Gamle hus. Den nåværende hovedbygning på bnr. 1 på Østre Sylling ble
satt opp etter en brann i november 1750. Årstallet 1752 står innhogd i
veggen. Omtrent like gammel er hovedbygningen på bnr. 2 på Vestre Sylling.
Flere av husene her, deriblant stuebygningen, strøk med i en brann i
november 1751 (se nedenfor). Eieren satte opp nye hus lenger vest, og
dessuten flyttet han de bygningene som stod igjen etter brannen dit. På
bnr. 2 finnes det også en gammel sidebygning og et gammelt stabbur. På
bnr. 1 på Vestre Sylling er det to stuebygninger som ble satt opp da de
nåværende bnr. 1 og 2 ble delt i 1840-åra. Den ene av disse er imidlertid
helt ombygd. Hovedbygningen på bnr. 3 på Vestre Sylling ble bygd før
1860-åra. Den ble først reist på Nedre Guransrud, men ble ikke gjort
ferdig der. Stabburet på bnr. 3 er fra ca. 1880. Stuebygningen på Sørli
er fra 1891, da bruket ble utskilt.
I 1679 og 1686 var det tvister angående grensa mellom Søndre Sylling og
Gunnerud (se Gunnerud). Den 30/6 1687 var det åstedssak på Nordre Sylling
fordi den ene eieren krevde at gården skulle deles etter sine gamle
skillelinjer. I middelalderen bestod denne gården av Nordre Sylling og
Stymbugard. Vitnene slo fast at Nerjordet, Lang-
Syllinggårder og Sylling kirke. I bakgrunnen Fagerli og
Kyllerud.
jordet, Langjaren og Nerenga, dvs. den østlige del av gården, lå til
byparten. Det som kaltes byparten var på den tid kanonigods og tilsvarte
den tidligere gården Stymbugard. Den vestlige halvpart av gården, det
opprinnelige Nordre Sylling, ble kalt bondeparten, fordi den var i bondeeie.
Det ble nå oppgått dele mellom de to halvpartene av det senere Vestre
Sylling. Delet skulle ta sin begynnelse litt østenfor Sylling kirke og
østenfor den dalen som finnes like sør for kirken, der hvor kirkens
eiendom grenset mot Sylling. Her ble det satt ned en flat delestein ved et
asketre. Derfra skulle grensa følge tre andre flate delesteiner som var
satt ned fra sør til vest. Av disse steinene var den lengst vest satt ned i
en dal like sør for den ovennevnte dal. Denne steinen stod ved et stort
piletre ved gjerdegården som fulgte samme dal og jot i sørlig retning til
gårdens hus. Sønnenfor gården skulle delet gå langs den vestre
gjerdegård, som begynte sør ved ladehusene, og følge gjerdet så langt
som det strekte seg sørover fra gården. Fra den sørvestre ende av gjerdet
skulle delet dreie enda mer i sørlig retning. Her ble grensa markert av
fire flate delesteiner. Den sørligste av disse steinene stod like nord for
en av de dalkjever som strekte seg fra en bekk kalt Vislingen. Så skulle
delet følge den samme dalen sørover til Skuggebekken. I 1724 oppstod det
strid om grensa mellom de to brukene. Det kom til rettssak, og da de skulle
gå opp delet etter beskrivelsen fra 1687, stemte det ikke overens med det
delet som var merket opp. Christen Andersen på det østre bruket krevde nå
husskifte. Noen av husene til motparten, Sten Halvorsen Hørte, lå
østenfor det delet som nå ble gått opp. Sten hadde bade stuehus og fehus
her, mens hestestallen hans lå på vestsida av det oppgåtte delet.
Christen hadde stuehus, bryggerhus og vedskjul på den østre part. De to
brukerne hadde låve og lader i fellesskap vest for delet. P.g.a. at
Christens fehus og skiku var bygd til Stens lade, var det ubekvemt å få
brakt foret fra laden til hestestallen og fehuset. Dessuten kunne ikke laden
repareres. Stuehusene og flere av de andre husene på de to brukene var så
sammenklemt at en ildebrann ville være rene katastrofen. Vi vet ikke i
detalj hvordan denne saken endte fordi den neste tingboka mangler, men det
var ihvertfall Christen som fikk medhold av hjemtinget. Året etter kom
saken opp for lagretten i Oslo. Det kommer nå fram at Christen året før
var blitt tilkjent eiendomsretten til to omtvistede løkker. Ifølge vitnene
hadde disse to løkkene vært brukt under den vestre part helt siden gården
ble delt i 1687. Løkkene lå vestenfor det gjerdet som var blitt satt opp
våren 1688. Det var også skrid om eiendomsretten til de tomtene Stens hus
stod på. Et vitne sa at Stens hus hadde stått på summe sted i minst 50
år. Det nevnes at hustomtene var anlagt som vanlig på tvedelte gårder.
Christen gjorde også krav på hogstrett i den del av skogen som lå til det
vestre bruket. Men han klarte ikke å bevise at det hadde vært noe
fellesskap i Stiens skog etter 1687. Christen hadde uttalt at hans gårdpart
var så skrinn at han ikke kunne fø fram sine krøtter og aller minst
dragonhesten. På spørsmål om ikke Stens gårdpart var blitt tilkjent de
to løkkene i 1687 fordi hans del av åkeren var mer kjøllendt, svarte
Christen at i våte årringer var hans egen del best, i tørre årringer var
Stens part å foretrkke. Ifølge vitneutsagnene var Christens bruk blitt
regnet som det beste tidligere, både når det gjaldt åker- og england. Men
hans forgjengere hadde latt denne delen gro igjen. Peder Andersen hadde
brukt denne halvparten som avlsgård og ført foret vekk. Det bruket som
Sten eide, var derimot blitt forbedret. Det ble hevdet at Christens
foravling kunne økes. Han svarte da at om han «pyntede sin gård aldri så
vel opp», holdt han, den andre for dobbelt så god til england. Vitnene sa
at Christens risskog til krøttera var dobbelt så god som den som tilhørte
Sten. Christen hevdet imidlertid at all den beste skogen -fantes på Stens
del. Riktignok var det også noen brukbare trær i hans egen skog, men de
stod i dalene slik at en ikke kunne få dem opp. Hans skog var blitt uthogd
like før jorddelet i 1687 og innlagt til eng. Vitnene mente at atkomsten
til de to skogene var omtrent jevngode. Det ble sagt at det på Stens del
fantes noe skog til hustømmer på Myra. Lagretten underkjente til slutt
sorenskriverens dom fra året før. Det ble nå slått fast at de to
omtvistede løkkene, på grunnlag av delebrevet fra 1687, skulle tilhøre
Sten. Like ens skulle hans hus få stå der de hadde stått i over 50 år.
Endelig ble Christen frakjent all rett i motpartens skog.
Sylling-gårdene setret i Toverud-skogen. Til gjengjeld måtte de være
med å plukke poteter på Toverud om høsten. (Se under Toverud).
Husmannsplasser. Det var to plasser under Østre Sylling omkring 1800,
men begge ble nedlagt innen 1865. Under Vestre Sylling var det flere
plasser. Skuggebekk, som lå ved Skuggebekken ved grensa mot Solberg, nevnes
første gang i 1708, og var bebodd til etter 1900. Myra var tatt opp et sted
nord for bruk I i 1737. Plassen ble solgt fra i 1748, men falt senere
tilbake til gården. Den ble nedlagt før 1865. Kyllerud, som ble tatt opp
senest i 1750-åra, lå sør for Kirketeigen, like nordøst for veikrysset.
Plassen ble skilt ut fra bnr. 1 som bnr. 7 19/5 1900. Omkring 1800 nevnes
Langjaren under bruk II. Litt vest for Kyllerud, på den andre sida av
veikrysset, ble Syllingbråtan tatt opp senest i 1861. Plassen var i bruk
til etter 1900. Nordenga, rett nord for det nåværende bnr. 2, ble tatt opp
før 1865, og ble nedlagt innen 1900.
Areal og husdyrhold idag. Østre Sylling, gnr. 174, bnr. 1 og 10: Ca. 120
mål dyrket merk - grønnsaker og korn. Ca. 70 mål skog. Det ble slutt med
melkekuer i annen halvpart av 1950-åra. Gjerstad, gnr. 174, bnr. 5: 23 mål
dyrket mark - korn, poteter og kålrabi. 25 mål hamn. 4 kalver og 4 griser.
Grønlund, gnr. 174, bnr. 13 og 25 + gnr. 175, bnr. 11: 28 mål dyrket mark.
Vestre Sylling, gnr. 175, bnr. 1 Sørsdal, gnr. 135, bnr. 13 (skog) +
Svarteberg, gnr. 179, bnr. 1: 140 mål dyrket mark - korn og poteter. 2500
mål skog. Det ble slutt med melkekuer omkring 1965. Vestre Sylling, gnr.
175, bnr. 2 og 6 + Kirketeigen, gnr. 176, bnr. 5 + Kirkerud, gnr. 177, bnr.
5 + Hørte, gnr. 178, bnr. 4, 5 og 15: 168 mål dyrket mark - korn og
grønnsaker. 265 mål skog. Vestre Sylling, gnr. 175, bnr. 3 + gnr. 174,
bnr. 3, 11,12 og 21: 150 mål dyrket mark - grønnsaker og bær. 120 mål
skog. Det ble slutt med kuer i 1974. Sørli, gnr. 175, bnr. 5: Ca. 25 mål
dyrket mark - mest korn. 100 mål skog.
Folketall.
