Liungene og samfunnets krav
Krigerske tilstander hersket i tvillingrikene da de gikk inn i det nye århundre, og det fikk nok folk snart merke, ikke bare med utskrivninger til hær og flåte, men også med diverse nye skatter i tillegg til det anselige utvalg de hadde fra før. Som nevnt tidligere, kom skoskatten i 1711, og den innbrakte i Lier 220 riksdaler 30 skilling når en regner med avgiftene på parykker, fontanger og karjoler pluss 1/6 av et helt års folkelønn. Taksten for hvert par sko var 3 skilling. 1712 fikk de dagskatten, kalt så fordi hver by og hvert stift måtte betale et visst beløp pr. dag. Året etter måtte godseiere og odelsbønder punge ut med en ekstra jordskatt. Dette hørtes fælt så flåeraktig ut, likevel var nok regjeringen forsiktigere med sin skattepolitikk i Norge enn i Danmark, særlig overfor bøndene. Også etter krigens slutt fortsatte ekstraskattene, riktignok med lengre tidsrom mellom hver utskrivning. Ved forordningen av 23. august 1743 ble «allernådigst» påbudt «formue-, kopp-, heste- og karosse-skatter», som 33 personer i Lier måtte svare med et samlet beløp av 409 rd. 4 sk. Formueskatten utgjorde 2 % av det jordiske gods, mens avgiften for en karjol var så pass høy som 10 rd. Blant skattyterne fins bare 20 virkelige bønder, og de fleste av disse betaler svært beskjedne summer på helt ned til 77 skilling når en ser bort fra kaksen Halvor Lindenes. Med sine 50 rd. blir han «slått» bare av bygdas residerende kapellan, Hans Grønbech, som «erlegger» 80 rd., altså bortimot femteparten av totalsummen.
For dem som eventuelt tror at de ikke altfor populære selvangivelsene er oppfunnet av en eller annen moderne «Skatte-Eriksen», kan det muligens ha sin interesse å lese denne, datert 30. desember 1743:
«Iallerunderdanigste følge av den Kongl. allernådigste utgangne forordning til enhver undersåtter for en viss summa å ansette sine eiende midler og derav give en ekstra skatt. Da etter nøye overveiende beløper de midler jeg er eiende og den allernådigste Kongelige forordning tilsiger å skattes av, til to tusen riksdaler.
Halfvor Lindenæss».
Og i en tilføyelse skriver han: «Formedelst jeg haver en skrøpelig kone, der ei på annen måte kan komme til kirke, har nøden drevet meg til å holde henne en skeise av 2 hjul eller såkalt karjol» (Skeise er vel en mer lokal - eller privat - form for det franske ordet «chaise») Ved siden av disse 33 formuende og delvis karjolkjørende personer finner vi 5 offiserer i bygda som til sammen betaler 11 rd. i inntektsskatt. Her også viser systemet seg svært moderne, idet løytnantene med en årsgasje på 100 rd. slipper med 1%, mens de dobbelt så godt gasjerte kapteiner må ut med fire ganger så mye i skatt. Progresjonen er heller ingen ny oppfinnelse, kan vi bare konstatere.
1760-åra var ei tung tid for bøndene skattemessig sett. På grunn av spente forhold mellom Danmark og Russland økte forsvarsutgiftene, og en særdeles forhatt og urimelig koppskatt på 1 daler årlig ble pålagt alle personer over 12 år. Denne forordningen fra 23. september 1762 fornyet kongen både i 1764, 1765 og seinere, men den kom aldri til å bli helt gjennomført i praksis, for skatterestansene hopet seg snart opp, ikke bare for ett år, men gjerne for flere. Bøndene knurret og murret, og strilene nøyde seg ikke med det, men gjorde åpen motstand i Bergen høsten 1765.
Lier dannet på ingen måte noe unntak når det gjaldt treg innbetaling av ekstraskatten. På vårtinget i 1768 forelå ei restanseliste fra fire år tidligere med 64 navn. Den som skyldte mest, var sjølveste sokneprest Kreydal, nemlig 12 dl. 2 mark 21 sk. Andre derimot hadde atskillig mer beskjedne restanser, helt ned til 2 mark.
For året 1765 har vi ei fullstendig liste over ekstraskattebetalende i Lier prestegjeld og også over dem som «derfra allernådigst er befriet». Sokneprest Kreydal førte alle i manntall, i alt 2098 personer, og av disse betalte 551 skatt, hevder han. (Sannsynligvis var tallet nærmere 560). Bønder og husmenn utgjør den overlegent største gruppe blant de skattebetalende med i alt 458, deretter følger 69 personer utenfor bondestanden, men som likevel bor på gårder, så kommer 22 personer «børn og tjenestefolk der haver 10 rdl. lønn og derover», og sluttrekken dannes av noen få rangspersoner. Manntalsføreren er stundom i tvil om han skal plassere vedkommende i den skattebetalende gruppe eller ei, således Lars Pedersen Røyne og hustru, som «er aldeles fattige, men da hun (han) har en liten gårdspart, tør jeg ei sette dem blant de befriede fattige».
At skatteevnen hos enkelte ikke kunne være særlig stor, skjønner vi av «titler» som «eldgammel, fattig innlegg, omflakkende, karl og krøpling, vanvittig pike, avsindig, hjemmehavende tåpelig sønn». Heller ikke de 13 «besvangrede» bøt bygdas ugifte døtre hadde vel overflødige skillinger å avgi, for ikke å snakke om «en titt besvangret Anne Eriksdatter» på Brurberg.
I 1788 røk det opp til en liten feide med svenskene igjen, og kongen trengte penger til hæren. Ved forordning av 13. mars 1789, «allernådigst», som alle de andre, ble pålagt en kombinert formue- og inntektsskatt. Ifølge manntall- og skatteprotokollene innbrakte den over 900 dl. i Lier, nemlig av formue 798 dl. 1 sk., av embets innkomster 54 dl. 20 sk., av annen innkomst 17 dl. 50 sk., av næring 28 dl. 72 sk. og av tjenestefolks lønn 2 dl. 76 sk. En vanlig bonde betalte gjerne fra 1 til 3 daler, noen få litt mer og en enkelt hele 15. Men det monnet lite mot de 110 dalere som kanselliråd Thams på Stoppen måtte yte rikenes krigsmakt.
Heldigvis hendte det ikke hvert år at slike ekstra tyngsler ble lagt på befolkningen, som sikkert hadde mer enn nok med de regelmessig tilbakevendende skatter og avgfter. Hovedskatten avhang som tidligere av skylda på de matrikulerte gårdene, og da den foretatte revisjon av matrikkelen ikke ble realisert, førte det til små forandringer. De mer foretaksomme bønder som forbedret sine gårder uten at det ga seg utslag i økt skyld, hadde dermed lettere for å svare sine forpliktelser enn de som bare lot det skure på bestefarsmåten. Riktignok kom ikke så få småskatter til ut gjennom hundreåret, f. eks. «skolepenger», gjerne 1 mark for en fullgård og standkvarter- og utredningspenger til militærvesenet. Til og med de lutfattige husmenn gikk ikke fri, men måtte svare de såkalte «vinværpenge» (vinverdipenger), som skulle gå til innkjøp av nattverdsvin og brød. Enda avgiften var beskjeden, greidde på langt nær alle å betale den, noe vi tydelig kan lese oss til fra kirkeboka i 1748, da 31 «skuldkroker» ble stevnet for retten av kaptein Vibe, som det året forpaktet kirketienden i bygda.
Selvangivelser fra 1789.
De fleste skattesatser var bestemt ved klare og utvetydige lover, likevel kunne det stundom oppstå strid, særlig dersom futen eller en annen embetsmann krevde mer enn forgjengeren hadde gjort. Men da kunne bøndene synge tydelig ut, det fikk assistensråd og lagmann Hannibal Stockflet føle, som i 1696 krevde en lagmannstoll på 1 daler av hver fullgård. Almuen svarte da at den var villig til å betale som forrige lagmann i Lier «nøt haffer», 1 mark pr. fullgård og tilsvarende av de mindre gårdene. Retten ga liungene medhold, men den uttrykker seg så omstendelig og snirklete at den ved det kanskje ville dekke over lagmannens totale nederlag. Noen år seinere protesterer atter almuen mot en annen lagmann som vil ta seg like grådig betalt som den nyss nevnte.
Ikke bare lagmann og sorenskriver, men også lensmannen hadde rett til «toll». I 1733 besværer noen liunger seg over denne og ber om forskånelse eller lettelse her, idet de påstår å måtte betale både ¼ tønne blandingskorn og 1 mark 12 skilling hver. Futen, Hans Nielsen, undersøker saka grundig og påviser at dette er galt. Uten en slik ordning med toll, som er kommet i stedet for det gamle tinghold, ville det bli umulig å skaffe en dyktig lensmann i bygda. Heller ikke kan supplikantene vente at lensmannen skal dra rundt på gårdene og innkassere skatten. Han bor ved landeveien, hvor de reiser forbi på sine turer til og fra Bragernes, og da skulle det være forholdsvis lettvint å avlegge ham et besøk for å lette sin pung eller kornsekk.
Stundom oppsto en mer innbyrdes strid om fordeling av byrdene. På et skatteting i 1739 la sokneprest Bent Jerne fram krav om 50 daler i «nattehold og flytning» ved de to anneksene: 20 dl. for ham sjøl, 20 dl. for kapellanen og 10 dl. for klokkeren. Etter fordeling - repartisjon - i hele prestegjeldet skulle det utgjøre 36 skilling på hver fullgård. Men dette protesterte almuen både i hovedsoknet og Tranby mot og mente som sånn, at det fikk vær så god de velbeslåtte syllingboere ordne sjøl. I nærheten av kirken fans mange store gårder som kunne huse presten hver sin gang slik at han slapp å ta inn på gjestgiveriet i Svangstrand. Bøndene i Sylling er nemlig fri innkvartering i krigstid, noe de andre soknene blir bebyrdet med. Stiftamtmannen er enig med bøndene i den nedre del av bygda og hevder kort at søknaden fra Sylling om lettelse i skyss og nattehold «er generalkirkeinspeksjonen ganske uvedkommende».
En skatt som derimot kunne variere mye fra år til år og gård til gård, var tienden. Dyrket en bonde bedre opp eiendommen sin og fikk større avling, økte også tienden noenlunde tilsvarende. Ikke sjelden oppsto strid mellom bøndene og presten, eller tiendeforpakterne både om avgiftens størrelse, hvor kornet skulle leveres og om de eventuelt kunne betale med penger istedenfor varer. Kongens tredjepart måtte de ofte kjøre lange veier, noe mange var misnøyd med. Før 1700 hadde de gjerne levert dette tiendekomet til Bragernes, men i 1706 blir opplyst at de har kjørt det til Dikemark, «som er fra kasteboden en mil». I den vanskelige krigstida fra 1709-18 ble visstnok kongens korn malt og kjørt til Akershus, ifølge opplysning i tingboka fra 1714. På lang sikt var det nokså uholdbart med de stadige uoverensstemmelser omkring den høyst varierende tienden, derfor ble i 1761 konge- og kirkepartene fastsatt med bestemte beløp og i 1801 også presteparten. Dette gjaldt iallfall på papiret, om de greidde å gjennomføre det i praksis med en gang, er vel tvilsomt.
Både kongen og kirken forpaktet ofte bort sine tredjedeler til en fast stipulert sum. Forpakteren av kirkeparten lovet å holde gudshuset i skikkelig stand, en forpliktelse som enkelte tok nokså lettvint. Fra Lier kjenner vi navnene på et par som forpaktet kongetienden midt i århundret, Iver Tyrholm i 1745 og Reier Jensen Sandaker i 1748 og for treårsperioden 1. mai 1750 - 1. mai 1753: Den sistnevntes tiendeområde strakk seg også til Hurum, Røyken og Eiker, og for alt sammen skulle han betale en så pass rimelig årlig avgir som 700 dl. Til sammenlikning kan nevnes at futen Gamborg måtte ut med 4000 for samme retten i Eidsvoll.
Men til kirke og prest gikk ofte mer tilfeldige ytelser enten i penger eller in natura. Til kirkeeierne, som fra 1723 til 1752 var kaptein Johan Christian Wiibe og Ingeborg Erasmusdatter Strømsøe, måtte de erlegge «klokkepenger» ved gravferder og brudevielser. Og var noen så fine at de ønsket å bli begravd under kirkegulvet, kostet det ekstra mynt. Ja, ikke en gang den faste stolen de nyttet i kirken, fikk de gratis. Den 20. desember 1752 overtok bøndene sjøl de tre kirkene i bygda, og ifølge et skifte fra det følgende år ble hver av «kausjonistene» ansvarlig for en sum på 20 daler. Men avgiftene fortsatte like fullt, og kirkeklokkene skulle fremdeles ringe inn klingende mynt i menighetens bøsser. I Frogner kirke hang to ærverdige klokker, og av den enkle eller doble klangen ved en gravferd kunne folk høre «om det var et fornemt eller ringe menneske som stedtes til hvile». De førstnevnte toner ble slynget uti bygda for 24 skilling, mens den ekstra forfengelighetens dobbelklang kostet 48. Ennå i dag siteres ordtaket: «Dem ringer som dem ringer et fattiglem til jorda» når det ikke er noe fres i bygdas kirkeklokker.
Presten nøyde seg heller ikke vanligvis med den lov befalte tiende. Også han fikk ekstra for «embetsforretninger» som barnedåp, brudevielse og gravtaler. En offermæle eller bismer pund smør skulle han gjerne årlig ha av hver bonde, og han sa heller ikke nei takk til en tiendesum hvert tredje år.
I mange bygder måtte også hver kone som gikk til kirke etter ei barselseng, betale 2 ort danske til «han far». Således regnet det forholdsvis rikelig med varer og mynt. på presten, - særlig i et litt større kall - men det dryppet da litt på klokkeren også. Han fikk sin klokkertoll, som gjerne var 1 setting korn eller 12 skilling i penger. Bodde han langt fra gudshuset, mottok han kanskje 2 skilling i ridepenger når han brukte sin egen hest til kirken.
Fra 1741 kom en fast avgift - eller skatt - til skolen, noe vi skal berøre nærmere i et seinere kapitel.
Hvor mye alle disse store og små, faste og mer tilfeldige skatter utgjorde årlig på en vanlig god gård, er vanskelig å angi helt nøye. I si grundige bok om «Lom og Skjåk» har Ivar Kleiven regnet ut at en fullgård på 2 skippund svarte i 1682 20 dl. 1 mark 16 sk. i skatt og i 1764 26 dl. 2m. 13 sk. Trekker vi fra de 4 dalerne han måtte betale i ekstraskatt sistnevnte år, får vi ca. 22 daler, og det ligger kanskje ikke så langt fra gjennomsnittet. Fra 1749 kjenner vi til gårdsutgifter på Søndre Stokke med skyld 1 1/2 skp. Skattene beløper seg her til 13 dl. 2 m. 2 sk., og av denne summen utgjør tienden 2 dl. 3 m. 2 sk., «Kongsberg sette ved kjørsels utgift» 2 dl. 2 m. og skolepenger 1 mark.
Med den jamne framgangen i jordbruket og tilsvarende velstandsøkning blant bøndene som foregikk på 1700-tallet, skulle vel ikke skattene falle tyngre nå enn tidligere, men kanskje til og med noe lettere. Likevel var det mange andre tyngsler som hvilte på bøndene i form av pliktarbeid og tjenesteytelser.
Som nevnt før, måtte de sørge for at veiene var i forsvarlig stand, og det var ikke den letteste oppgaven i en tid med økende samferdsel og krav om bedre kommunikasjoner. Gjennom Lier-bygda gikk en av landets viktigste og mest trafikerte veier inn til hovedstaden, og det var da befolkningens soleklare plikt å holde denne farbar til hver tid. Ved siden av fans mange bygdeveier, som heller ikke burde være i verre forfatning enn det iallfall til nød gikk an å humpe seg fram på disse fra grend til grend. Stundom hadde naturen vært så uelskverdig å plassere en stridt-strømmende bekk eller rolig flytende elv midt i ferdselsåren, og disse måtte forseres ved hjelp av bruer eller ferjer. Det siste gjaldt særlig sjølve Stor-elva, som de bl.a. satte over ved ferjestedet Liersund. Siden trafikken her også omfattet mange fra distriktet sør for elva, måtte disse være med og bekoste ny ferje når den gamle ikke bar mer. I 1734 blir det således ført tingsvitne på at «Sande hovedsogn, Skaugs anneks og Strømsgods i grevskapet Jarlsberg alle tider har partisiperet eller kontribueret til fergens bekostning og vedlikeholdelse» sammen med almuen i Lier. Og i et skifte fra Store Reistad 1750 finner vi en utgiftspost på 2 mark «til Liersunds nye ferges anskaffelse», som bondelensmannen mildt bebreidende mener «forlengst burde vært betalt».
Milesteiner fra 1774 og 1685, funnet i Lier.
Både Lier, Skoger og Sande betalte en årlig sundtoll, mens Eiker og Røyken slapp litt lettere. Denne tollen gikk til å lønne to sundmenn som var «beskikket» av amtet, og som sjølsagt også hadde betaling av hver reisende, forteller et dokument fra 1805 oss. At det ikke var billig å bygge bruer, ser vi av utgiftene på 2042 dl. 73 sk. til den nye pelebrua ved Linneshengslet over Møysund i 1807. Men farlig kunne det være ikke å ha noen bru heller, det viste seg iallfall sommeren 1812. Da druknet Anders Ellefsen Sørsdalseie idet han skulle gå over vadestedet mellom Åmot og Opsal, «hvor folk alminneligt både rider, kjører og går». Til all ulykke for den dristige 21-åring var elva større enn vanlig og strømmen derfor stridere denne dagen.
Mye mer plagsomt enn bruene og ferjene falt nok sjølve veivedlikeholdet for bøndene, og verst kanskje når en ny skulle lages. Gårdene var inndelt i roder med en rodemester som tilsynsmann. Fra midt på 1600-tallet stammet den gamle vei opp de berømte Paradisbakker til en høyde av 818 fot, og herfra «falt en fortryllende utsikt over den skjønne og fruktbare Lierdal».
Dessverre steig de litt for himmelstrebende opp disse bakkene for de jordiske skapninger som skulle ferdes der, særlig da for dem på fire bein, derfor ble anlagt en ny og kortere og bedre vei i mer vestlig retning 1806. I samband med bygginga av denne oppsto strid og tretter som gjerne fikk sin avgjørelse i den forholdsvis nyopprettede Forligelseskommission. Denne vil ikke alltid avgjøre sakene heller, men henviser dem til «herr GeneralVei Intendanten». Således gikk det f.eks med Ambrosius Egeberg, som hadde stevnet rodemester Håkon Hennum på grunn av «at denne har latt foregå utpantning hos ham for forsømt veiarbeid». Klageren mente seg ikke forpliktet til en slik samfunnstjeneste «førenn han fra sin egen næringsvei dertil kunne levnes tid». Dette siste klinger svært så fornuftig - hvis han noengang fikk stunder da. En av hovedgrunnene til den sterke uvilje mot veivedlikeholdet var vel at bøndene ofte ble kommandert ut midt i de travleste onnetidene og forsømte dermed sin egen gård. Men myndighetene måtte straffe all etterlatenhet, som de påsto var stor. I en betenkning fra 1740 om istandsetting av veier og bruer blir almuen strengt tilholdt å møte på sine roder og veistykker «og presis alltid være i arbeid fra soloppgang til solnedgang». Stundom kommer de sigende ved 9-10 tida, andre ganger uteblir de helt. For slik slapphet bør de betale henholdsvis 24 og 28 skilling til dem som arbeider i deres sted. Husmenn og strandsittere slipper med 1 dag, dersom vedlikeholdet tar lengre tid, og de som «virkelig er i kongens tjeneste, exciperes (unntas) derfra».
Noen bønder «kniper» også inn på kongsveien, som skal være 8 alen brei mellom grøftene. Hvis slike ikke godvillig flytter sine gjerder og innhegninger, bør de «nachlessige» (skjøtesløse) bøte med flere lodd sølv. Veilegemet skal være høyest på midten som i en «rundel», så at vannet kan flyte vekk. Til stor skade for de reisende er det mange arbeidere som av makelighet legger smale staurer og tynn ved på bruene istedenfor hele kløyvde stokker. Mot vår moderne tid peker et forslag om trykking av veiarbeidsplakater. Fra mai samme år fins også en betenkning om veier og bruer i Lier, Røyken og Hurum. Om kongsveien til Kristiania heter det at på denne tid av året er både vei og bruer i «noenlunde stand. Dog behøves på et sted utenfor Bragnes, hvor det er morassig og sumpt og undertiden nesten inpassabelt, å oppfylles med stein, skalberg og sand, hvorav i nærværelsen (nærheten) er forråd». Dette ville falle for tungt for den ene rode uten hjelp fra almuen i Lier og Røyken «som begge dele har sin passasje derover». Landeveien til Ringerike «som anfanger i Paradisbakkene på Kongsveien og ender i Svangstranden hvor Holtzfjorden begynner, ca. 1 1/4 mil, er etter denne tid på året i meget måtelig stand» og, behøver utbedring. Veien fra Gilhus gjennom Røyken til Sands ferjested i Hurum er «i alt i meget måtelig stand. Med hensyn til bergkleiver, klipper og tranghet kunne den forbedres».
Etter hvert som trafikken langs veiene økte, trengte stadig flere mennesker skyss, og den måtte bøndene besørge. For å få skyssinga inn i fastere former ble såkalte skyss-skifter opprettet. Disse lå med ca. 1 mils mellomrom, eller vel så det, og innehaveren måtte sørge for at de reisende kom seg videre, og hadde da rett til å «tilsi» bønder, riktignok mot betaling.
I 1779 fikk Lier et fast skyss-skifte - eller skyss-stasjon - på Gjellebekk, etter at Richvold Ravnsborg og flere hadde søkt om det. Som viktigste grunn anga de at skyssen fra Ravnsborg i Asker til Kristiania eller Bragernes falt altfor besværlig, derfor burde det være en mellomstasjon. Fra århundret før hadde vel Linnes vært et slags knutepunkt for trafikken i samband med gjestgiveriet som de drev der helt fra 1660-åra.
Vi er så heldige å ha oppbevart en «Skyssdagbok» for Gjellebekk 1792-95, og den gir mange interessante opplysninger. For å ta en liten statistikk over reisende så var tallet på disse i januar 1792 98, i juli samme år 132, i september 1794 60 og i april 1795 50. Juli var den gang som nå den store reisemåneden, og da hadde bøndene det aller travlest med høyberging. Mest fortredelig var det naturligvis når de måtte ut i friskyss, det ser vi fra flere rettssaker. I 1710 måtte lensmannen sjøl skysse baron von Øvendal gjennom bygda fordi 5 tilsagte liunger ikke måtte fram. Men for denne halsstarrigheten fikk de bøte dyrt, både til lensmannen for skyssen, dessuten 3 lodd (1 1/2 daler) sølv i mulkt. Samme år klager hans høyverdighet Hans Munch over at han på sin visitasjonsreise -«udi det eder allernådigst anfortroede fogderi ikke nyter den vedbørlige skyss som loven anmelder og at almuen skal aldeles imotsette seg når de av vedkommende til foringskab vorder ansagde».
Stiftamtmann Wilhelm de Tonsberg innskjerper overfor futen at denne «straxen og uten opphold» må «forføye at velbemeldte hr. biskop ikke formedelst manquement for skyss på hans visitasjonsreise vorder oppholdet, mens når prestene derom betimelig advarer vedkommende, da at almuen møter med behørige skysshester på rette tid og sedvanlige steder og skifter».
Akkurat på denne tida raste den store nordiske krig, som førte med seg ekstra mye skyssing og kjøring av alt slags utstyr til hæren. Myndighetene tok særskilte forholdsregler med sikte på et sikkert samband mellom distriktene der krigen kunne tenkes å bli ført. I juli 1711 fikk futen Søren Høeg et strengt brev fra stiftamtmannen med ordre om å sørge for «at på hvert skifte ide holdshester vorder holdte og for allting, derhen se at ingen utebliver, men at tallet alletider er komplett». En slik ordning var nødvendig for at, «idelig ekspresser mellom vesterkanten og dette (distrikt) formedelst der her ankomne eskadre vorder avferdiget».
Under krigen da både mange offiserer og sivile embetsmenn var på reise, hendte det nok at enkelte misbrukte skyssretten også, men det kunne være farlig. Wilhelm de Tonsberg er ikke nådig mot amtmann Nobels sønn, som på Gjellebekk hadde forlangt skyss i stiftamtmannens navn. Det ble krigsforhør for den forvorpne sønn, mens Christen Gjellebekk mottok brev fra Tonsberg med beskjed om «straxen å tilsige den mann hos hvilken han samme tid fikk hest, at han seg uten opphold på reisen hit inn begiver og samme tid om morgenen hel tidlig for meg anmelder. Hva omkostninger han herpå anvender, skal hannem igjen vorde refunderet». Brevet har innledningsordene «Hilsen med Gud» og vitner tydelig om stiftamtmannens påpasselighet for å håndheve loven og i dette tilfelle verne bøndene mot misbruk av skyssretten. De hadde sannelig mer enn nok med å tilfredsstille alle de lovlige krav som ble stilt til dem nå om levering og kjøring av matvarer til mennesker og dyr for å holde krigsmaskineriet i gang. Et par eksempler blant særdeles mange kan vel være nok til å illustrere forholdene: Den 11. mars 1712 mottok Søren Høeg beskjed om å tilsi 250 hester med «sleder, sekker og rye» av Hurum, Røyken og Lier å innfinne seg i Kristiania om morgenen den 17. mars. Derfra skulle de transportere 500 tønner rug til Kongsvinger festning. I et seinere brev blir opplyst at det møtte bare 96 hester fra Lier, 22 fra Hurum og 41 fra Røyken. Futen skal så beordre de resterende 91 hester, og hvis ikke de var å få i de tre bygder, må han «tilsi Eiker sogn til samme skyss». Et tredje brev 5 dager etterpå gir den korte beskjed at «de 91 hester skal inntil videre forbli hjemme», så den gang slapp de skyssnektende bønder lett fra det. Og sommeren før fikk amtmann Glud streng befaling om å skaffe 600 hester til kjøring av 1500 tønner korn fra Akershus til Kongsvinger. Lensmennene skulle være med for å observere «hvis av bonden bliver annammet og igjen levert». Da en stor del av skyssen fra dette amt pleier å utebli, må ordren til futene være streng, og amtmannen skal være brevskriveren, feltproviantmester Weybye, «responsabel» om ikke det fulle antall innfinner seg.
Stundom var det også stort oppbud av hester til personbefordring. Den nylig omtalte general og baron v. Løvendal skulle reise fra Kristiania til Kongsberg 28. oktober 1711, og futen måtte «uten ringeste tidsforlis» sørge for at i morgen tidlig står parat i Gjellebekk 20 skysshester, på Bragernes 20 og likeså mange på hvert skifte mellom Bragernes og Kongsberg. Futen er ansvarlig for at skyssen står ferdig på skiftene slik at eksellensen ikke «blir tilføyd opphold ved mangler». Det hendte nok ikke sjelden at enkelte uteble, særlig når tilsigelsene fulgte så tett på hverandre. Fra enkelte steder, f.eks Asker og Drøbak, lyder også veklager over at almuen blir ruinert av skyss enten til lands eller til vanns, derfor må den få hjelp fra nabobygdene. Men noen slik interkommunal skyss-samkjensle ser det smått ut med, og i et brev til futen i 1713 er stiftamtmannen forundret over at almuen i Hurum og Røyken ikke har hjulpet Asker, som forutsatt, men tatt mot skyssen først ved Linnes. Siden tidhefte ved skyssing og kjøring var så pass stort, dreiv nok bygdene en «seg-selv-nok politikk» her som på enkelte andre områder. Og det ville være for mye forlangt at friskyss-passet skulle bli noe populært dokument blant de kjørende bønder, til det nyttet myndighetene det altfor ofte. Verst var det i krigstider, og da hendte det stundom at vrangvillige bønder ble sendt til Akershus for å straffes for sin «overhørighet». Men også i den forholdsvis fredelige perioden som fulgte etter 1720, måtte hesteeierne møte opp både mangment og ofte for å kjøre lange, besværlige veier.
Enkelte embetsmenn er også klar over denne tunge byrde for bondestanden, og en av dem, stiftamtmann von Rappe, kommer med forslag om hvordan den kan «soulageres» (lindres). Friskyssen er urettferdig fordelt, idet den rammer bøndene i de mer sentrale strøk, mens de avsidesliggende distrikter slipper så å si. Men friskyss må landet ha, derfor foreslår han en skysskasse, som bøndene skal betale en avgift til. Nå blir noen bygder plaget med nesten daglig friskyss, noe som går ut over både gårdsbruket og hestene. Det viser seg nemlig at bøndene langs allfarveiene i sirkumferensen av skyss-stedene alltid har dårligere og mer utmattede hester enn deres yrkesbrødre andre plasser.
Som nevnt før, var det ikke bare skyssing av personer og kjøring av varer almuen måtte sørge for, men også postføringa. Embetsmennene og andre statens tjenere skreiv ikke lite og fikk stadig mer å passe på. Kristiania ble straks sentrum for det norske postvesen, og Lier lå akkurat langs den ene av de 4 hovedpostrutene .i landet, nemlig mellom hovedstaden og Bragernes. Alt i 1670 ble opprettet en ekstrapost for offentlig regning mellom de to nevnte stedene, og rundt 1700 fikk de behov for to, en som gikk fra Bragernes om mandag og en om lørdag. I 1736 sløyfet de mandagsposten da så få nyttet den, men noen år etter opprettet de korresponderende (mest forretningsfolk) i de to byer en ekstrapost for egen regning. Det samme gjorde de på Kongsberg i 1787, og de fikk ordinære postbønder til å overta den nye ruta. Den første tida førte posten bare brev - og helst viktige sådanne - men fra 1763 da landets første avis «Norske Intelligentssedler»» kom ut, ble nok ikke få eksemplarer av denne sendt med til Bragernes uten ekstra porto. En slik betalingsfri forsending stred mot forordningen, men postmesterne ordnet det sikkert mot «en liten kjendelse». Ellers var portoen for et brev fra Kristiania til Bragernes 4 skilling i førstningen av 1700-tallet.
Ordningen med faste postgårder rundt i bygdene ble opprettholdt, og postbøndene eller «brevdragere» skulle tjenstgjøre i minst 7 år. I Lier finner vi de samme 8 gårder som i forrige århundre: Myre, Sandaker, Gommerud, Hafskjold, Rype, Stabekk, Heia og Ulven. Så seint som i 1730 nyter de fremdeles ingen betaling, men har bare de vanlige «friheter» når det gjaldt skattelettelse, militærtjeneste, underhold av soldater og friskyss. I en betenkning fra samme år nevner futen Hans Nielsen at de fire postgårdene på Lierskogen, som hver fører posten bare hver 4. uke, «kunne avgå», mot at Sandaker, Hafskjold og Gommerud «obligerer» (forplikter) seg til å befordre posten «upåklagelig» til Asker. Seinere i århundret, ved forordning av 1312 1743 og 4/8 1785, fikk postbøndene betaling - riktignok en svært beskjeden sådan. Denne godtgjøringa utgjorde i 1799 «8 à 12 skilling pr. mil natt og dag». Dette synes amtmann Lange er altfor snautt og viser til de forhøyede skysstakster. Postbøndene må også leie skyss ,når kongelige ekstraposter skal befordres og deres egne hester ikke kan brukes. Mellom Kristiania og Bragernes gikk det da hver onsdag en «agende» ekstrapost ved siden av 3 ridende poster. Et par år etter fikk postbøndene ved den Københavnske post i Kristiania distrikt forhøyet skysslønna fra 12 til 16 skilling pr. mil, og Ramstad og Asker i den «vesterlandske posttur» fra 10 til 12 sk. Denne siste forhøyelse kom sannsynligvis til å gjelde for Buskerud amt også.
Postførerens yrke var ikke bare strabasiøst og tidkrevende på bratte og dårlige veier, men kunne stundom være direkte farefullt. Derfor, fortelles det, var han gjerne utstyrt med ei kraftig svepe forsynt med en jernpigg, som han i tilfelle overfall kunne verge seg med. Det gjaldt å være oppfinnsom i vanskelige situasjoner, og om en blir fortalt at på hålkeføre satte han seg opp på hesteryggen for at hesten skulle trå dypere ned i isen. Særlig ille var det opp og ned Paradisbakkene, og her røynte det nok hardt på både for hest og mann så mang en gang. Postordningen tjente først og fremst militære formål, men også andre embetsmenn hadde sjølsagt bruk for postgang ikke så sjelden. Nå kunne det hende at disse bodde langt utenfor de faste postrutene, og da måtte husmennene ta på seg å være «brevdragere» for offiserer, skriver og fut. Ofte måtte de fra avsides bygder vandre både 10 og 15 mil med et enkelt, men viktig brev til en høyere, mer sentralt boende embetsmann. Korrespondansen mellom de geistlige derimot var det klokkerens sak å overbringe. Denne postgangen foregikk nok ikke alltid per ekspress i Lier heller, hva følgende eksempel skulle tyde på:
Den 20. mai 1761 mottok sokneprest Kreydal brev fra prosten i Asker, datert 14/5 med forespørsel om og når prostebrevet av 15. april samme år var ankommet. Den verdige Lierprest kom da med følgende påtegning: «Foranmeldte sirkulærbrev av 15. april, med innlagt biskopens brev av 11. april og kongelig forordning av 13. marti er ei ennu hitkommen. Intet prostebrev bliver fra klokkeren i Asker befordret hit til prestegården direkte, men nu får jeg dem fra en husmannsplass her i sognet, nu fra en annen, hvor de av reisende må være nedlagte; hvortil årsaken vel er den nesten 2 miles lange vei mellom Asker og dette, da det faller klokkeren møysomt eller bekosteligt selv eller ved ekspress å avlevere prostebrev.» Til slutt forteller presten at klokkeren har fått brevet «til videre befordring.»
Enda både veivedlikehold, skyssing og postføring heftet bort bøndene svært mye, var likevel disse tyngslene beskjedne sammenliknet med de militære plikter som samfunnet la på skuldrene deres i førstningen av dette hundreåret. Sjølve hærordninga endret seg ikke så mye, det kunne variere litt i oppsetningen av avdelingene, men stort sett var det den samme som Hannibal Sehested hadde skapt. Nei, det som gjorde at både soldater og sivile ble stilt på den hardeste prøve, var «hjältkungen» Karl 12's mer eller mindre eventyrlige planer. Denne gangen nøyde ikke svenskene seg med å operere bare i en viss ærbødig sirkumferens fra grensa, men marsjerte langt inn i fiendeland, besatte hovedstaden og trengte helt inn på det ellers krigsuberørte Liers enemerker. Dermed ble denne forholdsvis ukjente og fredelige bondebygda sentrum i krigsbegivenhetene en måneds tid utpå vårparten 1716.
Norsk infanterist 1728.
Lier og Eiker stilte den gang et eget dragonkompani, som hørte til 1. Sønnafjelske dragonregiment under oberst Kruse. I slutten av 1600-tallet hadde avdelingen i Lier vært sjefens livkompani, og oberst Richelieu og Jens Maltesen. Sehested bodde begge på Linnes. I 1702 flyttet imidlertid Sehested til Romerike og tok avdelingen der til sitt livkompani.
Dermed ble Linnes degradert fra oberst- til kapteingård. Allerede lenge før invasjonen i 1716 fikk liungene føling med de ufredelige forhold. 5 år tidligere måtte Lier, sammen med Hurum og Røyken, gi husrom til det «Guldalske dragonkonipanim på 143 mann, og 143 hester» Og skal over de gårder hvor disse dragunere vorder innkvarterede, gjøres sådan billig repartisjon, at den ene almuesmann kan bære byrdene med den annen». Dragonene fikk fritt opphold, og hver hest skulle uten vederlag ha «natt og dag tolv skålpund høy og en fjerdedel skjeppe havre, det øvrige betales med penger.»
Men i mai samme år herjer nok vårknipa også for de krigerske hester, og stiftamtmannen befaler futen: «Så haver I uten opphold den anstalt å forføye at både offiserer og dragunernes hester vorder satt på godt gress, hvor de kan have deres fulle føde for betaling». (Den ærverdige Wilhelm de Tonsberg er ved forglemmelse av, en genitivs s, kommet i skade for også å ville sette offiserene på et forhåpentlig friskt vårbeite, noe de martialske menn sannsynligvis ikke ville være helt nøyd med.)
Riktig faretruende for liungene ble det først i 1716, og da nyttet det ikke bare å furnere dragoner og hester med tilstrekkelige kvanta av levnetsmidler. Nei, da måtte bøndene ut, «mann av huse. for å verne sin egen fedrejord mot den framgangsrike fiende. Således kjempet bondealmuen fra Lier med både ved forsvaret av Gjelleråsen og Bakåsen ved Kristiania. Og stillingen ble stadig mer kritisk for nordmennene, særlig etter at hovedstaden - unntatt Akershus - falt i svenskenes hender uten kamp. Øverstkommanderende for den norske hær, generalløytnant Barthold Heinrich Lütsow, bestemte da, i samråd med andre fremtredende offiserer og den høyeste myndighet, Slottsloven, å flytte troppene til det naturlige høydedraget mellom Asker og Lier, for eventuelt å stanse fienden på dette strategisk gunstige sted. Dette skjedde 18. og 19. mars, men allerede flere dager i forveien hadde 60 tomtearbeidere fra Bragernes og Strømsø under ledelse av kaptein Hofmann «avlagt et stort og vidløftig befestningsverk i skogen», forteller Tord Pedersen. «Om utseendet av disse befestninger, som i de følgende år skulle bli landskjente under navnet posteringen ved Gjellebekk, kan vi danne oss en forestilling av spredte bemerkninger i samtlige militære rapporter og især ved hjelp av en ennu eksisterende kartskisse, som formodentlig er utarbeidet i Lütsows stab under eller kort etter felttoget. Tvers over veien lå hovedskansen, et høyt og kraftig bjelkeverk, hvori vi på kartet skimter et par poster. Foran hovedskansen var veien på begge sider flankert av mindre skanser med bastionaktige utspring - ytterst til venstre løp der endog to skanselinjer bak hinannen og endelig var der lengst fremme i terrenget anbrakt såkalte spanske ryttere, d. e. korte bjelker med lange spisse pigger på. De siste er på kartet synlige som små kors.» Lütsow fikk sitt hovedkvarter på gamle Gjellebekk men bodde kanskje en stund også på Nordal, da flere brev fra ham er datert her. Litt etter hvert samlet 3000-4000 mann seg rundt Gjellebekk, mens 1. sønnafjelske dragonregiment og deriblant Liungene - stilte seg opp ved Gjellum i Røyken. Der fryktet de også for at svenskene ville trenge seg fram langs den vesle bygdeveien som gikk fra Asker forbi Røyken kirke og ned Gullaug-kleivene. Var det i det hele tatt en framkommelig vei eller sti, kunne en aldri være trygg for at fienden ikke ville utnytte den. Derfor gjaldt det å være på vakt, og Lierbøndene fikk som oppgave å passe på de skogstiene som munner ut ved Sørsdal og Hennum. I de hektiske ukene som fulgte nå, ble Drammensdistriktet sentrum for hovedbegivenhetene i en grad som de knapt har vært verken før eller siden.
Den såkalte Slottslov, som egentlig skulle erstatte stattholderen, besto av et kollegium på 5 medlemmer med visestattholder Frederik Kragh i spissen. De andre var stiftsamtmann de Tonsberg, oberhof rettsjustitiarius Blixencrone, lagmann Stockfleth og amtmann i Romsdal, Nobel.
Da de besluttet å oppgi Kristiania, dro Slottsloven sammen med statssekretær Hasse og zahlkasserer Weiby til Drammen, hvor biskop Deichman allerede hadde oppholdt seg en ukes tid.
Stykke av en gammel militær kartskisse, antagelig fra år 1716. Skansene ved Gjellebekk ses tydelig, derimot er befestningene ved Gjellum i Røyken bare svakt antydet. (Kartskissen tilhører den geografiske oppmålings arkiv. Etter Tord Pedersen: «Drammen»
Dermed var alle de høyeste embetsmenn samlet her, og med ikke liten rett kan en si at byen ved Storelvas munning spilte rollen som landets hovedstad en måneds tid framover. Ja, Tord Pedersen hevder sogar at hele Norden hadde sin oppmerksomhet rettet mot Drammen disse ukene. Det gjaldt framfor alt å stanse svenskekongen, for greidde han å forsere posteringen i Lierskogen, lå veien åpen for ham både til Kongsberg og landet ellers. Den altoverskyggende oppgaven nå ble derfor å forsyne troppene med det allernødtørftigste, og her måtte alle hjelpe til. Slottsloven utstedte et opprop til befolkningen på Bragernes og Strømsø om i størst mulig utstrekning å bake og brygge til soldatene, «til hvis subsistence en god del øl og brød behøves, hvilket ved disse tiders tilstand ikke kan bekommes.» De som ikke hadde korn sjøl, skulle gjennom byfuten få anvisning på kjøpmennenes lager. Samtidig gikk det ut ordre til bøndene i Lier, Eiker, Sande og Skoger pluss borgerskapet i Svelvik og Holmestrand om at de hurtigst mulig «fremskaffer alle slags etende og drikkende vare, ettersom de kongelige trupper som ved Gjellebekk og Asker er posterte, øl og brød samt andre victualia som ost, smør, kjøtt og deslike høyligen trenger.»
Og maken til den brygginga og bakinga som etter hvert ble satt i gang nå, har vel verken Drammen eller noen annen norsk by sett. Offerviljen hos borgerne var ikke bare stor, men rørende, forteller byens historiker. I bakerovnene fyrte de hele døgnet, og bryggekjelene putret dag og natt, likevel sultet ikke få av soldatene, delvis kanskje på grunn av at fordelingsapparatet ikke fungerte godt nok. Dette innså Slottsloven, og medlemmene hadde stor nok sjølkritikk til å innrømme at kanskje andre menn med større praktisk erfaring kunne greie denne forsyningsadministrasjonen bedre. Dermed ga den fire kjøpmenn fullmakt, «instruction», til å overta sine funksjoner, nemlig «de høyaktbare og velfornemme borgermenn på Bragernes, messieurs Otto v. Cappelen, Søfren Hansen Lemmich, Gabriel v. Cappelen og Peder Buch». Og disse hadde både autoritet i byen og praktisk grep på sakene, derfor gikk det over forventning godt. Den store sjøbua til Søren Lemmich ble ryddet og omdannet til depot for hæren, «dag og natt var her folk til stede for å ta imot de innstrømmende varepartier, og hver morgen møtte etter kommisjonens anordning 50 bondehester fra Lier og Eiker utenfor sjøbua for å kjøre dagens sending opp Paradisbakkene og Gullaugkleivene, henholdsvis til Gjellebekk eller Gjellum.» Dette var en tung plikt for de to bygdene, men først i midten av april ble de fritatt, idet kjøringa da gikk over til bøndene i Jarlsberg grevskap.
Råstoffene til øl og brød - mel, malt og humle - hentet de fra 41 større og mindre sjøbuer i byen. At det ikke dreiet seg om små mengder, skjønner vi lett, når det bare fra Mads Wiels bu ble levert 312 tønner rug og bygg, 278 t. malt og 617 pund humle i de 6 ukene hæren lå i posteringene. Omgjort i brød, skulle det vel bli minst 10-15.000 pluss en hel del lefser som de også bakte, og av hver tønne malt forpliktet bryggerne seg til å lage 3 tønner øl, dermed kommer vi over 800 av denne sikkert styrkende drikk. Kjøtt, smør og ost hadde kjøpmennene derimot ikke så store lager av, derfor måtte disse varene kjøpes mot kontant på gårdene i de nærmeste bygdene, bl.a. Lier. Vanskeligst var det å få tak i tilstrekkelige mengder kjøtt, og av den grunn så kommisjonen seg nødt til å påby tvangsslakting, i første omgang 1 storfe og 2 sauer på hver fullgård, mens halv- og ødegårdene slapp rimeligere fra det.
Soldatene fikk også sin faste dagsrasjon av brennevin og tobakk, men disse vederkvegende artiklene var de handlende drammensborgere vel beslått med. I det hele tatt virket forsyningsordningen – eller provideringsvesenet - over all forventning, takket være en dyktig administrasjon med forretningsmessig orden sammen med lojal, oppofrende innsats fra almue og borgerskap. Og sannelig trengte troppene rikelig med både mat og drikke der de hutrende lå og ventet på fienden. Under ledelse av oberst Løwenstjerna hadde denne slått seg ned ved Ravnsborg i Asker etter først å ha rekognosert i traktene rundt Lierskogen.
Parti av den gamle vei over Lierskogen. Posteringen i 1716 lå sannsynligvis ved bakken som en ser bakerst i bildet.
Svenskene gjorde små framstøt i retning mot skansene ved Gjellebekk, og det kom til mindre trefninger, bl.a. den 25. mars, da de mistet mange mann. Lütsow forskanset seg enda bedre, trolig i forventning av et nær forestående hovedangrep. Men det kom ikke, derimot spredte seg snart faretruende rykter om at svenskene over Hadeland og Ringerike ville trenge ned gjennom Lier til Drammen og dermed omgå posteringene på Lierskogen. I den bryggende og bakende by ble det full alarmtilstand, Slottsloven stakk - eller helst rømte - til Skien, borgervæpningen trådte under gevær og ved Liersund la de ei flytebru for de eventuelt retirerende norske soldater.
Heldigvis gikk det bedre enn fryktet, for svenskene ble som kjent lurt og slått i Norderhov natt til 29. mars, slik at restene måtte foreløbig trekke seg tilbake. Hovedæren for det lykkelige utfall bør vel tilskrives oberst von Øttkens 2. sønnafjelske dragonregiment, som brøt opp fra Gjellebekk og gikk fienden tappert i møte. Særlig utmerket fortroppen seg under kaptein Sehested og løytnant Collin. Det ser ut til at seieren ble feiret på behørig måte i Lütsows hovedkvarter, for lørdag 28. mars var sendt ekstraforsyninger til mannskapet, bl.a. to halve oksehoder rødvin og to halvankere fransk brennevin. Etter et par ukers forholdsvis ro ved fronten med bare mer tilfeldig spredte fektninger inne på Askerskogen, begynte de slagne svensker atter å røre på seg, hvis ryktet talte sant da. Dette visste nemlig å fortelle at nå ville fienden prøve et framstøt over Krokskogen. Her var anlagt store forlegninger, og ved disse lå utkommanderte Ringeriksbønder.
Lütsow mente det var tryggest å sende noen regulære tropper dit også, og kaptein Coucheron marsjerte av sted i spissen for 150 mann. Natta mellom 15. og 16. april greidde han så å stanse en svensk avdeling på 200-300 mann under major Nieroth, og dermed kunne både militære og sivile puste litt lettere, da kongen nå ga opp videre framstøtsplaner mot vest. Et ektepar på plassen Hiran, Bent Aslesen og Kari, blir tillagt ikke liten del av æren for det heldige resultat ved Krokkleiva. Bent spionerte og ga Coucheron verdifulle opplysninger, mens Kari lot seg ta til fange og narret svenskene bl.a. med falske oppgaver over nordmennenes styrker. Kanskje det bidro til at svenskene snart brøt leiren på Krokskogen og marsjerte til hovedavdelingen ved Bærums verk. Dermed blir muligens den uredde husmannskonas bedrift minst like stor som den sagnomsuste prestekones - Anna Colbjørnsdatters - et par uker tidligere.
Anna Colbjørnsdatter Rasmus og den svenske oberst Løwen på Norderhov prestegård.
Situasjonen var mye lysere nå, for Lütsow hadde i mellomtida fått en forsterkning på 200 mann, ført til Drammen av sjølveste Peter Wessel Tordenskjold på fregatten «Hvide Ørn». Noen dager etter kom en atskillig større avdeling, som ble fordelt mellom Gjellebekk og Krokskogen. Nordmennene var ikke lenger på defensiven, men tumlet tvertimot med store planer om en rask framrykking fra flere kanter til Kristiania for om mulig å fange kongen der. De gjorde store forberedelser, for utstyret måtte være i skjønneste orden når de skulle angripe en så farlig fekter. Det hadde gått særlig hardt utover kavalerihestene, mange var såret eller helt ødelagt, og disse skulle erstattes med friske. Slottsloven kunngjorde at viktigste oppgaven nå var å drive fienden ut av landet, «hvortil aller mest behøves at de dragoner hvis hester er blitt lamme - igjen må gjøres beredne å attakere og forjage.»
Enda engang måtte bygdene i Drammensdistriktet hjelpe «da verst det knep». Bøndene i Lier og Eiker fogderier pluss begge grevskaper fikk streng beskjed om å låne ut hestene sine til hæren eller mot en liten godtgjøring å ta sjuke hester i forpleining. Om høsten samme år, da fienden for lengst hadde trukket seg tilbake til sine egne jaktmarker, holdt futen, Søren Høeg, møte med almuen rundt i bygdene. I Lier møttes de på Lille Valle den 9. september, og her kom da hver bonde fram med sitt krav for levert høy og havre. til «hr. obriste Kruses og hr. obriste Øttkens regiments dragoner med deres hester ved deres hastige og uformodentlige ankomst til disse steder samt de, ved posteringene her i sognet beliggende offiserers hester fra d. 20de martie til d. 27de aprili sistleden.»
Hvor mye for liungene hadde levert, går ikke tydelig fram av protokollen, men det var iallfall mye større kvanta enn røykenbøringenes 6431/2 favner høy og 17 tønner 5 skjepper havre. Disse klager også over alt de har «udstanden og lidt» mens armeen lå her, «og ellers deres hustruer og børn å føre provianten fra Bragnes til krigsfolkene, item hvis matvarer de hadde i deres huser som ble dem frataget, deres hester og for. en del ganske borttaget, så at de derover var plaugfalne, som på mange av deres akrer synes.» Om liungenes aktive deltakelse i krigen, heter det at «de har stått fienden imot først ved Bakåsen ved Kristiania tilligemed Røyken og Hurum sogners almue, og dessforuten ved Sørsdal og Hennum posteringer her i bøyden all den stund armeen lå her.» Mange av de leverte hestene er blitt reint borte, men noen har fått igjen dyra sine en måneds tid etter at hæren brøt opp fra Gjellebekk, noe som skjedde en av siste dagene i april.
Lütsow marsjerte nemlig inn i Kristiania rundt 1. mai, men da var svenskekongen sloppet unna og hadde unngått de norske troppene som skulle avskjære hans tilbaketog. Krigen ble nå ført nedover Østfold, og det lierske kompani under sin kaptein Orning kjempet med i Berg ved Fredrikstad 20. mai. Her hadde de tatt stilling bak et oppkastet skanseverk, mens fienden trengte hardt på. Orning befalte da sin livskytter, Bård Andersen Holtsmark, å sikte på en flokk høye offiserer som de så langt borte. Bård viste da sine ferdigheter ved å drepe mange av offiserene med sine velrettede skudd, og han traff også kongens hest, som gikk overende med den fyrstelige rytter over seg. Til hevn for den lierske skarpskytters bragd brente svenskene samme kveld 5 bondegårder i bygda rett for øynene på nordmennene.
Ikke lenger etter trakk Karl 12. seg tilbake til sitt hjemland for å samle styrker til et nytt storangrep på Norge. Det kom et par år seinere og endte, som kjent, med hans fall for den mystiske kula ved Fredriksten en kald desemberkveld 1718. Dermed var krigsfaren over, og nå trengte landene virkelig en lang og fredelig gjenreisningsperiode. En skulle tru at Drammendistriktet som hadde ofret så mye de kritiske ukene våren 1716, fikk en viss påskjønnelse i form av mindre skatt eller andre lettelser. Her kunne en vel si at «det var rett å kreve skjell igjen.» Men det mente iallfall ikke de vise myndigheter, og utpå høsten samme året fikk drammenserne beskjed om at dagskatten - en ekstra krigsskatt - skulle betales omtrent som før, enda visestattholder Kragh hadde lovet dem fritaking. Derfor skal en ikke undre seg over at betalingsordren vekte «en enestående forbitrelse», ifølge Tord Pedersen. Trass alt var kanskje Lier litt heldigere, for den fikk da noe av hjelpepengene til «de ruinerte almuer».
Beløpet var 294 rd 5 sk. for hele Eiker og Lier fogderi. Dessuten mottok 7 bønder i bygda 126 rd. i erstatning for uttatte dragonhester; taksten for hvert dyr varierte fra 13 til 25 daler. Etter all sannsynlighet slapp heller ikke Lier lettere fra de fremtidige samfunnsbyrdene enn de bygder som ikke direkte hadde vært berørt av krigen. Liungene måtte nok pent finne seg i å betale de samme skatter som andre, og å levere hestene fra seg kanskje når de hadde mest bruk for dem og i beste fall få en syk i bytte. Dessuten lå bygda slik til at både regulære hæravdelinger og mer løse eksistenser fartet gjennom den.
Tingboka fra 1717 gir således en sørgelig beretning om Mathias Pålsen og Anna Toresdatter, som har begått leiermål på dragonkvarteret Holtsmark. Nå lever de i all ærbarhet som gifte folk, men de mangler penger til å betale sikten, da de «er ganske tileven berøvede i denne høst av de her igjennom marsjerede fremmede folk de fattige midler som de kunne være eiende.»
Enkelte krigsfanger kom også til bygda, noen få slo seg, til her, men andre stakk av, som f.eks Ole Eriksen Glad, riktignok etter først å ha avlet et barn med Marte Toresdatter. Ja, det hendte til og med at ei jente rystet Liers støv av sine føtter idet hun fulgte «med de tyske ryttere og nu ikke i bøyden er å finne.» Grunnen var atter leiermål med en dragon, så det ser ut til at uniformerte ungersvenner den gang - som seinere - øvde en ekstra tiltrekningskraft på de mindre motstandsdyktige pikehjerter.
Noen av de fremmede soldater likte seg forresten så godt i «fiendeland» at de slo seg til her for godt. I en oversikt over «Svensker i Akershus-stift 1734» oppgis 7 å høre heime i Lier, og 5 av disse var kommet til Norge under krigen.
Myndighetene ville gjerne ha dem under oppsyn, for en kunne vel aldri vite! Derfor måtte futene sende inn nøyaktige oppgaver over bl.a. navn, «hvorav de seg nærer», årsakene til innreisen og om de har avlagt sin «allerunderdanigste troskapsed» for stedets øvrighet. Noen hadde rømt fra hæren eller var blitt tatt til fange av norrbaggarne, men Anders Jensen Fjeld, «beretter å være kommet i slagsmål med en som han gjorde skade, men vet dog ikke enten den døde eller ikke, så som han esjaperte». Fire av svenske-liungene er skomakere, en skredder og en skinnbereder, så de fant seg nok til rette i sitt nye fosterland.
Etter at den ødeleggende krigen endelig sluttet, fortsatte stort sett den samme hærordningen for Lier. Rundt omkring i bygda lå dragonkvarterene temmelig tett, og i 1763 forteller J. N. Wilse i boka si «Reise gjennem Lier» at det var 64 dragoner- og 80 soldaterlegder. Opplysningen har han sannsynligvis fra Essendrop, som opererer med de samme tall.
Legdene underholdt soldatene på de betingelser at offiserene ikke trakk dem vekk fra nødvendig arbeid på gårdene. Av praktiske grunner bodde også offiserene i nærheten, og de måtte ha en gård for å greie seg, da lønna var altfor knapp. Som nevnt før, bodde kapteinen på Linnes, og Tranby tjente som løytnantkvarter, iallfall i 1740-åra. Eksersisen foregikk på en fast plass ved kirken etter prekenen om søndagene. Fra Eidsvoll fortelles at «da måtte soldatene opp i sine uniformer, og snart smalt de tyske kommandoordene rundt kirkeveggene, sikkert til stor glede for kirkefolket.» Omtrent slik gikk det sannsynligvis for seg i Lier også. Som en slags ekstra perfeksjonering i den edle krigskunst holdt de så kompani- og bataljonssamlinger noen få dager et par ganger i året. På kirkebakken i Frogner sto også telthuset, men i siste halvpart av 1800-tallet ble det flyttet til Hegg, like ved Lier stasjon.
Stundom kunne forholdet mellom offiser og menig bli temmelig spent, og mer enn det, særlig når den sistnevnte mente seg brutalt og urettferdig behandlet av en eller annen stortalende Jacob von Tyboetype. Da måtte de ty til domstolene for eventuelt å få sin menneskerett.
I 1739 har vi en slik sak fra Lier. Soldat Erik Olsen Rød stevnet inn en del vitner som skulle forklare hvorledes hans offiserer, herrene kaptein Grønvold, løytnant Rabe og sersjant Peder Andersen, «på ekserserplassen den 11. mai med umåtelig pryglen ilde skal ha trakteret ham, så han ved sin hjemkomst desformedelst har måttet gå til sengs og siden har vedholdet mest til denne tid». Han har klaget skriftlig til oberst Husmand, og klagen gjelder visstnok behandlingen av andre menige i kompaniet også. Under krigsforhøret var det lagt alle mulige hindringer i veien for at vitnene skulle få forklart seg. Likevel kom det fram at han måtte ligge til sengs på grunn av den harde behandlingen, men sersjanten hadde tvunget ham opp av senga og tatt ham med til Bragernes. På tinget forklarte et kvinnelig vitne at hun hadde sett sersjanten slå ham med påk eller kjepp. Jon Klemmetsdal påsto til og med at kapteinen hadde slått Erik så kraftig med sin stokk at den gikk i stykker, dermed ba han om en ny, som han så fortsatte å denge løs med. Her kom offiserenes fullmektig med den innvending at dette vitnet er «suspekt for dikt og avundsverk», og hadde måttet løpe spissrot .formedelst hans oppsetsighet mot officerene». Derfor ville han hevne seg nå, mente fullmektigen. Jon fikk heller ikke lov til å svare på spørsmålet om offiserene pleide pryle soldatene på ekserserplassen. Både av saksbehandling og vitneavhøring går det tydelig fram hvor vanskelig det kunne være å få oppklart de virkelige forhold, særlig når de talte til offiserenes ugunst.
Gammel fane som har tilhørt Lier kompani. Fra Frederik IV’s tid.
Plassen det er tale om, var vel det store jordet på Valle, der de ekserserte så hardt at bonden ikke fikk noen avling. (Se gårdshistorien). Sesjoner holdt de gjerne på Hegg, men stundom måtte de 18-årige vordende soldater møte i Drammen.
I 1742 og 1743 sorterte alle infanterister fra Lier under kaptein Rabes kompani med sesjon på Strømsø. Samme kompani hadde sin generalmønstring i Kristiania, og det ble nokså lang vei for liungene, særlig da syllingboerne. Heldigvis holdt de ikke generalmønstring så ofte, gjerne hvert 3. år, og stundom enda sjeldnere i mer fredelige perioder. Men en viss trening forlangtes, for en kunne aldri vite når kongene røk uklar igjen. Høsten 1788 ble 31 militære utkommandert fra sine standkvarterer i Lier, av disse var 4 offiserer. De utkommanderte fikk den fordel å slippe ekstraskatten året etter, så det fulgte ikke bare ulemper med å være kongens kar heller.
Ved siden av sjølve tjenesteplikten for soldatene måtte bøndene ofte avgi hester til militærvesenet. Kavaleriet skulle ha sine spreke ridehester, og både infanteriet og spesielt artilleriet trengte sterke trekkdyr, som de fikk blant annet fra Lier. Slike tross- og stykk-hester hører vi om utover hele hundreåret, men ekstra aktuelt ble det hver gang forholdet til Sverige forverret seg, som i 1788-89. Da måtte bygda levere 23 stykkhester, som skulle være tjenstdyktige i alle måter, sterke, lyteløse mellom 6 og 12 år, godt skodde og «rettholdne under utrederens ansvar». Dersom hesten er uantakelig ved besiktigelsen, må skaffes en ny av utrederen eller for hans regning. Seinere på hesten fikk de noen av hestene tilbakesendt fra Fredrikstad. Dyra var i en slett tilstand, og enkelte kreperte underveis, da «forforrådet ei hadde vært overflødig». Ofte kunne det være svært vanskelig for bøndene å unnvære så mange hester, for i mange høyår satte de ikke på flere dyr enn høyst nødvendig. Dette gjorde seg særlig gjeldende de harde nødsåra i førstningen av 1770, da det skulle utskrives 2700 hester fra hele landet, av dem ca. 200 fra Buskerud amt og 90 fra Lier, Eiker og Buskerud fogderier. I ufredsåra fra 1807 og utover var det atter mye utskrivning av hester som måtte holdes i beredskap. «De takserte hester skal, forsynt med grime, stå parate til avlevering når påfordres», het det. Og lensmennene skulle ha med seg to kyndige og upartiske menn ved takseringen.
Men sjølsagt var det ikke bare hestene fra bygda som måtte i felten denne kritiske tida. Det Lierske kompani av Det Nordenfjelske Infanteriregiment under kaptein von Finne og premierløytnant von Selmer deltok også i krigen. Kompaniet besto av 5 underoffiserer, som skulle kommandere 102 menige, og omtrent 80 av disse var fra Lier. Om en av disse soldatene, Kristen Brastad, blir fortalt at han i 1809 skjøt en svenske «ubeføyet», noe han angret på siden.
Kona hans og en annen kone kjørte mat til dem med hest helt ned til søndre Østfold, og kvinnene kunne seinere berette sine mindre bereiste bygdebarn om den veldige Sarpsfossen, som de hadde kjørt over. Når det gjaldt mat, skadet det nok ikke med subsidier hjemmefra, for i felten kunne det nok ofte bli magre saker. Stundom når de sultet som verst, skjøt de krøtter og drakk blodet av dem først,, og det hendte også at de fulgte hunnerkongen Attilas eksempel: å ride kjøttet mørt. Hele silder med hode og innmat glei også lett ned i de tomme magene. I fredstid derimot kunne de ikke klage på kosten, det viser den matseddelen som ble budt hallingene den 10. november 1812. Rasjonen skulle vare i 5 dager for 1 mann og besto av 1/2 pund kjøtt, 1 pel rugmel, 2 peler bygg-gryn, 1 pel byggmel, 1/2 pel erter, ¼ pund flesk, 5/6 potter brennevin, 1/8 pott salt, 5 pund hardt eller 6 pund ferskt brød. Tobakk kunne soldaten kjøpe for 12 skilling pr. alen eller 21/2 sk. loddet. Fikk han ikke sin kjøtt- og fleskekvote, skulle 4 sild erstatte den.
Ofte hadde de utskrevne bondeguttene vanskelig for å greie seg med den snaue betalingen de mottok. Var soldatene familiefedre, fikk kone og barn et visst tilskudd i tilfelle. fattigdom. Men forholdene kunne være helt fortvilet for dem som satt hjemme og sultet uten forsørger. I 1808 la Ole Jensen med kurator Åge Sandaker fram forkynt kallsseddel mot amtmann Hofgaard «fordi han skal ha frataget sitantens fader Jens Olsen, som er utkommandert, 2 fekreaturer og 2 sauer, videre denne å ha satt lås for hans høylade». Klagerne var villige til å inngå forlik dersom krøttera ble levert tilbake, men ellers så de seg nødt til å la «bemeldte Jens Olsens 4 moderløse børn, hvorav den eldste er 14 år, legge på bøydens fattigvesen, siden disse nu for tiden intet har å leve av».
Ikke alle liunger vendte tilbake fra felten heller. I 1809 døde bl.a. Ole Hansen Egsbraaten fra Sylling som landevernssoldat i Fredrikstad. En interessant opplysning gir disse listene over utskrevne menige oss, nemlig legemshøyden deres. For å ta 1801 så var det året de fleste soldater i Det Lierske Kompani fra 63 til 66 tommer (164-172 cm) høye med 64 tommer (166,5 cm) som vel det vanligste. Litt av en datidas skyskraper måtte musketer Nils Hansen Brastad være med sine 711/2 tommer (187 cm).
Tar vi så en samlet oversikt over skatter og avgifter til verdslig og geistlig øvrighet, veivedlikehold, skyssing, kjøring og militærtjeneste, var det sannelig ikke lette byrder samfunnet la på liungenes skuldrer. Stort sett kan en si at de bar dem uten å knurre noe synderlig. Men det kunne også hende at de kastet dem av underveis eller ikke tok dem opp i det hele, som f.eks. den urimelige ekstraskatten i 1760-åra og når kjøringspåbud kom i travleste onne-tida. Når de således unnlot seg å gjøre sin borgerplikt, bunnet ikke det i noen bevisst revolusjonskjensle mot sammfunnet i sin helhet, men vel følelsen av at dette var for mye forlangt av den gode øvrighet. Stundom kunne det kanskje bare være en viss trang til å lure seg unna pliktene, men stort sett er det ikke vanskelig å finne formildende omstendigheter for tregheten og den eventuelle sabotasje av påbudene. Nå økte nok bøndenes sjølkjensle i takt med deres bedrede økonomiske kår, derfor fant de seg ikke i hva som helst fra befalende embetsmenn, hvor fin uniform de enn hadde. Det siste skulle den mektige Lofthusreisinga i 1780-åra være et utmerket bevis på. Likevel må en si at liungene og norske bønder flest var som oftest svært så snille og lydige barn, som utførte den allmektige landsfaders ordrer på beste måte. At de sjøl skulle ha noen medbestemmelsesrett i bygdestyre og stell, våget knapt noen å drømme om da.
Riktignok var de med i lagretten etter tur, men her kommanderte gjerne skriveren. Videre kunne de mest opplyste bønder bli lensmenn, særlig dersom de hadde en god gård ved siden av sitt lyse hode. Men ellers var de vant med at amtmann, skriver,fut og prest skaltet og valtet rundt i bygdene som verdslige og åndelige formyndere, og de hadde en mindre opplyst og beskjeden bonde som oftest ikke så mye han skulle ha sagt.
