Lier får sitt formannskap
Formannskapslovene av 14. januar 1837 slo fast at fra 1. januar 1838 skulle hvert prestegjeld ha et formannskap på et bestemt antall medlemmer og et representantskap på vanligvis tre ganger så mange medlemmer, valgt etter de samme regler som gjaldt ved stortingsvalg. Besto et prestegjeld av flere sokn, skulle hvert av disse velge sine formenn og representanter. I Lier holdt de «valgforsamling» såpass tidlig som 12. juni 1837, men resultatet her må være blitt forkastet av amtet, sikkert av den grunn at de ikke tok Åssiden med. Ved «høyeste resolusjon» av 22. september samme år skulle Åssiden betraktes som et kirkesokn og således ha sin representasjon i kommunestyret. Derfor måtte liungene atter troppe opp på tingstedet Utengen den 9. oktober 1837 til valg av formenn og representanter for alle fire sokn. Futen Harboe styrte forretningen i «bivær» av vitnene res.kap. Aars og proprietær Thams. Alt sammen var bekjentgjort ved budstikker og ved «lesning fra kirkebakken». Etter amtets forordning skulle hovedsoknet velge 4 formenn, Tranby og Sylling annekser 2 hvert og Åssiden 1 med like mange reserver. «Den forsamlede almue besluttet enstemmig at intet særskilt valg skulle foregå til å velge reserver for formennene, men at de fleste stemmer etter at de virkelige var uttatt, skulle anføres som suppleanter. De stemmeberettigede fremleverte deretter deres stemmesedler, og etter at samtlige stemmer var opptalt, befantes resultatet som følger: »
Formenn for hovedsoknet: Proprietær Christen T. Christensen med 22 stemmer, Torger Wefferstad, 21, kirkesanger Hilsen, 18, proprietær jens Thams, 17. Tranby: Hans Olsen Sørsdal, 21, Erik Haagensen Hennum, 14. Sylling: Trond Narvesen Brevik (på Enger) 12, pastor Julius Aars, 11. Åssiden: Examinatus juris Bergh med 3 stemmer. Representanter for hovedsoknet: Lars Hansen Eeg, 33, Kristoffer Hafskjold, 26, Hans Eriksen Mehren, 24, Ole Løgsen (?) Sørum, 22, Bernt Renskaug, 19, Tollef Bakke, 17, Kristoffer Brastad, 17, Jørgen Wefferstad, 17, Hans Paulsen Egge, 15, Kristoffer Nilsen Mehren, 14, Anders Olsen Helgerud, 14, Jørgen Hansen Steen, 13. Tranby: Jørgen Hansen Sørsdal, 24, Ole Nilsen Opsal, 21, Svend Olsen Sørsdal, 19, Ole Pedersen Haarberg, 19, Tor Ulven, 18, Lars Hellum, 15. Sylling: Svend Narvesen Enger, 10, Ole Tollefsen Svangstrand, 9, Ole Jansen Horn, 9, Bernt Holtsmark, 9, Torger Skjeggerud, 7, Truls Larsen Solberg, 7. Åssiden: Arne Kjøsterud, 3. Hans Kjøsterud, 2 stemmer.
N. F. J. Aars. Ordfører 1838-41.
Det samlede kommunestyre for Lier kom dermed til å bestå av 9 formenn og 26 representanter, idet Åssiden fikk bare 2 av den sistnevnte kategori. Stemmetallene på de forskjellige kandidatene viser tydelig at frammøtet denne gangen ikke kan ha vært noe overveldende. Legger vi sammen tallene for de representanter som i hvert sitt sokn har fått flest stemmer, kommer vi til 71. Regner vi med rundt 300 stemmeberettigede bønder og embetsmenn, kan ikke stort mer enn 1/4 ha stemt. Da kunne valget den 12. juni oppvise helt andre tall. «Gårdmandn Torger Wefferstad, som den gangen sto øverst blant formennene i Frogner, oppnådde alene 82 stemmer, Erik Hennum i Tranby hadde 63 og Trond Brevik (Enger) hele 101, og da måtte iallfall valginteressen om sommeren ha vært mye større enn om høsten samme år. Når vi ser bort fra formennene i hovedsoknet, går stort sett de samme navnene igjen begge gangene. Men verken Christensen eller Thams kom med i juni, den første fordi han ikke sto i manntallet.
Nils N. Hilsen. Ordfører 1842-43, 1848-51.
Av de 9 formenn var det en prest, en klokker, en jurist, to proprietærer og fire ekte «gaardmænd», som en lett kan skjønne i og med at de står uten titler i listene. Det samme gjelder alle 26 representantene, og dermed svevet vel bygda i fare for å bli styrt av den påståtte uopplyste almue. På gjestgiverstedet Hegg valgte formannskapet den 31. oktober 1837 pastor Julius Aars, residerende kapellan i Sylling, til ordfører med 8 stemmer og exam. juris H. Bergh til viseordfrer med 6 stemmer. Ingen bonde i Lier torde vel foreløpig ta på seg så ukjente og sikkert vanskelige verv med så stort ansvar. I andre bygder rundt omkring i landet valgte de derimot bønder til ordførere, særlig i Stavanger og Romsdal amt, slik at tallet på disse gikk opp i 120-130 og lå dermed betydelig over den neststørste gruppa, prestene, som bekledte det viktigste tillitsvervet i sannsynligvis litt over 100 kommuner. Bøndene i Lier ventet i bortimot 20 år for de satte en av sine egne - Andreas Guttormsen Egge - på høysetesplassen i bygdestyret. Men til gjengjeld beholdt han da denne plassen i nesten et kvart århundre og ledet sin kommune på en så fremragende måte at det ikke bare ble til ære for ham personlig, men også til pryd for den stand han tilhørte. Formannskapslovene bestemte at det skulle holdes valg hvert annet år, men bare på halvparten av formennene og representantene hver gang. Dermed var de sikret en viss kontinuitet i begge forsamlingene selv om ikke så mange skulle bli gjenvalgt. Det ble de fleste forresten for Liers vedkommende ved valget den 9. oktober 1839. Ved loddtrekning avgjorde de hvem som skulle tre ut av kommunestyret, men både 3 av formennene og de fleste representantene hadde fremdeles velgernes tillit i en så sterk grad at de kom inn igjen. Av formennene ble bare proprietær Christensen og Erik Hennum skiftet ut med Hans Eriksen Mehren og Ole Nilsen Opsahl. Interessen for dette valget må ha vært skrøpelig liten, da det samlede stemmetall ligger under 50. Om sjølve stemmeretten og dermed valgbarheten oppsto stundom tvil, det fikk blant andre klokker Hilsen merke i 1838 da hans stemmerett ble erklært ugyldig fordi han ikke var gårdeier lenger. Han måtte dermed tre ut av formannskapet, og første reserve, Bernt Renskaug, kom i stedet. Men ikke lenge etter hadde Hilsen ordnet seg slik at i 1841 ble han til og med valgt som ordfører etter Aars, som var blitt gjenvalgt i 1839. Hilsen fungerte foreløpig bare en periode, 1842-43, og det samme gjaldt proprietær C. T. Christensen, 1844-45, og exam. juris H. Bergh, 1846-47. I desember 1847 valgte formannskapet res. kap. Johan Fritzner til ordfører, men han forlot bygda noen få måneder seinere. Viseordfører Hilsen skulle egentlig ha rykket opp i hans sted, men så var han opptatt på Stortinget, og artillerikaptein Scheel tjenestegjorde en stund inntil han ble innkalt til militærøving. Formannskapet valgte da Hans Olsen Hennum til midlertidig ordfører, og han måtte til Amtsformannskapets forhandlinger på «Elter Thingstue» i Hokksund den 5. juni 1848 og følgende dager. I september samme år, overtok atter Hilsen. Etter ham fulgte så den tredje residerende kapellan som ble satt i spissen for bygdestyret, M. Tønnesen, og han var ordfører fra 1852 til august 1856 da han flyttet fra Lier og «gårdmannr A. G. Egge fikk det ansvarsfulle verv. Viseordførerne skiftet gjerne for hver periode denne første tida. Foruten den førnevnte Bergh fungerte i 1842-43 Christensen, 1844-45 proprietær Thams, 1846-47 Ole H. Tveten, en stor del av 1848 og hele 1849 artillerikaptein Scheel, 1850-51 Hans Olsen Hennum, 1852-55 brukseier Hans L. Schmidt, 1856 (til august) A. G. Egge og deretter Ole Olsen Foss helt til og med 1869. Vi ser tydelig at de vanlige bøndene gjorde seg tidligere gjeldende her enn på ordførerplassen, idet den første kom med allerede i 1846.
Johan Fritzner. Ordfører 1848.
Det første problem som meldte seg for det nye kommunestyret, var å finne et passende møtested. Valget falt på Hegg, og hos gjestgiver Otter Svendsen holdt det sine møter denne første tida for en årlig godtgjøring av 10 daler til lys og brenne. Det gikk sikkert med mange gilde bjørkekubber når de holdt sine lange kombinerte møter på knakende kalde vinterdager, selv om de vel ikke - lik formannskapet oppe i en riktig avsides dal - tolket lovens klare ord om å holde møtene for åpne dører helt bokstavelig. Derfor varte det heller ikke lenge før kommunen måtte punge ut med det dobbelte beløp i leie for møtelokale, som den fra 1841 fikk hos Jørgen Hansen Sørsdal, fra 1845 hos Ole Olsen Foss og i 1847 atter på Hegg. I desember dette året vedtok formannskapet med 5 mot 3 stemmer å flytte til Sørsdal igjen. Akkurat to år seinere bega bygdefolkets kårne seg atter på flyttefot, denne gang til gjestgiver Anders Olsen på Nordal. Dette vedtaket fikk enda snauere majoritet, idet 4 av formennene tilsynelatende befant seg så vel på Sørsdal at de gjerne ville fortsette der. Her på Nordal slo endelig de folkevalgte seg til ro. til Lierbanen kom i 1904 og pekte ut Heggsbro som et naturlig kommunikasjonsmessig sentrum. Bare 3 år etter kunne de ta det nybygde, vakre Lier Kommunelokale på Haugestad i bruk, og dermed var det slutt på den mer eller mindre nomadeliknende tilværelse som de hadde fristet - iallfall i den første tida.
Men la oss så vende tilbake til denne debutperioden i det kommunale sjølstyre og undersøke litt nærmere hvordan den artet seg i Lier. Året 1838 møttes formannskapet i alt 12 ganger, og det behandlet ikke få saker, delvis sammen med representantene. Nå kunne vel knapt tenkes en stort vanskeligere tid å begynne i for det nye bygdestyret enn vinteren etter misvekståret 1837. Nød og elendighet hersket nesten like ille som i hardåra før 1814, slik at folk mange steder atter måtte ty til det ikke ukjente barkebrødet, rimeligvis også i Lier. Vi behøver iallfall ikke bla lenge i den første formannskapsprotokollen før forsyningsproblemet dukker opp. På grunn av den prekære kornmangel i bygda oppfordret formannskapet den 27. mars bygdemagasinets styre å låne ut hele beholdningen til såkorn. Riktignok kunne folk kjøpe korn i hovedstaden, som importerte forholdsvis mye, men det kostet penger, og av dem fans ingen overflod blant almuen. For å hjelpe de mest nødstedte samlet Kristiania-borgerne inn penger som de fordelte til de hardest rammede bygder. Om Lier fikk noe av de innsamlede midler, forteller ikke protokollen, men utenkelig er det ikke. Iallfall søkte mange bygdemagasinet om ettergiving av korngjeld, og disse søknadene skulle tale sitt tydelige språk om den økonomiske tilstand og matsituasjonen.
Som omtalt tidligere, ville gjerne formannskapet ha overoppsynet med bygdemagasinet. Dette hang naturligvis nøye sammen med den oppgave som den nye institusjonen trodde å ha: nemlig å koordinere de forskjellige sider av bygdestyret og legge det under sin absolutte kontroll, enten det nå gjaldt reint økonomiske som fastsetting av skatter, kornpriser og lønninger, sosiale som fattigvesen og helsestell, eller mer kulturelle som skole og kirke. Om formenn og representanter hadde noen virkelig juridisk rett til å overta styret i bygdemagasinet, kan vel diskuteres, men det ble iallfall gjort. Allerede i 1838 bestemte de hvor stort kornfondet skulle være både ved hovedmagasinet og ved filialen i Sylling. Som nevnt tidligere, vedtok de i 1843 å realisere en god del av dette fondet for å skaffe startkapital til den påtenkte bank, og noen ville sogar kvitte seg med enda mer. At de forsiktige fikk rett, viste seg blant annet våren 1847 da det hersket stor mangel på såkorn og magasinfondet atter var kjærkommet å ty til. Det samme hendte såpass seint som våren 1860. Av flere møtereferat går tydelig fram at de styrende kjente sitt ansvar her. I 1847 fikk de som oppgave å passe på at jorda ble skikkelig tilsådd, og de skulle hjelpe til med å skaffe såkorn til trengende som kunne stille en viss sikkerhet. Dessverre holdt ikke alle låntakerne tidsfristene for tilbakelevering av kornet, og de måtte stundom gå strengt fram mot de mest uetterrettelige blant skyldnerne.
På samme måten som med bygdemagasinet gikk det etter hvert også med Sogneselskabet og Læseselskabet. Da det viste seg vanskelig å drive det siste på frivillig basis på grunn av dabbende interesse, overtok kommunen bøkene og gikk med på å betale dem som sto for utlånet. Etter hvert som bygdestyret stadig greip inn på flere områder, måtte vel de kommunale utgiftene også øke tilsvarende, vil en uvilkårlig spørre, for de arbeidde nå ikke helt gratis i gamle dager heller. jo visst økte de nok, men ikke noe faretruende, det kan vi overbevise oss om ved å studere den skatten som ble utskrevet til «bestridelse av kommunens utgifter».
Maurits Tönnesen. Ordfører 1852-56.
Formannskapet bestemte denne for hvert år med et bestemt beløp pr. skylddaler. I 1839 utliknet det 40 skilling for hver skylddaler, og med en samlet bygdeskyld på ca. 1500 daler skulle det gi de folkevalgte omtrent 500 spesidaler å rutte med. Det utliknede beløp kunne svinge temmelig mye, fra år til år, således- er det helt nede i 24 skilling pr. skylddaler i 1843, men stort sett holder det seg på 36 og 40 skilling til slutten av 1850-åra da det stiger sterkt, i 1858 til 56 og i 1859 til 60 skilling for så i 1862 og 1863 å nå en foreløpig topp med 90 skilling. Dermed hadde formannskapet over 1100 spesidaler til disposisjon, som det kunne bruke til f.eks. veibygging og bedring av sunnhetsvesenet. Ved siden av eksisterte riktignok mange andre skatter og avgifter, både til skolen, kirken og de fattige slik at den samlede sum lå godt i overkant av 2000 spesidaler. Likevel virker dette tallet svært så beskjedent sammenliknet med moderne kommunebudsjetters 8- eller 9- sifrene beløp. (For Liers vedkommende er summen kr. 24 160 000 for 1968). Heller ikke sifrene i regnskapene for Buskerud Amtskommune fra denne tida kan betegnes som imponerende. I 1840 utliknet Amtsformannskapet 13118 spesidaler 422/5 skilling på hele amtet, fordelt med 96 skilling pr. skylddaler. Andre år kunne summen gå noe ned, og amtet greidde seg kanskje med 60 skilling. Men fra slutten av 1850-åra og utover økte utgiftene - særlig til medisinalvesenet - og utlikningssummen steig i 1864 til 1 daler 12 skilling pr. skylddaler. Litt av den utliknede skatt brukte formannskapet på seg sjøl, og da ikke bare for å ha det lunt og varmt på møtene. Om ordføreren fra først av fikk noen godtgjøring, forteller ikke protokollen, men fra slutten av 1840-åra har han iallfall 20 daler for året til skrivemateriell og kontorhjelp. I 1842 bestilte kommunestyret Stortingstidende til alle representantene, og året etter bevilget det hele 30 spesidaler til innkjøp av lover, forordninger og reskripter, som medlemmene burde gjøre seg kjent med. Dessuten hadde Hilsen skaffet 12 blekkhus til de skrivelystne i bygdestyret. Kommunekassereren fikk 50 daler årlig, og da Lier Sparebank ble opprettet i 1844, måtte den naturligvis ha en fastlønt mann som sto ansvarlig for midlene. Hans lønn steig temmelig raskt, særlig etter at Johan Hansen Hafskjold hadde overtatt stillingen. Johan Hansen, som han kalte seg seinere, sendte det ene andragendet etter det andre til kommunestyret om forbedringer både her og der, men særlig med hensyn til lønn, og etter noen år hadde denne særdeles søkende mann oppnådd 100 daler året som bankkasserer. En gang fikk han forresten 15 daler i gratiale for orden og nøyaktighet. Lensmannen reiste også ofte av sted med store summer, om ikke disse alltid havnet i hans egne lommer. Således mottok lensmann Bjørn 110 daler i 1839 til anskaffelse og vedlikehold av alle «rekvisita til arrestantens fastholdelse og bekledning, tillikemed arrestlokalets oppildning». Når det gjaldt arrestanter, viste Liers fedre seg stundom så storsinnet at de sogar betalte for andre enn sine egne også. I 1841 oppsto en liten disput med storebror Drammen om honorering av en regning for vask og vakthold over Ole Pedersen Høiland, som i 1835 «hensad» i Drammen arresthus. Da denne stortyven ble fakket på Liers grunn hos husmannen Erik Høyden, nektet byen å betale regningen på 5 daler 4 skilling. Etter først å ha utsatt saken vedtok liungene å anvise beløpet av kommunekassa. Denne og liknende småfeider med plankebyen kunne likevel ikke ødelegge det stort sett gode forhold som må ha hersket mellom grannene. Og da Bragernes hadde vært rammet av den uhyggelige brannkatastrofe 12. og 13. juli 1866, bevilget Lier formannskap 200 daler til de skadelidte. Etter oppfordring fra sokneprest Jørgen Moe leide det noe seinere ut Åssiden skole om ettermiddagen for bybarn som bodde i nærheten.
A. G. Egge. Ordfører 1856-79.
Ikke bare lensmannen, men også prest og klokker hadde sine krav å gjøre gjeldende mot kommunen. Fra gammelt av var den såkalte skyss- og natteholdsgodtgjøring blitt oppkrevd hos bøndene av skoleholderne. I 1838 bevilget representantskapet Julius Aars 30 daler, men med så knapp majoritet (16 mot 14 stemmer) at ordføreren trakk forslaget tilbake. Den sterke minoriteten foretrakk den gamle metoden. Likevel varte det ikke mange år før «det nye system» seiret helt, og i 1848 hersket enighet om at res. kap. Mauritz Tønnesen skulle få 30 daler årlig og klokker Hilsen 17 daler halvårlig. Likevel holdt den gammeldagse betalingsmåten med naturalia - fortrinnsvis korn - seg temmelig lenge på enkelte områder. Så seint som i slutten av 1850-åra mottok organist Peder Eek sin lønn i korn, og han fikk 21/2 tønne havre ekstra mot at han sørget for en habil belgtreder. Denne avgiften skulle kreves opp sammen med den vanlige organisttollen.
En annen kommunal tjenestemann - eller rettere sagt tjenestekvinne - som skulle ha sin velfortjente godtgjøring, var jordmora. Ifølge en forordning av 21. november 1810 om uteksaminerte jordmødre hadde disse krav på erstatning for såkalte «emolumenter». Når Lier fikk sin første utlærte jordmor, kjenner vi ikke til helt nøyaktig, men det kan vel ikke ha vært så mange år etter at denne forordning kom. Iallfall mottok sokneprest Lechve i 1815 et brev fra Amtet med melding om at i Kristiania kunne nå fruentimmer bli opplært i jordmorkunsten uten betaling. Lier og Modum utgjorde ett fast distrikt, og her vil en jordmor ha utsikt til nødvendig utkomme, «da almuen er i den grad opplyst at den innser sakens viktighet». Presten bes opplyse fra prekestolen at «dersom noen fruentimmer har lyst og bekvemmelighet til å la seg opplære for siden å ansettes i distriktet med årlig lønn og på vilkår som i reglementet, må hun snarest mulig henvende seg til landfysikus dr. Münster i Drammen». Om denne oppfordringen hjalp, er uvisst, men ikke utenkelig. Likevel var nok kullsviertroen på de kloke «koner» fremdeles så inngrodd at mange barselskvinner nyttet dem lenge etter at de uteksaminerte hadde etablert seg. Og galt gikk det nok stundom nå som før når disse kvaksalverskene utøvde sine tvilsomme, sjøllærte kunster på det gynekologiske område. I 1827 må en slik lokal «ekspert», Mari Dauerud, stå til rette for sine manipulasjoner ved en vanskelig fødsel på plassen Furterud under Hallingstad.
Men bøndene verken i Lier eller andre bygder vår noe begeistret for de nymotens jordmødrene, som tok så mye større betaling enn hjelpekonene hadde gjort. De faste satsene for hjelp ved en fødsel utgjorde 48 skilling for en gårdmannskone, 32 for en husmannskone, mens en innersts ledsagerske slapp med 16 skilling. De uautoriserte derimot hadde jo ofte gitt sin bistand helt gratis til grannekoner og andre bekjente. Myndighetene var likevel ikke fornøyd med forholdene, og de prøvde å få tak i utlærte jordmødre som etter hvert kunne erstatte de mer ukyndige koner. For å påskynde denne utviklingen fastsatte loven at en autorisert jordmor hadde rett til betaling av alle barselkoner innen sitt distrikt enten de brukte henne eller ei. Mange bønder syntes dette lød urimelig, og eidsvollingene var særlig aggressive i kampen for å få bort denne betalingsplikten. Akkurat i 1830-åra hadde de en representant på Stortinget, Lars Tønsager, og i 1833 satte han fram et eget forslag, der det het at «fødselshjelp kan søkes hvor man finner for godt og hvor den nærmest tilbyr seg». Lovendringen gikk gjennom i tinget, men regjeringen nektet sanksjon. Det samme gjentok seg i 1836. Likevel kom regjeringen sjøl med et forslag tre år seinere som gikk omtrent i samme retning, og dermed hadde almuens liberale jordmoranskuelser seiret på papiret. I praksis derimot nyttet stadig flere fødende kvinner seg av de «fagutdannede», så i det lange løp dro nok disse av med seieren.
Den første utlærte «gjordemoder» som kommer i berøring med formannskapet i Lier, er Thorine Olsen. I 1840 fikk hun 50 spesidaler som erstatning for emolumenter inneværende år, visstnok en vanlig sum den gang for en jordmor i et større distrikt. De fødende kvinner i Lier må visst ha skaffet den samme Thorine litt for mye å gjøre med lange og strabasiøse reiser dag som natt, for i 1845 fikk hun en yrkessøster med virkeområde i Sylling og Oddevall fjerdinger. 8 søkere meldte seg til stillingen, og Anne Marie Hansen ble ansatt. Emolumentene i dette nye distrikt var bare 5 daler for kvartalet, et beløp Anne Marie Hansen etter noen års tjeneste syntes formannskapet burde forhøye, særlig på bakgrunn av det Thorine Olsen oppebar. Denne siste hadde sogar fått 2 mark i tillegg til de førnevnte 50 daler året.
Enda en tredje representant for de velvillige, menneskemottakende sjeler kommer stundom inn i bygdebildet, idet enkelte på Åssiden hentet jordmor der de først kunne få tak i henne. Det hastet gjerne ofte, og hvorfor da ikke benytte seg av en i det nærliggende Drammen? Rundt 1850 hadde de forresten en praktiserende jordmor på Åssiden som het Anne C. Lyster. Da noen av de fattige barselskonene ikke greidde å betale sin «forløsningsgjeld», sendte hun en søknad til kommunen om et rimelig vederlag. Men representantskapet «fant ei grunn til å tilstå supplikantinnen noen godtgjørelse». Og noen år seinere uttaler det kort og godt sin misbilligelse med at Åssiden skal være avsondret fra resten av bygda. Da er Caroline Lyngaas jordmor, og hun vil gjerne praktisere for «enhver, fattig eller rik, som måtte begjære henne». Når det gjaldt legehjelp, var, som kjent, Lier ikke så verst stilt i og med at bygda lå nær Drammen, som i førstningen av 1800-tallet hadde flere leger. Dette ble også sterkt fremhevet av formannskapet i 1838, da det kom på tale å få en felles distriktslege med Røyken og Hurum. Derfor hadde det heller ingen interesse av en slik ordning, som sikkert ville bety økte utgifter for kommunen. Først en halv mannsalder seinere hører vi om en egen lege for Lier, nemlig cand. med. H. C. Wennevold, som i 1859 kom hit fra Aker. Enda det vel burde gi en viss sunnhetsmessig trygghet å ha fullt utdannede medisinere i sin umiddelbare nærhet, ga det ingen universalgaranti mot sott og sykdom. Epidemier kunne fremdeles herje uhyggelig, og av disse sto det vel størst skrekk av kolera. Under en slik epidemi hadde kommunen kjøpt inn «inventarium» til et påtenkt koleralasarett, men så slapp bygda fra det med skrekken, og formannskapet ville da gjerne selge hele utstyret. En ny ondartet epidemi kom til landet i januar 1849, og myndighetene påbød sunnhetskommisjoner i alle kommuner. I Lier falt valget på 4 formenn, men heldigvis slapp bygda pent fra farsotten denne gangen også. Sommeren og høsten 1853 raste koleraen som aldri før her i landet, og nå hjemsøkte den også Lier. Da opprettet de et lasarett på Hafskjold, og kommunen betalte for likkiste og grav dersom de avdøde ikke etterlot seg midler. En gang sendte futen regning på blant annet 11 likkister. Og «koleratilsynsmann» Borger O. Lie på Åssiden hadde også penger til gode for å ha kjørt og båret av vogna liket av den fattige kone Marie Nilsdatter, til sammen 2 daler 72 skilling. Sjølve den makabre tittelen skulle vel tale sitt alvorlige språk om den nifse situasjonen. Likevel lå det samlede tall på begravde dette året litt under det vanlige.
Ikke bare menneskene fikk bedre og kyndigere hjelp i sykdomstilfelle, men også deres mer umælende medskapninger dyra. Her som på mange andre områder, gikk byene foran, enda de på langt nær kunne konkurrere med bygdene i tallet på dyr. Enkelte byer hadde således i lengre tid hatt sine dyrleger, som sjølsagt i høy grad utstrakte sin virksomhet også til de nærmeste bygdelag. Lier med sitt forholdsvis høye krøttertall skulle en anta dannet en fruktbar arbeidsmark nettopp for en slik dyrehelbreder, som riktignok bodde i Drammen. I 1843 «androg» dyrlege M. Larsen Lier formannskap om en refusjon på 1 daler 72 skilling for behandling av 5 sjuke hester på Gjellebekk. Eierne var uformuende og kunne ikke betale, men søknaden ble likevel ubønnhørlig avslått. Ingen skulle med det minste snev av rett beskylde de folkevalgte her for lettsindig omgang med kommunens midler. Heller ikke reagerte de positivt da Stortinget i 1852 bevilget 400 daler, delt i 5 stipendier a 80 daler, til opplæring av dyrleger i utlandet. De bygder som da ønsket å få en dyrlege opplært, måtte yte 80 daler.
Frogner kirke, sett fra øst. Maleri av C. E. Baagøe, sannsynligvis fra 1866.
Nå var det sikkert en dyd av nødvendighet dette med den gjennomførte forsiktighet i alt som hadde med bevilgninger å gjøre. Gang på gang ble kommunens «mindre heldige økonomiske stilling» understreket, «vel især formedelst trykket av en betydelig fattigbyrd, men også på grunn av forøkte utgifter som skolevesenet og andre grener av den kommunale forvaltning krever nu og i den nærmeste fremtid», som det lyder i en ydmyk søknad til ;departementet i 1848. Uttrykket «minst bekostelige måte» forekommer ofte i møteprotokollene fra 1850- og 60-åra, og det gir en treffende karakteristikk av bygdas økonomiske politikk denne første sjølstyreperioden. Dette «minst-bekostelige-måte»-prinsippet viser seg f.eks. i 1838 da formannskapet uttalte seg mot ny skysslov med faste skyss-stasjoner fordi det fryktet økte offentlige utgifter. Samme år nektet det fut Hofgaard betaling for brevbefordring til Drammen. Eller for å ta et litt større prosjekt som den planlagte Drammen-Randsfjordbanen, så hadde ikke Lier kommune i 1859 råd til å tegne aksjer i den, «hvor ønskeligt end deres mål kan være». Enkelte liunger hadde kanskje en uvilje mot hele prosjektet, da de fryktet for at banen ville komme til å ta føringskjøringa fra bøndene. Et par tre år etter avslo formannskapet å bevilge lønn til veivokter ved den nye sjåsseen til Sylling med følgende kontante, men vel ikke vidsynte grunngiving: «Opplandske predikanter og konfirmanter i forening med Drammens handlende er egentlig de som deler fortjenesten av transportvesenets lettelse og forbedring». De folkevalgte mente kanskje også at sjølve veiene ble dyre nok for kommunen likevel om de ikke skulle tilsette fastlønte menn å passe på de samme. En ting var iallfall uomtvistelig: Veiene kunne ikke være i skrøpeligere forfatning enn at folk og kjøretøyer med nød kunne ta seg fram. Og stort likere var det til sine steder og tider ikke i Lier etter samtidige utsagn å dømme. Aller verst sto det ofte til med bruene, som de veifarende måtte over temmelig mange av i bygda. Sognebrua trues med å «underskjæres av vannet», het det i 1842, og lensmann Alme fikk i oppdrag å sørge for skikkelig reparasjon. Fire år etter foretok formannskapet en bru- og veibefaring for ved sjølsyn å forvisse seg om situasjonen. Da ble også Myre bru «overseet, og befantes samme i aldeles forråtnet tilstand». I 1850 var brua ved Torsrud så kassabel at den måtte føres opp på ny, og kommunekassa fikk en ekstrautgift på 40 spesidaler. Like før hadde kommunen bekostet ny bru ved Øksne, og 3 mann skulle kontrollere at arbeidet var «kondisjonsmessig» gjort. For å ta enda et eksempel som kan understreke den miserable brusituasjonen i bygda, «befantes» Treffen bru så elendig i 1859 at den ikke kunne trafikkeres lenger.
Trass i all «sparsommelighet i bygdehusholdningen» hendte det at de ansvarlige gikk med på å yte penger også til ting som strengt tatt lå utenfor det absolutt nødvendige. Således vitner det om en viss spandabilitet da kirketjeneren i Frogner mottok 1 kommunal daler og 60 ditto skilling for å ha vasket de innvendige kirkeveggene og benkene. Men om han - eller andre likesinnede - i framtida skulle bli grepet av lyst til kirkelig storvask, kunne ikke formannskapet garantere noe verdslig oppgjør for det. Virkelig hensynsfullhet viste kommunestyret i 1842 da det ga en avskjediget lærer 171/2 daler i årlig pensjon. Ekstra utgifter førte også en Bernadottes død med seg, for da skulle det ringes forsvarlig med alle kirkeklokkene i bygda. Carl Johans død i 1844 kostet Lier kommune 111/2 daler i sørgeringing, og stort billigere ble heller ikke kong Oscar 1.'s bortgang sommeren 1859. Da dreiv de tre klokkeringere ufortrødent på i samfulle 18 dager for en daglønn av 16 skilling.
Når det derimot gjaldt søknader som ikke direkte ville føre med seg utgifter for kommunekassa, la både formenn og representanter stor imøtekommenhet for dagen. Ikke så få var den gang avhengige av en uttalelse fra disse myndigheter, enten de søkte et seminar, en landbruksskole eller de ville utdanne seg til jordmødre. I slike og liknende tilfelle knuslet ikke kommunestyret med rosende ord, selv om disse seinere kanskje kom til å koste det noen dalere i form av hjelp til de samme søkere, som nå gikk på en eller annen av de nevnte skoler. Like varmt anbefalte det stundom henvendelser fra folk hardt rammet av skjebnen, som når gårdmann Even Berntsen Brastad og hustru Maren Johnsdatter bad så pent om benådning for sønnen Bernt. Den unge gutten hadde stjålet og var blitt dømt til tukthusarbeid i 2 år for første gangs tyveri. Litt mer reservert stilte formannskapet seg samme år - 1842 - overfor en søknad fra exam. juris H. Bergh om «nådigst å vorde forunt patent på en av ham oppfunnen tørreinnretning mot opphetede damper». Formennene måtte da i sin erklæring bekjenne sin komplette uvitenhet angående nevnte remedie, unntatt den vidtbereiste proprietær Christensen, som ikke kunne møte den dagen, men han hadde sendt et brev med uttalelse om at han trodde å ha lest om noe liknende i et tysk tidsskrift.
Akkurat på den tid sto sannsynligvis Bergh i et visst spent forhold til formannskapet, som han egentlig skulle være medlem av, men som han nektet å møte i. Derfor ble han gjentatte ganger idømt den vanlige mulkt for uteblivelse - 60 skilling - men avslo hardnakket å betale. Til slutt stevnet formannskapet ham, men retten frikjente ham like fullt, da den tok hensyn til at han hadde vært formann i to perioder tidligere og dermed normalt skulle ha rett til å nekte gjenvalg. Dette hadde han også gjort, men var blitt valgt til varamann. Så døde formannen Arne Kjøsterud, og dermed rykte Bergh automatisk opp i hans sted, noe denne altså protesterte mot med hell. Ikke alle møte-«skulkerne» var like heldige som Bergh. Når vi unntar en til som førte en liknende sak, måtte de utpekte tillitsmenn uvegerlig finne seg i å betale mulkten, enten de titulerte seg prest, lensmann eller bare vanlig gårdmann. Loven inneholdt klare ord om den strenge møteplikten, og formannskapet i Lier håndhevet den med nidkjærhet. Stundom strødde det ut mulkter i så stor målestokk at en nesten kunne snakke om en ikke ubetydelig ny konto på kommunebudsjettets kredittside. Reint unntaksvis hadde de fraværende en absolutt gyldig grunn: De visste i det hele tatt ikke om møtet. Alle møter i formannskap og representantskap ble kunngjort ved budstikker, som gikk i fast opptrukne ruter. Somlet så en eller annen med budstikka, kunne det gå som det gjorde med en representant fra Skjeggerud. Først samme dag som møtet ble holdt, den 28. januar 1848, fikk han budstikkebeskjeden. Denne svikten i meldingssystemet fant formannskapet så alvorlig at det påla lensmannen å undersøke hvem som hadde skylda. En annen gang klaget Ole Trulsen Udengen (Meren) over at han hadde vanskelig for å få fram budstikka i rett tid, og formannskapet bestemte så en annen rute. Tallet på slike budstikker varierte fra tid til annen. Av de forskjellige protokoller går fram at i 1843 ble det redusert til 5, men i 1850-åra økte formannskapet det til sannsynligvis 8. Fra 1885 fins en nøyaktig rute for de 15 budstikkene som de hadde den gang. Noen år tidligere bevilget de penger til nye budstikkekapsler, da det ikke lenger var trygt å sende viktige dokumenter i de gamle og slitte. Hvor lenge de nyttet denne form for kunngjøring og meldinger i bygda, går ikke tydelig fram av kildene, men den holdt seg vel til avisene ble såpass utbredt at de kunne annonsere møtene der. En bedre og sikrere postgang avløste vel også litt etter hvert budstikka. Likevel skulle det vel ikke være urimelig å anta at den sirkulerte til omkring hundreårsskiftet. Enda det således. gjennom de første tiår av det kommunale sjølstyre både var tungvint med kunngjøring av møtene og reisene til de samme, må en stort sett si at de folkevalgte i Lier viste seg tilliten verdig og innfant seg pliktskyldig. Oftest møtte både formannskap og representantskap så å si fulltallig, og bare en gang måtte møtet avlyses, idet det behaget bare 4 av formannskapets 9 medlemmer å troppe opp på Sørsdal den 12. juni 1843, hva nå grunnen monne være. Innkalling fra ordføreren hadde de sikkert fått, den lød omtrent slik på den tid:
«Velædle hr. Lensmand L. Alme!
Herved giver jeg mig den Ære at anmode Deres Welædelhed om behagentlig gjennom Budstikken at kundgjøre følgende: Lier Prestegjælds Representanter indbydes hermed til at møde med Formændene i Jørgen Hansens Hus paa Gaarden Sørsdal mandagen den 28. Februar førstkommende (1842) Kl. 10 Formiddag for at afgjøre Formandskabets under 21. Desember sistleden besluttede Indstilling betreffende det fra Lodeierne i Lier Kirkes indkomne Forslag om Forholdet med og Bestyrelsen av disse Kirker i Fremtiden. Denne Sags Dokumenter ligge fra 12te til 26de dennes til Eftersyn på Gjæstgiverstedet Heg».
Ordfører Hilsen brukte her den vanlige skriftlige tiltaleform «velædle» og «velædelhed», når vi unntar at han spanderte en W i det sistnevnte ord siden det nå skulle til lensmannen. Ellers rådde formen «Deres Velbaarenhed» til øvrighetspersoner som fut og skriver. «Deres Velbaarenhed vil ufortøvet blive underrettet», skreiv ordfører Aars til fut Hofgaard i 1838, da denne hadde bedt kommunen besørge brev for ham til og fra postkontoret i Drammen. Trass i den utsøkt smigrende titulering avslo like godt formannskapet søknaden i et seinere møte. «Høiærværdige hr. Provst Lumholtz» het det til prelaten, og enda et hakk opp måtte de i korrespondanse med amtmannen. «Det høye Amt», slik lød da de pompøse innledningsord. Men også folk fra almuen ble ærbødig titulert, som «Velærede Christian Larsen Bakkemehren». Ikke bare når det gjaldt tiltalen, hadde de bestemte normer å gå etter, men ellers også finner vi nærmest faste uttrykk - eller skal vi kalle dem klisjeer - som f.eks. begynnelsesordene i et positivt vedtak: «Formandskabet (eventuelt kommunebestyrelsen) har ikke noget at erindre mod». Ikke så sjelden hadde de «noget at erindre mod», men da uttrykte de seg gjerne annerledes.
Sylling kirke.
På ett område kan en iallfall ikke beskylde kommunestyret for noe knusleri - etter datidas målestokk - nemlig det kirkelige. Egentlig lå de tre kirkene utenfor dets mandatområde, for ifølge skjøte av 20. desember 1752, tinglyst 3. desember året etter, hadde prestegjeldets almue kjøpt dem for 3243 riksdaler 3 mark. Med almuen mentes da de jordeiende bønder, som skulle betale en lodd på 25 daler for hver fullgård og tilsvarende summer for halvgård og Ødegård. Loddeierne hadde gjerne fått 5% rente av sine innskutte penger, men ellers ikke noe annet utbytte. Ikke alle liunger kunne således regne seg som «kirkeaksjonærer», men likevel ble kirkene betraktet som hele almuens eie, og dermed kom kommunestyret inn i bildet allerede så tidlig som i 1840. Da valgte det ordfører pastor Aars, klokker Hilsen og exam. juris Bergh til å undersøke hvem som egentlig eide kirkene i prestegjeldet, almuen eller private. Som nettopp nevnt, behandlet representantskapet spørsmålet 28/2 1842, og det resulterte i følgende vedtak: «Uten dermed for ikke-loddeiernes vedkommende å ville innrømme den forutsetning, hvortil bemeldte forslag støtter seg, nemlig at kirkene med deres midler utelukkende tilhører loddeierne som sådanne og ikke eies av almuen som korporasjon, bifaller representantforsamlingen forslaget sålydende:
1. Kirkeeierne henstiller til kommunebestyrelsen å overta Lier kirker som kommuneeiendom under følgende betingelser: «At kommunen fra nu av overtar de med kirkenes vedlikeholdelse forbundne utgifter og sørger for arbeidenes utførelse og hva dermed står i forbindelse". Loddene skal innløses i en bestemt rekkefølge ved hjelp av nettoinntektene i kirkene. «Når alle kirkeeiere for deres lodder er fyldestgjorde, overgår kirkene samt deres eiendommer og inntekter med videre til kommunebestyrelsen som kommunens frie og fullkomne eiendom». Det «høye Amt» godkjente vedtaket den 30. april 1842, og fra den dag iallfall må en vel kunne si at både Frogner, Tranby og Sylling kirker har vært kommunens rette eiendom. Og det fikk den sannelig også snart føle, for de forhenværende loddeiere hadde så menn ikke overanstrengt seg med hensyn til påpasselig vedlikehold av de tre Guds hus. Bare et par måneder etter det bygdehistoriske vedtak «truedes svalen i Tranby kirke med fall» og må øyeblikkelig repareres, samtidig som takstein falt ned fra hovedkirkens noe brøstfeldige tak. Tårnkuppelen på Frogner kirke var også skrøpelig, og hele reparasjonen der kom på 300 spesidaler i penger pluss «pliktarbeid og kjørsel etter omgang i Frogner hovedsogn på vanlig måte». På den tid vedtok de også faste regler for almuens pliktarbeid ved reparasjoner av kirkene. Etter skylda ble bøndene delt inn i 17 klasser, slik at de som eide jord skyldsatt til 12, skilling, slapp med å stille 1/2 mann, mens kaksene med gods på over 43 daler skulle mønstre 16 mann. Sluntret noen unna sine forpliktelser, måtte de punge ut med 36 skilling pr. mann.
Dette pliktarbeidet kunne stundom være nokså trykkende, særlig etter at kommunestyret i møte 29. januar 1850, bestemte seg til å bygge nye kirker både i Tranby og Sylling, for det hjalp ikke lenger å lappe på de gamle. De nye skulle oppføres av stein, og ordfører Hilsen fikk i oppdrag å reise på kommunens bekostning til Kristiania for å akkordere med autoritetene om lån. Kalkylen for hver kirke lød på 1800 daler i kontanter, og de ville søke om 3600 daler i Oplysningsvæsenets Fond med en avdragstid på 20 år. Hvordan det gikk på ordførerens hovedstadstur, forteller ikke protokollen noe om, men det gjør derimot «Lier Kalds Copibog»: «Ved høyeste resolusjon av 3. desember 1850 er det bestemt:
1) At det nådigst tillates at der for Sylling anneks sogn oppføres en ny kirke i det vesentlige overensstemmende med den mottagne plan og de fremlagte tegninger, dog med den av arkitekt Nebelong antydede eller andre avendringer deri, hvortil man under arbeidets drift måtte bestemme seg og som av Christiania Stiftsdirection måtte finnes tjenlige.
2) at nådigst approbasjon meddeles på den av Lier prestegjelds formenn og representanter under 29. januar d.s. fattede beslutning angående opptagelse av et lån, stort 3000 spesidaler, til bestridelse av omkostninger ved oppførelse av nye kirker for Sylling og Tranby sogne.
3) at bemeldte lån like nådigst bevilges av opplysningsvesenets kapitalfond imot 4 prosent årlig rente og avbetaling med 5 prosent i 20 på hinannen følgende år, samt for øvrig på sedvanlige betingelser».
I 1854 fikk de innvilget et annet lån på 1500 daler til Tranby kirke til 6 % rente og med tilbakebetalingstid på 28 år. Under denne kirkebygginga var det så at enkelte nektet å utføre pliktarbeid, bl.a. Schwencke på Gullaug, som hevdet at han i egenskap av postbonde burde være fritatt for å hjelpe til med å føre opp Tranby kirke. Han påberopte seg en forordning fra 1758, og amtmannen ga ham medhold. Sokneprest Kaurin pukket også på sine rettigheter og mente han burde fritas akkurat som postbønder. Formannskapet ville ikke tvinge ham, men syntes likevel at «billighet taler for hjelp».
Tranby kirke.
Resultatene av denne livlige aktivitet på kirkebyggingsfronten lot heller ikke vente på seg, idet Sylling nye kirke ble innvigd den- 18. februar 1852 og Tranby kirke den 19. desember 1855. Men visse overskridelser forekom nok den gangen også, sammenliknet med de mer blåøyde forhåndsanslagene. Iallfall hadde liungene bygd og reparert sine kirker for en totalsum av omtrent 8000 daler, da de i 1855 fant ut at nå måtte de be Oplysningsvæsenets Fond om et nytt lån på 1000 daler. For nå ville de ha et gildt spir på Tranby kirke, og gjerdet rundt Sylling kirkegård hadde de malt med steinkulltjære. Den sprukne kirkeklokka i Tranby kunne de ikke lenger være bekjent av. Derfor hadde den tjenestvillige Andreas Guttormsen Egge tilbudt seg å kjøre den til klokkestøper Olsen Nauen i Sem, som skulle støpe den om. Han kjørte så klokka de ca. 8 mil til Sem for en kommunal betaling av 2 daler 4 ort. Ikke bare sjølve kirkebygningene, men også det som burde finnes inne i dem og utenfor, tok kommunestyret seg av. For å ta det sistnevnte først så fikk lensmann Bjørn fullmakt til å reparere de «brøstfeldige kirkehegn» i 1839, og noen år seinere utvidet de Sylling kirkegård med ett mål jord, kjøpt av Didrik Sylling for 30 daler. I 1860-åra var det klage over mye væte som trengte inn på Tranby kirkegård slik at kistene stundom måtte senkes ned i vann. Etter mye akkordering mellom stiftsdireksjon, formannskap og sokneprest fikk de en «hestegård» ved hovedkirken i 1857, der de kirkekjørende kunne binde hestene sine. Lynavledere kunne være trygt å ha, og i 1863 vedtok kommunestyret å bestille slike hos Olsen Nauen i Sem. Soknepresten mente at kirkene også burde assureres, da de «have ildsteder i sakristiet og man pønser på i hovedkirken å anbringe ovne i selve kirken». Men det siste ble ingen lettvint affære, for den måtte helt til den kongelige regjering til approbasjon. Etter initiativ fra formannskapsmedlem Chr. Mehren hadde sakristiene fått sine ovner såpass tidlig som i 1847, riktignok med 22 mot 11 stemmer. Tregere skulle det gå med å skaffe en lunk i sjølve kirkerommene, og her gikk organist Peder Eek i brodden. Hutrende og med blåfrosne fingrer hadde han nok musisert så mangen sprengkald vintersøndag i hovedkirken på det tungspilte orgelet. Den 14. august 1863 sendte han en søknad med opplysninger om at han privat hadde samlet inn 113 spesidaler til kakkelovner i Frogner kirke, og nå «androg » han det ærede formannskap om at det måtte bevilge den nødvendige sum til stubbeloftshimling i kirken. De folkevalgte satte ned en komité, som fremmet et forslag året etter, men saka ble utsatt. Først 4 år seinere dukket den opp igjen, men i mellomtida hadde sannsynligvis så mange kirkegjengere frosset både i hovedkirken og i annekskirkene at kommunestyret med 18 mot 11 stemmer vedtok å forsyne alle tre kirker med kakkelovner. Da forslaget ikke oppnådde 2/3 flertall, måtte fornyet behandling til - med nøyaktig samme resultat - trass i ordfører A. G. Egges manende henstilling. Den 15. september 1869 forelå så regjeringens godkjenning, og en tolv manns ovnskomité skulle sette vedtaket ut i livet. Endelig juledag samme år kunne så organist Eek «glede seg ved å høre duren fra de nye kakkelovnene og kose seg i den gode varmen fra dem».
I det hele tatt kostet de på svært mye for å gjøre kirkene penere innvendig, ikke bare i de to nye, men også i hovedkirken. Her måtte både det gamle alter, den tidligere prekestol og døpefont vike plass for mer moderne utgaver, som bedre tilfredsstilte smaken i datida. Ny altertavle fikk kirken også, i 1870-åra, da liungene kjøpte den som hadde tilhørt den nedbrente Bragernes kirke. Dette kunstverk av professor Martinius Rørbye hadde såpass store ytre dimensjoner at de måtte løfte himlingen og utvide alterbordet for å få plass. Men alterbildekomiteen med prost Rode som formann ga ikke opp, enda det kostet mye av både strev og penger, noe de sikkert ikke angret på da de endelig kunne glede seg over et vakkert og stilfullt alter med bildet av Jesus i Emmaus som det verdige midtpunkt. Nytt orgel var også anskaffet allerede i 1858. Den 28. oktober dette år sto nemlig å lese i «Drammens Tidende»: «Onsdag den 29. f.m. ble det av D'hrr. orgelbygger Eriksen og Svendsen i Christiania til Frogner kirke i Lier bygde nye orgel på 10 stemmer prøvd og avlevert til menigheten, og man må såvel av orgelbygningens ytre som innredning samt endelig av hr. Lindemans i denne anledning avgivne innberetning om utfallet av prøve - ha grunn til å anse enhver billig fordring til et sådant verk i enhver henseende tilfredsstillende».
Nå hadde riktignok kommunen ikke bare utgifter på kirkene, men også visse inntekter, om enn forholdsvis små. Fra før har vi hørt om de såkalte «klokkepenger», en avgift som folk måtte betale kirkekassa ved gravferder. Kirkeregnskapene kan fortelle oss at i tiåret 1837-47 utgjorde klokkepengene gjennomsnittlig 9 daler 3 ort årlig, mens de i perioden 1857-67 steig til 13 daler 4 ort 17 skilling. Denne avgiften holdt seg helt til 1894, men da hadde mange - særlig i Tranby - lenge protestert mot den som upassende.
En annen avgift som til sine tider ga noen daler til kirkekassa, var stolstedene på galleriet i hovedkirken. Fra 1842 til 1849 hadde disse vært bortforpaktet, men så ville formannskapet prøve å leie ut de 9 forreste benkene. Hver person skulle få ¾ alens lengde av benken til disposisjon for en årlig leie av 2 ort, og han kunne da velge seg hvilken som helst ledig plass med de ovennevnte dimensjoner. Protokollen beretter ikke noe om denne utleien ble en vellykket økonomisk transaksjon eller ei.
En liten levning av henfarne tiders storgodsvelde hadde Lier kirke i Trøgstad, der den eide gården Bradtvedt. Da denne ble bygselledig i 1846, prøvde de å selge den, og det lyktes på auksjon året etter. Jacob Olsen Egeberg i Spydeberg fikk tilslaget for 2300 daler, og disse pengene skulle brukes til å sette Lier-kirkene i bedre stand. Dessverre viste kjøperen seg å være en særdeles treg betaler, men etter et par år lyktes det å få en bindende avtale med ham om en avdragstid på 20 år. I en søknad til departementet om å nytte disse pengene til utbedring av kirkene argumenterte formannskapet med kommunens mindre heldige økonomiske stilling, «vel især formedelst trykket av en betydelig fattigbyrd, men også på grunn av forøkede utgifter som skolevesenet og andre grener av den kommunale forvaltning krever nu og i den nærmeste fremtid». Argumentasjonen gjorde såpass sterkt inntrykk på høyeste plan at søknaden ble innvilget. Enda dette innbrakte noen kjærkomne dalere, monnet det lite i forhold til alt som skulle ut til nødvendige reparasjoner og nybygg. Men så presenterte vel også alle tre Lier-kirkene seg i en helt annen stand rundt 1870 enn de hadde gjort et halvt århundre tidligere, og ikke lite av æren for framgangen bør vel falle på bygdas kårne.
