Befolkningen i bevegelse.

Gårdsregister

Innhold

Sammenlikner vi folketallet i Lier i 1865 og 1875, kunne en ved første øyekast være fristet til å tru at nå var den århundrelange veksten blitt avløst av stillstand og delvis tilbakegang.

Tallene for de to tellingsår viste nemlig 7523 og 7022, altså en direkte reduksjon på 501 mennesker i hele kommunen. Tar vi derimot for oss de enkelte sokn, finner vi ut at bare i Åssiden er innbyggertallet redusert fra 1122 til 504, og da begynner det hele å bli litt mistenkelig. Men den særdeles enkle forklaring går ut på at en ikke liten del av dette soknet ble innlemmet i Drammen i 1866. Riktignok må dette sies å være en beskjeden utvidelse av kjøpstadens domene sett i forhold til den glupende appetitt som særlig Østlands-byene i vår tid har til å forsyne seg av det mer eller mindre frodige land rundt omkring. Ser vi på tallene for de tre andre «uberørte» sokn, viser de til sammen en liten stigning på 117 innbyggere, fra 6401 til 6518 i tiårsperioden. Men denne økningen hadde hovedsoknet æren for, da både Tranby og Sylling måtte nøye seg med en svak tilbakegang.

Det gikk hele 15 år før neste fullstendige folketelling, som fant sted 1. januar 1891. Men deretter fulgte de regelmessig med 10 års mellomrom. Tallene for disse tellingene ser slik ut når det gjelder Lier :

 

Åssiden:

Frogner:

Tranby:

Sylling:

Lier:

           

1890:

693

4523

1393

1053

7562

1900

736

4985

1452

1020

8193

1910

816

5312

1455

1280

8863

 

For hele kommunen er det altså en jamn framgang fra tiår til tiår, og uttrykt i prosenter skulle den bli 8,3 fra 1890 til 1900, og 8,2 fra 1900 til 1910. Av soknene viser Åssiden den størst prosentvise økningen med bortimot 40 på disse 20 åra, noe som vel ikke kan sies å være særlig overraskende. Mer oppsiktvekkende virker kanskje sifrene for Sylling, som først har en liten tilbakegang mot århundreskiftet, for så igjen å få en kraftig tilvekst på over 25% i neste tiår. For å gi en mulig forklaring på denne sterke svingning bør vi huske at den såkalte Lierbanen fra Lier stasjon til Svangstrand kom akkurat i denne perioden, nærmere bestemt sommeren 1904, og dermed fikk også det mest fjerntliggende sokn lettere samkvem med omlandet. Omtrent samtidig kom Tronstad bruk i gang, noe som førte til en ikke ubetydelig tilflytting av folk. Studerer vi nøyere disse folketellingslistene, som er nøyaktig ført av samvittighetsfulle lærere, hver i sin krets, finner vi også andre interessante ting. Den mer sentrale Høvik krets like i nærheten av Drammen hadde i 1890 bare 1197 innbyggere, men i 1900 hele 1689, altså en stigning i folkemengden på, over 40 prosent. Det neste tiår derimot økte ikke befolkningen med mer enn 103. I en mer avsidesliggende krets som Vivelstad derimot gikk folketallet kraftig tilbake fra 815 i 1890 til 653 i 1900, og noe mindre kraftig det neste desennium til 577 i 1910. En årsak her er vel også en regulering av skolekretsene fra Vivelstad til Helgerud. En annen krets som viste samme nedgangstendens, var Asdøl - eller Tveten - i Sylling, der det gikk sakte, men sikkert den gale veien, fra 332 mennesker i 1875 til 268 i 1910. At Asdøl jernverk ble nedlagt nettopp i denne perioden, bidro sikkert til nedgangen, for mange familier flyttet derfra for å søke arbeid andre steder. I de fleste andre typiske «bondekretsene» som f.eks. Helgerud, Egge og Sørsdal, var det gjerne en liten, men jamn framgang, unntatt i Meren med en sterk økning fra 357 i 1890 til 531 i 1910, og i Brastad fra 450 til 657 i samme periode.

Det skulle ikke være så urimelig å anta at Lierbanen har bidratt til økningen i den førstnevnte krets og Drammensbanen i den sistnevnte. Når vi ser bort fra Lierstranda og Åssiden med sin stadig voksende tettbebyggelse, fans det ikke noen særlig store «husansamlinger» i kommunen. I en statistikk fra 1910 over bymessig bebygde strøk i Buskerud amt med minst 20 bebodde hus figurerer 2 fra Lier: Lierstranda med 114 og Lille Landfall på Åssiden med 31 hus. Men mindre husansamlinger grodde opp etter hvert både ved Lier stasjon, Sjåstad, Tronstad, Sylling og andre steder. Fra tidligere tider hadde bebyggelsen stundom samlet seg i tette grender, nærmest som i store tun, f.eks. på gårdene Egge, Meren, Valstad og Svang. Her var det ofte ikke langt fra «granne til nærmeste granne», men heldigvis hadde hver av dem gjerne en sammenhengende eiendom, slik at de slapp å stri med den tungvinte teigblandinga.

Når det gjelder den yrkesmessige fordelingen av befolkningen, er det nesten umulig å få noen helt eksakte tall, iallfall for tellingene fra 1875 til 1890, da de opererer med temmelig uensartede betegnelser. Noen oppgaver bør vel nevnes, da de trass alt gir et visst inntrykk av forholdene. I 1875 var det bl.a. 532 gårdbrukende sjøleiere, 21 leilendinger og bygselsmenn, 128 håndverkere, 94 mindre industridrivende, 158 husmenn med jord (av dem 12 kvinner), og 3 husmenn uten jord, 177 bergverks- og fabrikkarbeidere, 70 sjømenn, 30 jernbane- og veiarbeidere, 206 mannlige og 454 kvinnelige tjenere, 118 føderådsfolk og 100 fattige. 6 embetsmenn og 25 bestillingsmenn bodde i bygda, som også hyste 303 «uproduktive». De fleste av disse tallene gjelder bare hovedpersonene i de enkelte familier, derfor er de såpass beskjedne. Ved en nærmere telling av alle husstandsmedlemmene kan vi anslå «bondefolk» i videste betydning til bortimot halvparten av befolkningen, sannsynligvis ca. 49 %. Legger vi så til de over 1000 innbyggere som hørte til husmannsstanden, altså ca. 14 % og de 710 tjenere, ca. 10 %, får vi til resultat at fremdeles var bortimot ¾ av bygdas befolkning knyttet til jordbruket. Industri og håndverk sysselsatte omtrent 1/6, og 2,5% fant sitt utkomme i immaterielle yrker. Enda mindre grupper dannet føderådsfolk med 1,7% og forretningsdrivende med bare 0,9. De fattige derimot utgjorde bortimot 3%, mens kapitalister og pensjonister måtte nøye seg med 0,4%. En noe eksklusiv geskjeft måtte en 11-åring ha drevet, idet han sto oppført som «øltapper hos faderen».

Lier kan heller ikke sies å ha vært noen avstengt bygd lenger, for ellers hadde ikke så mange innflyttere funnet veien dit. Hele 1985 mennesker, eller over fjerdedelen av befolkningen var født utenfor bygdegrensene, de fleste av dem i Drammen og andre nabokommuner. Men ikke mindre enn 107 hadde vandret inn fra Sverige, særlig fra et sted som hette Glava, 3 kom fra Danmark, mens Holstein, England og Skottland beriket bygda med 1 representant hver. Og helt fra det svarteste Afrika stammet gutten Kalipi Chipaca, loset til de lierske strande av skipsfører Jensen på Stoppen.

 

Utsikt fra Tranby mot Øksnekollen.

 

Går vi så 15 år framover i tida til 1890 og betrakter den yrkesmessige fordelingen, viser den relativ nedgang for jordbrukere, og da særlig for husmenn. Av dem fans nå bare 46 med jord og 33 såkalte «Leilendinger, Bygselsmenn, Forpagtere». Dette markerte en gledelig tendens, og skulle den fortsette, ville husmannsstanden snart være en saga blott. Fremdeles må vi anta at yrkesutøvere i jordbruket utgjorde noe over halvparten av folkemengden - men den prosentvise delen går stadig nedover. I Buskerud amt var 54,7% knyttet til jordbruk, fedrift og gartneri, og noe liknende var det nok i Lier også. Bare 28 personer i hele amtet sto oppført i gruppa «Havedyrkning og gartneri, og av disse hørte 16 heime i Lier. Tallet på håndverkere og fabrikkarbeidere stiger derimot jamt, uten at vi kan snakke om noen industriell revolusjon i bygda.

Den samme tendens viser tellingene både i 1900 og 1910. Det førstnevnte år står 3793 personer oppført i «Landbonæringen med skogsdrift og jakt», som skulle gi mellom 46 og 47 prosent av befolkningen. Til gruppene «Bergverks- og fabrikkdrift», «Småindustri» og «Håndverksindustri» hørte til sammen 2671 mennesker, dermed utgjorde de 32-33 prosent. De tilsvarende sifrene 10 år seinere lød på 3834 i jordbruket og 2911 i industri og håndverk, som ga prosentene 43 og 33. Samme år var 708 personer sysselsatt i «Handel, omsetning og samferdsel», mens hele 1001 levde av «Andre ubestemte arbeider, formue og offentlig understøttelse».

Et fenomen som sikkert henger sammen med det mer differensierte næringsliv etter som jordbrukprosenten stadig går nedover, er den økende uro i befolkningen med større inn- og utflytting. Av de 7562 innbyggere i 1890 var 2527 født utenom Lier, eller omtrent tredjeparten, av dem 201 i Sverige og 12 i andre fremmede land.

I 1900 økte tallet på de virkelige «heimfødinger». til 5208, mens 2974 personer var innvandret i ung, moden eller mer fremadskreden alder. Blant utlendingene ledet stadig svenskene stort med 222, danskene hadde bare 3 og andre europeiske land til sammen 18.

Interessant er opplysningen om de 17 født i U.S.A., for den forteller om barn til hjemvendte amerikanere som slo seg til i gamlelandet for godt. 10 år seinere står de rotekte liunger noe sterkere med 5408 representanter, men tallet på «inntrengerne» hadde økt mer - til 3455. Folketellingslistene gir også nærmere beskjed om hvor vogga til disse hadde stått. Ikke noe overraskende virker det å lese at den overveldende majoritet - 2853 - kom fra byene og bygdene på Østlandet, Opplandene og Sørlandet, mens bare 233 hadde flyttet til Lier fra resten av Norge. Tallet på fødte svensker i bygda gikk ned til 169 - kanskje et resultat av unionsoppløsningen i 1905, av finner fans 5, 8 stammet fra andre europeiske land og 29 fra U.S.A.

Innflytterne i bygda representerte således et firsifret tall i hele denne perioden, og en skulle da kanskje tru at folkeøkningen måtte bli enda sterkere enn tilfellet var. Men så har vi noe som kalles utflytting også, et begrep som allerede i lang tid hadde vært kjent både i Lier og andre norske bygder. I kirkebøkene står gjerne oppført de som ble grepet av så sterk utferdstrang at de forlot prestegjeldet, men disse fortegnelsene kan en ikke stole fullt og helt på av to hovedgrunner: Noen stakk stundom av uten å melde fra, og enkelte ganger kunne presten rett og slett glemme å føre utflytterne inn i bøkene. Det fins mange eksempler på at en eller flere personer er skrevet inn både ett, to og tre år etter at de var utflyttet, ja en gang forløp hele 14 år før vedkommende kom i prestens protokoller. Trass i sin ufullstendighet er kirkebøkene gode veiledere også når det gjelder utflytting, for de gir et anslagsvis riktig resultat. Holder vi oss så delvis til disse bøkene for Lier Prestegjeld, viser de oss at i slutten av 60-åra flyttet gjerne 40-50 mennesker ut hvert år. Straks vi kommer til 70-tallet, øker det kraftig på, og i 1872 står oppført 128 navn. Av dem dro ikke mindre enn 83 til U.S.A. og 2 til Australia. Fra 1876 har vi forholdsvis pålitelige oppgaver over emigrasjonen i femårsberetningene fra amtmennene.

I førstningen av 1880-åra foregikk, som kjent, en sterk utvandring fra Norge til Amerikas forente stater, således dro bortimot 29000 bare i 1882. Vi merker tydelig denne strømning i Lier også, og 1882 er litt av et utvandringsrekordår med 93 emigranter, forteller amtmannen i sin beretning. Presten har riktignok notert seg bare 52, mens 1881 hadde 61 til U.S.A. og 7 til Australia. Tiåret etter stilner strømmen noe av, men så øker den på igjen i det nye hundreåret. Derfor ble det atskillig hundre som ikke bare sa Lier farvel for alltid, men også gamlelandet. Sannsynligvis utvandret 1500-1600 til U.S.A. og andre oversjøiske land i halvseklet fra 1865 til 1915, og svært mange av disse så aldri heimbygda igjen. Ikke få kom kanskje på kortere besøk, særlig fra U.S.A. når de fikk råd til det, og enkelte vendte tilbake for godt etter at de hadde funnet ut at det var ikke noe gjævere i det lovpriste dollarland enn i den voksterrike bygda ved Drammensfjorden. Et godt bevis på det gir folketellingen i 1910, som fører opp 105 hjemvendte norskamerikanere i Lier, 60 menn og 45 kvinner. Særlig fra 1906 vendte mange hundre tilbake til Norge hvert år. Dette var ikke noen ukjent foreteelse, for allerede i 1849 kom den første norskamerikaner til Norge igjen for godt, og fra dette år og til 1910 hadde 14310 fulgt hans eksempel.

Men de aller fleste som først var kommet til dollarlandet, slo seg til der, slik også med liungene. I 1880-åra utvandret såpass mange at de på et bestemt sted - Alpena i Michigan - dannet en egen Lier-koloni, et «Leer-settlement», med navn som Sylling, Svang, Drag og Gunnerud. Befolkningen økte raskt til flere hundre, for det kom stadig nye emigranter, særlig norske, men også polakker, tyskere og skotter. Farmene var gjerne på 80-200 acres (ca. 320-800 dekar), og jorda ga godt utbytte. Settlementet fikk snart sin egen norske kirke, der presten holdt sine prekener på norsk til langt ned i vårt århundre, da han etter hvert måtte gå over til engelsk fordi de norske pionerene var borte og en ny generasjon hadde tatt deres plass.

I 1880 hersket reine Hawaii-feberen, og 30 kvinner og menn dro til disse forlokkende øyene. Det skulle gå hele 12 år før - ifølge kirkebøkene - den neste emigrant våget seg ut på denne lange ferden. Og tjenestepike Otilie Halvorsdatter seilte uten noen ledsaker fra Lier iallfall.

Sammenlikner vi så oppgavene for innflytting og utflytting, viser det seg at mange år har den sistnevnte overtaket. Men da måtte vel folketallet gå ned, vil kanskje noen hevde. Nei, heldigvis gikk det ikke så ille i Lier-bygda, for det er noe som heter fødselsoverskudd. Det ble stadig større i denne periode av den enkle grunn at dødsprosenten - mortaliteten - viste en gledelig nedgang, mens fødselsprosenten - nativiteten - holdt seg noenlunde konstant, riktignok med en svakere nedgang i det nye århundret.

I femårsbolken - quinquenniet - 1866 - 70 ble i Lier Prestegjeld døpt i alt 856 barn, mens tallet på begravde utgjorde 675, altså et overskudd på 181. Regner vi med en antatt gjennomsnittsfolkemengde på ca. 6400, skulle det gi en nativitet på bortimot 27‰ og en mortalitet på litt over 21‰. Går vi så 40 år fram i tida og tar perioden 1905-1909, blir de tilsvarende tall for døpte 979 og for begravde 524, og derved en tilvekst på 455 mennesker, eller 91 pr. år. Setter vi så et gjennomsnittlig folketall på ca. 7700, får vi en nativitet på 25,5‰ og en mortalitet på knappe 14‰. I denne mannsalderen er altså fødselstallet gått ned med bare litt over 1‰, mens dødshyppigheten er redusert med over 7‰ eller med over 1/3 av hva den var i slutten av 1860-åra. Samtidig var gjennomsnittsalderen på de 93 døde i 1910 litt over 53 år, mens den såpass seint som i 1885 ikke hadde vært høyere enn knappe 38 år. Den vesentligste årsaken til denne sterke stigningen var vel den gledelige nedgang i barnedødeligheten. Mens det i 1885 døde 29 barn under 2 år og 20 barn mellom 2 og 10 år, viste de tilsvarende tall for 1910 bare 13 og 1. Reint anslagsvis kan det ikke være for optimistisk å regne med et gjennomsnittlig årlig fødselsoverskudd på 60 fra 1865 til 1914, og den direkte folketilvekst skulle dermed komme opp i ca. 3000 i dette tidsrommet. Når folkemengden likevel ikke økte med stort mer enn 2000, viser det tydelig at utflyttinga har vært atskillig sterkere enn innflyttinga.

Ved alle folketellingene før 1875 hadde kvinnene alltid opptrådt i sikker majoritet, sammenliknet med det sterke kjønn. Men nevnte år er overvekten redusert til 1014 pr. 1000 menn, et tall som gikk ytterligere ned til 1008 i 1890. Når vi kommer til 1900, opptrer mennene plutselig i et solid flertall med 1000 mot 969 kvinner, og 10 år etter har de styrket dette, idet den feminine del nå utgjør bare 965 pr. 1000 menn. Denne litt overraskende utviklingen hang vel for en del sammen med en reduksjon av de kvinnelige tjenere på gårdene. Stadig flere unge jenter dro ut for å ta tjeneste i byene, enten som hushjelper eller som industriarbeidersker. Riktignok vokste flere industrigreiner etter hvert fram i Lier også, men de fleste var mer maskulint preget og ikke så differensiert som i byene, hvor også kvinnene hadde lettere for å få plass. Studerer vi alderssammensetningen av befolkningen, viser ikke den så store svingninger fra tiår til tiår. Ved en inndeling av 3 hovedgrupper 1875, 1900 og 1910, får vi følgende resultat:

 

Under 15 år

15 – 50

Over 50 år.

       

1875:

34%

47,5%

18,5%

1900:

38%

45%

17%

1910:

38%

44%

18%

 

Barneprosenten går således opp med 4 i denne perioden, voksneprosenten nesten tilsvarende ned, mens tallet på «gamlinger» relativt sett holder seg temmelig jamt.

Ikke alle innbyggerne kunne prise seg lykkelige over å ha alle sine sanser og sin fulle forstand i behold. Som ved tidligere folketellinger fins oppgaver over både blinde, døve, åndssvake og «andre sinssyke». Sifrene for den siste gruppe gikk uhyggelig i været, fra 22 i 1875 til 110 i 1900 og hele 185 i 1910. De to siste tall virker ved første øyekast litt nifse, men da må vi huske at mange liunger allerede den gang tok fremmede sinnssjuke i privat forpleining, særlig i Sylling og Tranby. Dermed skulle kanskje ikke de innfødte være mer unormale enn folk flest. Noen blinde, døvstumme og åndssvake måtte de nødvendigvis regne med i ei så stor bygd.

Både folketellingslister, kirkebøker og andre kilder peker da alle i samme retning med hensyn til befolkningsutviklingen i bygda dette halvsekelet: Slekten i 1914 var både tallrikere, sterkere og sunnere enn foreldrene og bestefedrene hadde vært. Livsforholdene måtte fremdeles ha bedret seg noe slik at strevet for det daglige brød ikke lenger var så surt og slitsomt, og kampen mot snikende sykdommer ikke lenger så tung. Bygda hadde iallfall plass til flere enn før, trass i sterk utvandring og utflytting. Likevel hadde ikke den hurtiggående jernbane dratt av sted med alle arbeidsføre. Storparten ble igjen og skapte et større Lier ved dyktig og oppofrende gjerning i jordbruk, industri, håndverk og mange andre næringer.

Gårdsregister

Innhold