så måtte en ha lov til å anta at det sto riktig bra til med den lovpriste folkeopplysning i bygda. Det gjorde det nok også, stort sett, og all opplysnings svorne fiende - analfabetismen - skulle en tru opptrådte snart bare som en forhistorisk levning. Men jammen var den seig, det kan en forvisse seg om ved for eksempel å lese gjennom de tallrike forliksprotokoller fra slutten av forrige og begynnelsen av vårt eget hundreår. Så å si hvert eneste år mellom 1880 og 1890 måtte en eller flere ha hjelp til å holde i pennen når de skulle skrive under et forlik, og de fleste av disse tilhørte det såkalte sterke kjønn. I 1896 finner vi betegnelsen «med iholden Pen», eller «med paaholden Pen» ved siden av hele 6 navn, båret av 2 kvinner og 4 menn, men så minker tallet de følgende år. En enslig gjenganger opptrer så seint som i 1913, men dermed er ånalfabetismens saga ute, i forliksprotokollene iallfall. Likevel kan en fremdeles finne m.p.p. under navn skrevet så seint som ca. 1930, men det har muligens andre årsaker enn analfabetisme.
Hauger ved Egge.
Datida hadde også andre måter å spre kunnskap og opplysning på enn gjennom regulær undervisning. En av skolens beste hjelpere i å spre åndens såkalte lys var arbeiderakademiene, som ved stortingsvedtak i 1910 fikk navnet folkeakademier. Tanken med disse hadde fra først av vært gjennom foredragsserier å gi nyttig og stimulerende kunnskap i en forholdsvis enkel form slik at også folk med mindre god skolegang kunne tilegne seg den. Emnene kunne variere sterkt, men dreide seg vel hovedsakelig om naturfag, sunnhetslære, geografi, historie og litteratur. Drammen fikk sitt akademi allerede i 1887, og når vi hører at stadslege H. H. Wildhagen samlet mellom 400 og 700 tilhørere til hver av sine 18 forelesninger i sunnhetslære, skulle det være nærliggende å anta at det blant disse hundrer av kunnskapstørstende befant seg flere liunger, særlig fra «Stranda» og Åssiden. Først i 1908 ble Lier sjølhjulpent også på dette området, og herredsstyret stilte seg positivt til akademitanken. I 1909 bevilget det således 300 kroner og gratis hus i kommunelokalet til foredragsvirksomheten, og det ble ikke den siste bevilgningen. Ved siden av kommunal støtte kom også statsbidrag med kr. 150 det første året, et beløp som i 1914 var økt til kr. 220. Akademiet fikk etter hvert 5 avdelinger: Lier,. Egge, Sjåstad, Tranby og Sylling. At det utfoldet en livlig virksomhet, forteller iallfall meldingen fra leseåret 1912-13 med 25 foredrag for til sammen 2270 tilhørere eller godt og vel 90 i gjennomsnitt pr. foredragskveld. Dette tallet representerte likevel under halvparten av medlemmene, som da talte 218.
Flere landskjente menn besøkte akademiet, blant andre Arne Garborg, professor Yngvar Nielsen, oberst Henrik Angell og Peter Hognestad, som seinere ble biskop i Bergen. Møtestedet kunne, som nevnt, skifte noe, men svært mange av foredragene ble holdt i lokalet «Folkvang» på Egge og samlet gjerne fra 30 til 50 tilhørere, forteller vår hjemmelsmann, som sjøl var et interessert medlem av akademiet. Initiativtaker til og den første formann i Lier Arbeiderakademi var lærer Aasen,: Egge, noe som sikkert forklarer hvorfor så mange av forelesningene ble holdt der.
Fra gammelt av vet vi at skole- og fattig-stellet hadde ført en slags siamesisk tvillingtilværelse økonomisk sett, idet skatten til disse to vesenene ble oppkrevd sammen og gikk inn i en felles kasse. Dette mindre heldige forholdet vedvarte gjennom forrige århundre, og herredsstyret fikk overoppsynet også på dette området. Nå utførte nok hvert sokns fattigkommisjoner det meste av arbeidet sammen med såkalte fattigforstandere, eller skal vi bruke den mer lokale betegnelsen fjerdingsmenn, i hvert av de 19 underdistrikter som Lier kommune ble delt i, nemlig 10 i hovedsoknet og 3 i hvert av anneksene. En slik. inndeling viste seg både praktisk og nødvendig, for fremdeles hersket ikke liten fattigdom blant befolkningen, og mange trengte hjelp. Men også blant dem som skulle hjelpe, var økonomien stundom så skrøpelig at de ikke maktet å betale den iliknede skole- og fattigskatt. Når så lensmannen pliktskyldig kom og skulle pante, hendte det ofte at. han ikke fant noen ting å ta pant i. Både i 1860-åra, og i slutten av 1870 lyder klagesanger over fattigskattutlikninga, idet klagerne gjerne påberopte seg mindre inntekt (næring) og formue enn antatt, ja enkelte hevdet at de ikke eide noe i det hele, men tvertimot hadde stor gjeld. Og kommunebestyrelsen bønnhørte ikke få av dem som ropte ut sin nød, enda det ikke alltid gjaldt store summer akkurat. I 1862 bestemte den skatten til 32 skilling for hver voksen mann og 16 skilling for hver kvinne, mens det resterende beløp skulle utliknes på matrikkelskylden. Disse satsene kunne variere litt fra år til år alt etter behovet. Det samme gjaldt den del av skatten som de utliknet på henholdsvis formue og inntekt, eller næring, som de ofte kalte den. Merkelig nok hadde de ikke alltid samme fordelingsprosent i alle sokn innenfor kommunen. Mens Frogner og Tranby tok halvparten på hver, liknet Åssiden ut 2/5 på formue og 3/5 på inntekt i slutten av 1860-åra. I 1876 kom nye regler for utlikninga: 2 kroner (60 skilling) pr. skylddaler, 2/5 av resten på formue og 3/5 på næring og inntekt. Herredsstyret hjalp også til med å beskjeftige de fattige. I 1870 bevilget det således 500 spesidaler til innkjøp av råmateriale, som lin, ull, stry, «Nødehaar» (nautehår) og liknende, som de understøttede så skulle opparbeide nyttige ting av. Skulle noen tvile på betydningen av ordet nautehår, så var det håret de skrapte av ku og hest, særlig om våren når de røytet av seg vinterhammen. I 1890-åra bodde på en plass ved Torstad ei kvinne som mestret kunsten å spinne nautehår blandet sammen med litt ull, helst skinnarull, (ull en fikk ved å garve saueskinn). Dette sterke garnet vevde de hestedekke av.
At utgiftene til de fattige måtte føles temmelig trykkende både for kommunen og den enkelte skatteborger, kan det knapt herske tvil om. For perioden 1891-93 utgjorde de i årlig gjennomsnitt kr. 20086, eller 39,2% av den samlede kommuneskatt. Som en mager trøst kan anføres at i Øvre Eiker lå de på 54,3%. Av det nevnte beløp fikk 332 personer hel eller delvis understøttelse, og det skulle da bli nøyaktig kr. 60,50 i årlig gjennomsnitt på hver. Noen feit levemåte kunne det sjølsagt ikke bli, enda vi tar datidas uinflaterte krone i betraktning. Når fattigbudsjettet spilte en såpass dominerende økonomisk rolle i bygdehusholdningen, kan en ikke fortenke de ansvarlige i at de nøye overvåket hvem pengene gikk til. Særlig påpasselige måtte de være overfor mindre bufaste individer som rak fra bygd til bygd. Ble disse værende altfor lenge på samme sted, kunne de få heimstadrett og lett falle bygda til byrde. Etter all sannsynlighet må Lier ha vært et ettertraktet tilfluktssted for allehånde løse eksistenser. Derfor måtte fjerdingsmennene passe på at de ikke fikk hjemstavnsrett, ellers kom de kanskje en vakker dag trekkende med både kone og en tallrik ungeflokk. I 1884 utstedte herredsstyret følgende «instruks»: «Fattigforstanderen har å tilholde utensogns betlere og landstrykere som han måtte påtreffe, å forføye seg ut av sognet». Og noen år tidligere hadde det sammen med fattigkommisjonen nektet en svensk jernbanearbeider heimstadrett i Lier, da hans opphold måtte karakteriseres som bare midlertidig. En annen gang oppsto en beisk strid mellom Frogner og Sylling fattigdistrikter om hvor svensken Anders Petterson egentlig hørte hjemme. Ikke mindre enn 47 bilag ble brukt som skyts i den langvarige feiden. Lensmannen kom naturligvis inn i denne overvåkningstjenesten som lovens og ordenens hovedtalsmann. I 1880 fikk lensmann Abrahamsen godtgjort kr. 10,80 for utgifter til to «vaktkarle» som skulle ledsage et sigøynerfølge gjennom distriktet.
En av hovedårsakene til at omkostningene med de mange fattige trass alt lå på et særdeles rimelig økonomisk nivå, måtte være den gamle legdordningen, som fremdeles rådde grunnen i Lier som andre steder. Gjennom den kunne bygda få anbrakt sine fattige på billig og billigste måte alt etter arbeidsførheten hos vedkommende. At mange av de hjelpe- og forsvarsløse fattige under slike forhold ble utnyttet på en ofte skammelig måte, fins mange bevis på fra ulike bygdelag, og Lier danner vel heller ikke noe unntak her. Her fra bygda har vi også eksempel på det motsatte: At en fattig, halvskrullete husmannsgutt fikk akkurat samme behandling som en aktverdig normal person. Da han døde langt opp i 80-årsalderen, møtte det opp flere mennesker i hans begravelse enn som vanlig var der i grenda. En mer human tankegang sammen med større sosial samvittighet gjorde seg gjeldende gjennom forrige århundre, noe som blant annet ga hele legdsystemet dødsstøtet ved lov av 19. mai 1900. Men før den tid hadde herredsstyret i Lier prøvd å få ordningen inn i mindre vilkårlige former i og med at myndighetene kom klarere inn i bildet. I 1886 foreslo Frogner fattigkommisjon at ugifte kvinner med «uægte børn» kunne settes på omgangslegd for 50 øre pr. dag. Herredsstyret derimot vedtok at fattigkommisjonen skulle fastsette godtgjøringen i hvert tilfelle alt etter de mer personlige forhold. Ti år seinere bestemte det at gårder med 3 mark skyld eller mer pliktet å ta mot barn i årslegd for 50 kroner pr. barn i alderen 8-12 år og 40 kroner for barn over 12 år. Ikke alle fattige kom på legd, men noen - særlig gamle og mer skrøpelige individer - ble anbrakt i fast forpleining på en bestemt gård. Innehaveren her fikk så en fast sum for forpleiningen, dels i penger av fattigkassa, dels i mat av andre bønder i bygda. Han forpliktet seg til forsvarlig å forsørge den fattige med «Husly, Føde, Klæder og Pleie». Fra 1872 fins oppbevart noen utfylte skjemaer over anbrakte «pasienter», og en vanlig årstakst var da 15 spesidaler i kontanter og 6 tønner 2 skjepper havremel, «der skal være vegtig mindst 28 Mrk. (7 kg) pr. Skjeppe».
Stadig stigende utgifter til de fattige sammen med det nylig omtalte endrede syn på sosial omsorg var det vel som førte liungene inn på den tanken at kommunen burde samle flest mulige av legdslemmene på ett sted, som så skulle drives i kommunal regi. Et godt høve til å realisere denne tanken bød seg i 1887, da gården Nordre Øksne ble lyst ut til salg for kr. 30000. I møte 15. juni vedtok så herredsstyret å innkjøpe den som såkalt legdsgård for hele Lier. At bestyrerstillingen her måtte være ettertraktet, skulle de 47 søkere danne det beste bevis på. Halvor Gjerdrum het den utvalgte blant søkerne, og alt så liksom så lovende ut i begynnelsen, iallfall for optimistene, som mente at nå skulle de fattige få det bedre samtidig som kommunen ville spare store penger. Det siste viste seg temmelig snart ikke å holde stikk, for den økonomiske drift av legdsgården - eller fattiggården - på Øksne utviklet seg dessverre slik at den om ikke lenge fikk betegnelsen «bygdas smertensbarn». Utgifter til lønninger ble altfor store i forhold til utført arbeid, lyder kritikken i formannskapets kopibok etter 5 års drift. Det samlede underskott i denne perioden beløp seg til kr. 6929, og skulle dette bringes nedover, burde en få friske og sterke fattige til å utføre lettere arbeid som å passe sjuke på gården, hogge ved eller drive med liknende sysler. Dessverre inntraff ikke noen bedring, snarere tvertimot, og etter først å ha drøftet planene om en eventuell omlegging fra legdsgård til fattighjem, vedtok herredsstyret i 1902 å prøve å fri seg fra den brysomme gården. Det skjedde året etter, og folkets kårne pustet da sikkert lettet ut.
Til trøst for liungene bør vel nevnes at det gikk omtrent på samme måten med tilsvarende tiltak i enkelte andre bygder. Derfor kunne det nok ikke være noen patentmedisin til løsning av forsorgsproblemet en slik kombinasjon av gårdsdrift og fattigrøkt. Nei, da var det enklere å bygge et stort hus - eller hjem - og anbringe de fattige der, enten de nå kunne betale noe for seg eller ikke. Det gjorde Lier allerede året etter at bygda hadde kvittet seg med sitt smertensbarn, for da sto Frogner pleiehjem fullt ferdig med plass til 30 mennesker. Riktignok kostet nybygget ca. 20000 kroner, et temmelig imponerende beløp i 1904, men likevel ikke større enn det sannsynlige underskott ved noen års fortsatt drift av legdsgården. Og enda den nye heimen måtte bygges opp igjen forholdsvis kort tid etter på grunn av en ødeleggende brann i 1918, og da med plass til ca. 50, ble den likevel til glede for bygda og til lykke og velsigning for mange mennesker, som her fant et trygt og godt tilholdssted på sine gamle dager.
Dette pleiehjemmet hadde en avdeling for sjuke ved siden av en for de fattige. Som kjent eksisterte også et visst slektskapsforhold mellom sjukdom og fattigdom, da det førstnevnte ofte kunne føre til at yngre sterke mennesker ikke greidde å sørge for seg sjøl, men måtte ydmykt be kommunen om hjelp til livsopphold. De ansvarlige både i stat og kommuner var nok klar over betydningen av sunnere leveforhold og dermed en kraftigere folkehelse. Særlig ille artet forholdene seg når forskjellige epidemier herjet som verst, og det hendte dessverre langt ned i forrige århundre, noe vi kan lese av medisinalinnberetningene. Både kopper, nervefeber og kolera kunne ingen føle seg trygge for, for ikke å snakke om mer «godartede» sykdommer som tyfus, difteri, dysenteri og skarlagensfeber. Etter en hard koppe-epidemi høsten 1838 og vinteren 1839 fikk nok vaksinasjonen mer vind i seilene enn tidligere. 1 1843 ble således i Lier, Røyken, Hurum og Eiker 377 barn vaksinert, et tall som i 1850 økte til 504. For 1860-åra fins også oppgaver for enkeltkommunene, og de kan fortelle oss at vaksineringen vant stadig mer terreng. Tallet 204 vaksinerte barn i Lier bare for året 1867 skulle tydelig bevise at nå hadde de aller fleste foreldre frigjort seg fra gammel fordom og treg uvilje i synet på mer moderne «medisinmenn».
Nervefeber var en farlig og uhyggelig smittsom sykdom, som stundom reiv mange med seg. Vinteren 1842 herjet den i Brastadfjerdingen og krevde 4 offer av 25 angrepne. Enda verre opptrådte den sommeren og høsten 1866 rundt Ask, der 9 av 43 smittede døde. Epidemien kom til Ask ved midtsommertid av to «til sine Hjemsteder innbragte Syge». Hardt herjet den også på en av Eriksruds-gårdene, der 5 mennesker døde i løpet av 11/2 måned. Denne høsten viste koleraen seg også, men heldigvis i mild form, idet helsemyndighetene registrerte bare 9 tilfelle i hele «landfysikatet». Av disse 9 sjuke befant 3 seg i samme hus på Lierstranda, og alle døde. Sunnhetsforholdene, særlig på Åssiden, var forresten enda slettere enn vanlig akkurat da, og hovedskylden for det må den katastrofale Drammensbrannen 12. juli 1866 ta. Etter den flyttet minst 2000 husløse fra Bragernes-ruinene opp til Åssiden, nesten samtidig som over 2500 arbeidssøkende strømmet til branntomtene for å bygge byen opp igjen. Under slike forhold måtte nødvendigvis oppstå en viss trangboddhet med «derav følgende plager», som bl.a. nervefeber. Dødsprosenten - mortaliteten - steig uhyggelig på Åssiden, helt til 39,1‰ i 1867, mens den i bygda ellers lå rundt 25‰. Et par år etter derimot fikk sunnhetstilstanden i kommunen den noe uvante betegnelsen «meget god». Men i 1880 dukket atter nervefeberen opp på så mange steder at herredsstyret bevilget penger til en kyndig mann som skulle desinfisere mot den ondartede sykdommen, og det hjalp bra.
I mange av rapportene klages over mangelfulle hygieniske forhold, særlig blant den fattigere del av befolkningen. Men heller ikke de såkalte bedrestilte kan en vel beskylde for noen overdreven røkt og pleie verken av kropp, hus eller nærmeste omgivelser. Hva kunne en forresten vente seg ute på tjukke bondebygda når urenslighetene på et såpass avansert sted som Strømsø «henligger i åpne grøfter». Riktignok hadde landet sin lov om «Sundhedscommissioner» av 16. mai 1860, men det hjalp lite så lenge avstanden mellom teori og virkelighet var himmelvid. Dessuten ville ikke folk ha noe formynderi over seg når det gjaldt hvordan de skulle leve sitt daglige liv. Derfor støtte også innføringen av kommunale sunnhetsvedtekter på sterk motstand rundt omkring, og det måtte atskillige meter i Lier Sundhedscommission til før bygda fikk sine første helseforskrifter, vedtatt av kommunebestyrelsen 10. desember 1880 og approbert ved Kronprinsregentens resolusjon av 19. mai 1881. Ifølge disse måtte liungene heretter tufte sine hus på noenlunde tørr grunn, hvert beboelsesrom skulle ha en minstehøyde på 2,2 meter og være forsynt med minimum ett «Slagvindu» til å åpne for utlufting. Sunnhetskommisjonen fikk også fullmakt til å gripe inn dersom et hus eller rom viste seg å være helsefarlig på grunn av fuktighet, urenslighet, «overfyldning av mennesker» eller mangel på luftskifte. Paragraf 5 bestemte at hvert hus skulle være forsynt med minst 1 «Vandhus», som måtte ligge 6,5 meter fra veien eller mer. Og i de tettbygde sterk på Lierstranda og Åssiden «skal der haves gjødselbinger for vannhusene». Bingene måtte «tømmes og renses så ofte at stank og overfylning forebygges. I de tre sommermåneder, juni, juli og august må i de nevnte strøk vannhusgjødsel ikke bortføres fra klokken 7 formiddag til klokken 9 ettermiddag». Likeledes ble det forbudt å «henlegge avfall, feieskarn, stinkende skyllevann, dyrisk gjødning eller annen urenlighet» utenfor huset eller nær beferdet vei. Myndighetene ville heller ikke lenger vite av at menneskene slapp dyra altfor nær inn på seg: «Hester, kjør, svin og får må ikke huses i eller under våningshus», sto tydelig å lese i § 8. Hvor mange gryntende smågriser eller brekende lam som hadde løpt og hoppet glade rundt i de lierske stuer før, er umulig å si, men det hadde nok forekommet ikke så sjelden, ellers skulle det ikke være nødvendig å nevne fenomenet spesielt i helseforskriftene. Innbyggerne i de tettbygde strøk måtte forplikte seg til minst en gang i uka å «rengjøre gater og grøfter som støter til deres eiendommer og er åpne for almen ferdsel».
Sett på bakgrunn av de tidligere friere forhold på sunnhetsvesenets område, måtte vel enkelte av disse paragrafene sannsynligvis virke noe strenge og muligens vanskelige å gjennomføre med en gang. Kommisjonen fikk derfor mandat til på søknad å frita for enkelte eller flere av bestemmelsene når de lokale forhold gjorde det nødvendig. Men selv om ikke forskriftene sånn øyeblikkelig kunne oppfylles til punkt og prikke, er det ikke tvil om at de hjalp til med å åpne folks øyne for et sunnere levevis og rikere tilvære. Og i en innberetning for 1889 heter det at hygienen gledeligvis er blitt bedre enn før. Likevel hersker ennå en inngrodd, nærmest nedarvet uvilje mot f.eks. å gi kroppen et styrkende bad. Fremdeles opptrådte epidemier, men mer sporadisk nå. Med gjennomført påbudt vaksinasjon forsvant således koppene etter hvert, og siste gang de for alvor lot seg merke i Lier, var i 1880, da de hjemsøkte Klemmetsdal og visstnok området der. Men til gjengjeld dukket den uhyggelige poliomyelitt opp med sin lammende virkning. Både i 1906, 1911 og 1913 herjet den såpass hardt i bygda at en må ha lov til å karakterisere den som epidemi. Det sistnevnte år gikk det særlig ut over Sylling, der det ble opprettet et provisorisk lasarett med søster Andrea Linder som ansvarlig leder. Aller nifsest ved denne sjukdommen var at den angrep så mange barn og ofte lammet dem for resten av livet.
Men den virkelig farlige folkesykdommen - om en kan bruke en slik betegnelse - ved hundreårsskiftet var likevel tuberkulosen, i dagligtalen ofte kalt tæring. «Den hvite pest» huserte stygt rundt omkring .i landet, både i by og bygd, særlig der hvor bolig- og leveforholdene var mindre bra. Dessverre viste den en spesiell forkjærlighet for unge mennesker, som dermed oftest fikk sin livstråd brutalt kuttet av. På grunn av ufullstendig kjennskap til denne sykdommen og manglende medisiner mot den medførte den døden i de fleste tilfelle. I perioden 1881-90 skyldtes således 14% av alle dødsfall i Lier, Røyken og Hurum tuberkulose, og landsgjennomsnittet viste enda høyere tall. 20 år seinere lå sifrene på henholdsvis 11,8% for Buskerud fogderi og 15% for hele landet. Som et uhyggelig eksempel fra Lier kan nevnes at av en familie på 7 medlemmer døde 5, bare mannen sjøl og den yngste dattera overlevde. Sagt med andre tall døde fremdeles årlig av tuberkulose 1,5 mennesker pr. 1000 innbyggere i Lier, Røyken og Hurum og 2 i gjennomsnitt for Norge. For å prøve å begrense denne forferdelig smittsomme sjukdommen mest mulig begynte de mange steder å bygge spesielle helseheimer for tuberkulosepasienter. Dermed fikk de dem samlet under kyndig legekontroll med dyktige søstrer som pleiersker, og da steig naturligvis sjansene for de sjuke til atter å bli helsemennesker. Initiativtakeren til en slik tuberkuloseheim - eller sanatorium - for Lier var dr. A. Hvoslef, som kastet fram tanken i 1905. Ideen vant fort gjenklang i bygda, og ved basarer og andre tilstellinger kom inn en del penger, samtidig som herredsstyret bevilget 2000 kroner. Fart i sakene ble det først i 1909 da oberstløytnant Hofgaard og frue på Sjåstad gav 20 000 kroner til dette formålet, samtidig som de opprettet et legat på 10 000 kroner til. beste for «veltjente og tro» arbeidere som soknet til Sjåstad kirke i tilfelle av at disse skulle bli sjuke og trenge hjelp. Da disse gavebrevene ble referert i herredsstyret, rettet ordfører Oluf Landfald en inderlig takk til giverne for deres generøsitet, og alle bygdas kårne reiste seg. Men ikke nok med det, de valgte også en komité på 5 medlemmer pluss dr. Hvoslef som skulle bære fram en direkte takk til Hofgaard og frue.
Straks etter kjøpte så kommunen gården Gifstad for 40000 kroner og satte ned en komité som skulle få heimen i gang. Sjølve gården overdro kommunen til denne komitéen for bare 8000 kroner, men jordveien parsellerte den ut til såkalt egne-hjem-bebyggelse og fikk en ikke liten sum for den. Likevel måtte bevilges ekstra beløp til opprettelse av tuberkuloseheimen, som alt i alt kostet kr. 47822,30, eller ca. kr. 2800 pr. seng. Den holdt sin åpningsfest 15. oktober 1910. Heimen hadde plass til 17 pasienter, og den fikk fullt belegg så å si med en gang, noe som skulle bevise behovet for den. De aller fleste pasientene kom fra Lier, men noen hørte også hjemme i Drammen og andre nærliggende steder. Ikke så få sjuke mennesker har gjennom åra vunnet sin helbred igjen her på Gifstad, som ligger høgt og fritt i nærheten av en lun granskog med vid og vakker utsikt over nordre del av Lierdalen.
Ved siden av alle de mennesker som var plaget av en eller annen kroppslig skavank, hadde vi også en ikke liten flokk sinnslidende, noe folketellingene til enhver tid kan fortelle om. Bare et fåtall av disse ulykkelige fikk plass på de såkalte asylene, og derfor var de henvist til privat røkt og pleie, enten hjemme hos sine egne eller hos fremmede som tok imot slike sinnssjuke for betaling. Allerede for bortimot 100 år siden hører vi om slike bortsatte pasienter i Lier, og fra 1875 forteller en statistikk om 10 sinnssjuke i privat forpleining i bygda. Etter hvert kom det mer plan i arbeidet slik at enkelte gårder tok imot såpass mange sjuke at en nærmest kan snakke om kolonier. Den første ble opprettet av Gunnar Opsahl like før 1880, deretter fulgte liknende anstalter på Skjeggerud, Delekant, Hårberg, Sørsdal, på Lierskogen og andre steder. I 1914 regnet de med at over 300 sinnssjuke fikk sin forpleining på gårdene rundt i bygda, og en ikke liten del av disse hørte hjemme i hovedstaden. Dette store pasienttallet kunne da lett føre til tanken om et samlende asyl her, en tanke som ble realisert bare noen få år etter. Behandlingen av de sinnssjuke i privat forpleining kunne nok variere fra sted til sted, kan en lese ut fra de kontrollerende legers rapporter. Ble det altfor ille, sendte legene klager til helsemyndighetene, og forpleieren kunne få en kraftig irettesettelse eller pasienten kunne bli forflyttet, dersom forholdene viste seg å være særlig graverende. I 1889 klaget således kontrollerende lege over at en sinnssjuk kvinne var innestengt helt naken i et bittelite kott uten sengklær med bare sagspon på golvet. Ikke en gang høy eller halm ville verten spandere til hennes sengeleie. Til sitt forsvar anførte han at den gale reiv i stykker alt som rives kunne, derfor måtte skarp lut til. Dessuten var hun svært urenslig, og da viste sagspon seg som det mest praktiske. Klagen fra legen førte likevel til at den påståtte rebelske kvinne ble flyttet til Øksne legdegård, der hun fikk sengklær så sterke at de holdt stand mot hennes fremtidige angrep.
Etter hvert som både folketallet i Lier økte og helsestellet ble bedre utbygd, meldte behovet seg stadig sterkere for en egen lege. Det hadde bygda fått allerede i 1858, men Hans Christian Wennevold dro herfra allerede i 1863, da han fikk stillingen som kommunelege i Farsund. Bortimot en hel mannsalder skulle det gå før noen annen medisinmann vågde å slå seg ned her, og i hele dette tidsrommet måtte sjuke og skrøpelige liunger søke hjelp og trøst hos legene i Drammen. Allerede så tidlig som i 1850 hadde denne byen 4 uteksaminerte medisinere: Blich, Ellefsen, Peckel og Wildhagen, og flere kom til etter hvert, således Bergh i 1853. Men først i 1890 fant doktor Martin Grøndahl veien til Lier, der han praktiserte til sin død 10 år seinere. Foruten å være en dyktig og avholdt lege deltok Grøndahl også aktivt i det politiske liv, der han sto på den konservative fløy. Helsa hans var dessverre ikke av de sterkeste, og etter å ha vært på et valgmannsmøte sommeren 1900 døde han plutselig av hjerteslag.
Grøndahl hadde eid det gamle gjestgiveri Søndre Hegg, som nå ble solgt til doktor Hans Alfred Riddervold Hvoslef. Han kom til Lier året før og bodde på Tranby, inntil han høsten 1900 kjøpte Hegg etter Grøndahl. Han dreiv privatpraksis i bygda inntil han fikk stillingen som kommunelege i 1905. Fem år seinere ble dr. Hvoslef også lege ved det nyopprettede tuberkulosehjemmet, noe han skulle være vel skikket til. Fra 1907 hadde han nemlig vært medlem av Buskerud amts tuberkulosekomité, som planla og fikk satt i gang 5 tuberkulosehjem rundt omkring i fylket. Han studerte også sinnssjukevesenet nærmere, bl.a. i Belgia, og arbeidde mye med å bygge ut det såkalte sinnssjukekolonisystemet i Lier. Behovet for privat forpleining av sinnslidende økte stadig, da asylplassene på langt nær strakk til. I 1913 flyttet dr. Hvoslef til Drammen, der han opprettet et fysikalsk institutt, som kommunen overtok seinere.
En annen lege som praktiserte i bygda fra århundreskiftet og utover, var Karl Andreas Smith Borgen. Ved siden av disse kom så distriktslegen, som bodde i Drammen, da Lier ikke utgjorde noe sjølstendig distrikt, men dannet ett sammen med Drammen. Georg Henrik Pettersen tjenstgjorde som distriktslege på den tid, og han ble belønnet med St. Olavsordenen for sin flid og dyktighet. Da han tok avskjed i 1912, fulgte Vilhelm Fevre Grimsgaard, tidligere lege ved Gaustad asyl.
Det kan vel ikke herske tvil om at sunnhetstilstanden i bygda bedret seg betydelig i dette århundret, sammenliknet med tidligere tiders. Til denne framgangen bidro ikke bare et mer utbygd helsestell med økt kontroll, men også i sterk grad en hevning av sjølve levestandarden. I et avsnitt om «Sunnhetsvesen» i jubileumsboka «Buskerud Amt 1814-1914» blir levemåten i Drammensdistriktet karakterisert som god med liten fattigdom i Hurum og Røyken, «i Lier derimot mer». Forfatteren konstaterer at tuberkulosen heldigvis er på vikende front, og forholdet mellom fødte og døde viser gunstigere tall i Buskerud fogderi enn i landet ellers. Når det gjelder legemshøyde og vernedyktighet hos rekruttene, er det samsvar med landsgjennomsnittet for det førstes vedkommende, men noe under for det siste. Bare i Sigdal og Røyken viste ungguttene seg like friske og spreke som i landet for øvrig. Og når vi videre hører at det i 1919 innenfor Buskerud amts grenser fans 50 leger, 23 tannleger, 63 jordmødre, 24 hjelpevaksinatører og 9 apotek, skjønner vi lettere det store arbeidet som ble nedlagt for å styrke sunnhet og folkehelse.
Et ledd i denne virksomhet var propagandaen for en gjennomført personlig hygiene ved regelmessig bading. Synet på betydningen av et forfriskende laug må ha skiftet atskillig fra 1850-åra og til begynnelsen av vårt eget århundre, for da ble opprettet bad ved Lier meieri. Ikke få Binger nyttet seg nå av dette, for det var ikke lenger noe svakhetstegn å vaske hele kroppen sin, og ingen trodde vel heller lenger at større reinslighet ville føre farlige sykdommer med seg.
Et av de viktigste midler i kampen mot snikende sykdommer og for en sterkere slekt var å bedre boligforholdene. Fra før vet vi at husmennene ofte bodde kummerlig, men stort likere hadde vel ikke mange av industriarbeiderne det heller. De aller fleste av disse leide hus hos andre, og som oftest måtte hver av de tallrike familier nøye seg med ett eller to rom, som var alt annet enn herskapelig utstyrt. Etter hvert som industrireisinga skjøt fart og de økonomiske kårene bedret seg så smått, fikk også den såkalte «Egne hjem»-bevegelsen mer vind i seilene. Noe helt nytt var naturligvis ikke dette, for allerede i industriens barndom hører vi om at bedriftene hjalp sine arbeidere med å skaffe boliger og hadde dermed drevet sin private - eller privatkapitalistiske - sosialpolitikk til beste for sine ansatte. Men i slutten av forrige århundre kom de offentlige myndigheter inn i bildet idet både stat og kommuner stilte lånemidler til disposisjon - eller garanterte - for ubemidlede som ønsket å skaffe seg egne boliger eller små «arbeiderbruk». Staten sto som den egentlige långiver, mens kommunen bare var formidler mellom denne og de egentlige låntakerne. Herredsstyret kunne så bestemme om det ville ta imot de pengene staten tilbød eller ei. De folkevalgte i Lier sa iallfall ja takk, sikkert ut fra samme tankegang som deres «yrkesbrødre» i Eidsvoll uttrykte i et vedtak fra 1909: «Den trang etter selveierjord som er våknet hos den arbeidende befolkning, bør støttes etter evne. Den som har eget hjem og jord, vil som regel festes sterkere til sitt land og til sin hjembygd enn den som intet har. Selv om mannen søker arbeid utenom hjemmet, vil dog et lite jordbruk gi ham og hans familie beskjeftigelse i ledige tider».
I 1895 fikk Lier 26000 kroner i lån av staten, og det meste av disse pengene fordelte herredsstyret på 29 søkere i et møte om våren. Staten hadde i alt 800000 kroner dette året til utlån. Seinere på året kom 18 nye søkere til her i bygda, og de kommunale myndigheter behandlet nesten alle sammen svært velvillig og ga dem ca. 1000 kroner hver, for det meste til nyoppføring av hus, men også til utviding og reparasjon av bestående bygninger. Derimot fikk de foreløpig ikke lån til kjøp av tomt. Det oppnådde de lettere fra 1903 av, da staten opprettet Den norske Arbeiderbruk og Boligbank, som skulle yte lån til anskaffelse av både hus og jord. Som sikkerhet måtte da kommunene garantere for lånene overfor Boligbanken. Allerede ved utgangen av 1904 hadde Lier garantert for 100000 kroner, av dem gikk 40000 til boliglån og resten til «arbeiderbruk». Ti år seinere lød summen på akkurat det dobbelte. Men plutselig var hele beløpet oppbrukt, og en tilleggsgaranti på 50000 fulgte øyeblikkelig. Det var jubileumsår og foreløpig høy feststemning i gamle Norge før truende krigsskyer trakk seg over Europas himmel, og da måtte Liers kårne vise seg litt rause med bevilgningene til alle byggelystne.
Med god hjelp og støtte fra stat og kommune reiste således det ene koselige hjem seg etter det andre, og utviklingen gikk særlig raskt de første 10-12 åra av dette århundre. Den nye Lierbanen bidro også til det med de nye industristrøk den skapte. Tidligere er omtalt gården Gifstad, som kommunen kjøpte til tuberkuloseheim og stykket ut jorda til arbeiderbruk. Vanligvis hadde huseierne også en hage og gjerne en liten jordvei på noen dekar (mål). Denne «Egne Hjemutviklingen går tydelig fram av en statistikk over skyldsatte bruk i Lier 1865 og 1907. Det førstnevnte år fans bare 125 bruk i bygda med 20 mål dyrket jord eller mindre, mens tallet i 1907 viste 425. Bare 134 av disse bruk var uten jordvei i det hele tatt. Prosentvis utgjorde disse mindre enhetene 42,5 av det samlede antall skyldsatte bruk i 1907, mens de tilsvarende i 1865 ikke nådde lenger enn til 17,2. Denne sterke framgangen i tallet på sjøleiere måtte være et gledelig tidens tegn, det bør ikke herske tvil om. Å sitte i eget hus på «sjølveigen grunn» bidro både til å trygge tilværelsen, gi større sunnhet og skape økt livslykke for mange strevsomme mennesker.
