Bygdesamfunnet i krisetid

Gårdsregister

Innhold

Om vi hadde kommet til Lierdalen en gang i siste del av 1300-tallet, ville vi ha fått et forferdende inntrykk av forfall hvor vi vendte oss. Over alt lå utkantgårder og smågårder øde og forlatt. Husa råtnet ned, og skogen grodde tett og grønn der det før hadde vært åker og eng. Århundrers rydningsverk var tatt tilbake av villmarka. Selv i den sentrale delen av bygda lå gårder øde. På gårder som var i bruk, krøp skogen lenger og lenger inn over åkerteiger og engstykker. I bygd etter bygd landet over finner vi samme trøstesløse situasjon. - Hva var det som var skjedd, og som hadde vendt århundrers vekst og framgang om til stagnasjon, tilbakegang og forfall?

 

To pestsyke med byller. Etter en illustrasjon i Toggenburg-bibelen fra 1411.

 

Ennå er ikke sammenhengen her fullt klarlagt. Men det er i hvert fall en klar sammenheng mellom forfallet og den katastrofe som rammet landet vårt i 1349/50: Den store mannedauen. Denne pesten som herjet ute i Europa, ble ført med et skip til Bergen høsten 1349, og bredde seg derfra over hele landet. Til Østlandet kom den vinteren 1350. Dødeligheten var voldsom, og hele bygder ble lagt øde enkelte steder. Det ser ut til at folkemengden i landet ble redusert til tredjeparten av det den hadde vært før Mannedauen. Utover i resten av hundreåret ble landet flere ganger rammet av pest og uår. Også våre naboland var utsatt for katastrofen. De kom nokså snart over den, men i vårt land tok det århundrer før virkningene var overvunnet. Hva grunnen var til at pesten fikk så mye hardere virkning hos oss, er vanskelig å si. Det har vært gjettet på at det har sammenheng med en mulig klimaforverring, og det er nok også sannsynlig at en klimaforverring har vært medvirkende årsak til den sterke økonomiske tilbakegangen i vårt land. På den annen side kan en spørre hvorfor en klimaforverring ikke fikk like sterke virkninger i Sverige som her.

Som en forstår, er det mangt som er uklart når det gjelder årsaken til nedgangstida i vårt land fra ca. 1350 og utover. Noen løsning på disse problemene venter vi ikke å finne i Lier heller. Men vi vil gjerne vite hvordan forholdene artet seg for liungene denne tida.

Vi kan tenke oss at da de skulle ta til med våronna i Lier våren 1350, noen uker eller måneder etter at farsotten hadde herjet bygda og revet med seg kanskje halvparten, kanskje to tredjeparter av folket der, måtte det bli en skrikende mangel på arbeidskraft. På noen gårder var alle borte, og da ble vel jorda foreløpig liggende der urørt. Andre steder kunne det vare igjen en eller et par, så vidt at de kanskje kunne få sådd til en liten åkerlapp. Men en voldsom nedgang i åkerarealet i bygda måtte nødvendigvis bli .følgen. Heller ikke i åra etter var det mulig å skaffe arbeidshjelp nok, og de som eide gårder i bygda, hadde vondt for å skaffe seg leilendinger til å drive gårdene. Hvis det gikk noen år uten at en gård ble bygslet bort, forfalt husa og den dyrkede jorda grodde til med skog, og dermed var alt håp ute om å få bygslet bort gården. Snart stabiliserte forholdene seg, og gårder som ble liggende øde og ubrukt i siste halvpart av 1300-tallet, finner vi igjen som ødegårder ennå på 1500-tallet; på den tid kan skattelistene fortelle oss om hvilke gårder som var i bruk og hvilke som lå øde, og derved kan vi få en fullstendig oversikt over den virkning katastrofen på 1300-tallet fikk i form av nedlagte gårder

 

Nedlegging av gårder etter Mannedauen. O Gård som ble holdt i hevd. · Gård som ble nedlagt. (Nedlagte gårder som ikke er sikkert stedfestet, er ikke avmerket på kartet.)

 

I Flatbygdfjerdingen ble disse 9 gårdene som var ryddet i middelalderen nedlagt: Stomperud og Sukka ved Landfall, Ileberg ved Braker, Sporevoll ved Jensvoll, Møysund, Himmerike ved Lian, Flåtan, Tormesrud og Årkvisla. Dessuten ble de 3 vikingtidsgårdene Haug, Grette og Brokke (ved Valle), og den eldre gården Hegg nedlagt. I Reistadfjerdingen ble de to gårdene som var ryddet der i middelalderen, Dauerud og Nygård, nedlagt. Likeså gikk det med vikingtidsgårdene Borge (ved Haskoll) og Skafstad (ved Auvi). I Oddevall-fjerdingen ble disse 10 middelaldergårdene nedlagt: Rød (ved Haugerud), Unnelsrud, Katterud, Brå (ved Berfløt), Heidensrød (ved Nordby), Jaren, Hjalmeng, Haga (begge ved Renskog), Kollseng (ved Meren) og Øverby (ved Justad). Det samme gjaldt 5 vikingtidsgårder, nemlig Ytre Justad, Torstad, Hakaval, Li og en -stad-gård, de tre siste ved Sjåstad. I Tranby ble alle unntatt et par av de 16-17 gårdene som var ryddet i middelalderen, nedlagt, og likeså 3 av de 6 gårdene som var oppstått ved deling av gården Dal: Skjeggerud, Fokolsdal, Bjørndal, Funnesdal, Daleng, Engelsjordet, Torsrud, Kittelsrud, Kroft, Haugerud, Gravdal, Tømte, Eikeberg, Bo, Rype, Heia, Tveiten og Kjenner. Videre ble disse 5 vikingtidsgårdene nedlagt: Stustad, Grostad, Onstad, Stabekk og Ulven. Endelig ble 14 av 16-17 middelaldergårder i Sylling nedlagt: Rudstaden, Hvam, Gunnerud, Jaren, Brekke, Svarteberg, Fuglerud, Skjeggerud, Vefsrud, Toverud, Tveita, Kornerud, Asdøl og Kopperud. Samme skjebne fikk 8 av de 9 vikingtidsgårdene i Sylling: Ski (eller Skei), Valstad, Skustad, Røyne, Drag, Eik, Brevik og Horn.

Utenom disse gårdene fantes det 9 middelaldergårder som det ikke har vært mulig å stedfeste og som ble nedlagt: Åranes, Brettorud, Faudadal, Gylterud, Illugarud, Ingulfsrud, Ormseng, Nikolusrud og Olufrud. En nedlagt vikingtidsgård, Tjodastad, er heller ikke stedfestet. Utover dette har vi for beregnet at det i hele Lier fantes rundt regnet 5 ødegårder som ikke er navngitt eller stedfestet og som ble nedlagt.

På denne måten kommer vi fram til at det ble nedlagt ca. 65 middelaldergårder, ca. 25 vikingtidsgårder og dessuten en eldre gård. Med andre ord ble omtrent 90 av 185 gårder nedlagt, eller ikke langt fra halvparten. Både de nedlagte og de som var i hevd, var tildels delt i to eller flere selvstendige bruk. Vi kan regne med at ca. 115 gårdsbruk ble nedlagt, mens det var 145 matrikkelgårder i hevd ca. 1500.

Når vi ser nærmere på disse ødegårdene, er det enkelte typiske trekk som faller i øynene. For det første var det færrest ødegårder i den sentrale delen av bygda. I Frogner sogn ble 30% av gårdene nedlagt, mens ødegårdene i Tranby utgjorde 55% av det gamle gårdtallet, og i Sylling hele 65%. Det peker i den retning at det først og fremst var avsidesliggende gårder som ble nedlagt, og ser vi etter hvor ødegårdene særlig lå innafor de enkelte sokn, oppdager vi at hele grupper av gårder i utkanten var forlatt. I Flatbygdfjerdingen ble alle de mest brattlendte og høytliggende gårdene langs åskanten i vest nedlagt. I Tranby ble hele Lierskogen liggende øde, og i Sylling fantes det ikke en gård i hevd nord for Hørte. Vi har tidligere fastslått at de gårdene som ble ryddet i middelalderen, var mindre og dårligere gårder enn de eldre. Det viser seg at mer enn to tredjeparter av de nedlagte gårdene var ryddet i middelalderen, og bare en gård, Hegg, var fra eldre tid enn vikingtida.

Grunnen til at det var utkantgårder som ble liggende øde, var neppe den at pesten herjet hardere her enn andre steder. Når det som følge av at folketallet sank, ble vanskelig å få bygslet bort gårdene, kunne leilendingene som ønsket å bygsle en gård, velge og vrake, og selvsagt foretrakk de de beste og mest sentrale gårdene. På den måten ble utkantgrendene liggende øde, mens det i de sentrale og beste jordbruksstrøkene praktisk talt ikke var noen ødegårder i det hele tatt.

Tallet på ødegårder kan gi et riktig inntrykk av nedgangen i antall husstander i bygda, men på grunnlag av ødegårdstallet kan vi ikke uten videre trekke slutninger om nedgangen i jordbruksproduksjonen. Dette blir ennå klarere om vi sammenligner boltallet i gammelnorsk tid på de seinere ødegårdene og på de gårdene som ble holdt i hevd. De ca. 90 gårdene som ble nedlagt, hadde et samlet boltall på snaut 100 markebol, eller gjennomsnittlig vel 1 markebol, mens de 95 gårdene som ble holdt i hevd, til sammen var på ca. 400 markebol i gammelnorsk tid, eller gjennomsnittlig ca. 4 markebol. Mens de ca. 260 bøndene i Lier for Mannedauen hadde ca. 2 markebol til disposisjon hver i gjennomsnitt, hadde hver av de ca. 145 bøndene etter Mannedauen nesten 3 markebol i gjennomsnitt. Det var med andre ord de aller fleste smågårdene som var sjaltet ut, slik at bøndene i gjennomsnitt hadde mye større gårder enn før. Dessuten kunne de sikkert fritt havne mange av de nedlagte gårdene. Vi kan derfor neppe uten videre gå ut fra at nedgangstida betydde en forarming av bøndene i Lier. Hver av dem fikk i hvert fall mer jord til disposisjon enn bøndene gjennomsnittlig hadde hatt før.

Hvordan var så bøndenes muligheter for å drive denne jorda? Slik som arbeidskraftsituasjonen måtte bli på grunn av befolkningsnedgangen, må vi vente at det var uråd å holde produksjonen oppe på samme nivå som før på de gårdene som stadig var i hevd. Vi har visse muligheter for å beregne forholdet mellom kornproduksjonen før og etter Mannedauen takket være oppgaver over tienden ca. 1310 og ca. 1400 i Biskop Øysteins Jordebok, Røde Bok. Bispen fikk fjerdeparten av tienden, og denne parten ble solgt, slik at bispen fikk penger i stedet. I hele Lier var taksten ca. 1310 9 mark forngild. Omregnet i samme mynt var taksten omkring 1400 3 3/4 mark forngild. Kornprisen var noenlunde uforandret. Taksten ca. 1400 var altså bare ca. 40% av taksten ca. 1300, og det tyder på at kornavlinga etter Mannedauen i gjennomsnitt også har vært omtrent 40% av avlinga for Mannedauen. Tallene blir sikkert altfor små om vi beregner kornavlinga på grunnlag av tienden etter den kornprisen som var vanlig, 12 mark forngild pr. skpd., men forholdet mellom avlinga for og etter Mannedauen skulle bli noenlunde riktig. Vi kommer fram til en kornavling på ca. 720 skpd. før Mannedauen og ca. 300 skpd. etter Mannedauen. Etter boltallet å dømme må de gårdene som ble nedlagt, ha hatt bare 15-20% av kornproduksjonen i Lier før Mannedauen, og nedleggingen kunne ikke føre til større svikt i kornproduksjonen - og dermed i tienden - enn 15-20% eller rundt regnet 120 skpd. Hvis vi på samme måte regner at de gårdene som ble holdt i hevd, hadde avlet 600 skpd. korn årlig før Mannedauen, så var avlinga sunket til 300 skpd. korn etter Mannedauen, eller med andre ord til omtrent halvparten. Når det gjaldt den samlede kornproduksjon i bygda, fikk altså reduksjonen i åkerarealet og dermed kornproduksjonen på de gårdene som ble holdt i hevd, større virkning enn nedlegging av nesten halvparten av gårdene i bygda. Men for Liungene var det av vel så stor betydning hvor mye korn hver enkelt husstand hadde til disposisjon. Når totalavlinga av korn før Mannedauen fordeles på ca. 260 bønder, blir det gjennomsnittlig bortimot 3 skpd. på hver. Når totalavlinga av korn etter Mannedauen fordeles på 145 bønder, blir gjennomsnittsavlinga på hver vel 2 skpd. Tallene er, som før nevnt, sikkert for lave, men forholdet og tendensen som de forteller om, er sannsynligvis noenlunde korrekt. Andre sider av gårdsbruket er det vanskelig å finne noenlunde pålitelige opplysninger om. Men det er nærliggende å anta at de økte mulighetene for havning og fôrberging som de mange ødegårdene førte med seg, ble utnyttet ved større husdyrhold, slik at avkastningen av husdyrbruket ble noe større i gjennomsnitt enn før. Dette kan kanskje ha oppveid at kornavlinga ble mindre enn før i gjennomsnitt.

Dermed tar det til å bli klart hvordan nedgangstida etter Mannedauen artet seg for bondesamfunnet i Lier. Tallet på husstander ble redusert til omtrent halvparten av hva det hadde vært, fra ca. 260 til 145. Selv om totalproduksjonen sank voldsomt, var det gjennomsnittlige utbytte pr. husstand sannsynligvis omtrent som før. Den økonomiske og sosiale forskjellen i bygdesamfunnet ble vesentlig mindre enn før, dels fordi storbøndene manglet arbeidskraft til å utnytte sin jord, dels fordi ingen lenger behøvde å slite på små og dårlige gårder som knapt ga muligheter for å oppholde livet for en familie.

Som vi før har sett, var det ikke bare bøndene i Lier som var økonomisk interessert i jordbruket i bygda, men også de mange ellers som eide jord der og hevet landskyldinntekter av gårdene. Spørsmålet blir så hvilke følger det fikk for dem at det ble mangel på leilendinger og annen arbeidskraft, at gårder ble liggende øde, og at totalproduksjonen i bygda sank voldsomt.

Den øyeblikkelige følge av Mannedauen måtte bli en sterk svikt i landskyldinntektene, dels fordi avlingene ble sterkt redusert, og dels også fordi det oppsto et kaos som nok fristet mang en leilending til å la vare å betale. Men selv etter at det i løpet av noen år var brakt orden i forholdene mellom jordeier og leilending, kom landskylda ikke opp på det gamle nivå. Landskylda av ødegårdene sviktet helt. Mindre produksjon på gårdene gjorde en viss reduksjon av landskylda rimelig. Men først og fremst ble det avgjørende for landskylda at det var mangel på leilendinger, slik at jordeieren var den svakeste parten i avtalen og måtte ta hva han kunne få. I det lengste forsøkte jordeieren å holde fast ved at det gamle boltallet var det korrekte beregningsgrunnlaget for landskylda. Det var trolig en av grunnene til at biskop Øystein ennå omkring 1400 skrev opp det gamle boltallet i sin store jordebok. Fremdeles var forøvrig boltallet det vanlige verdimålet på jordegods. Men i løpet av 1400-tallet innarbeidet og stabiliserte en helt ny landskyldberegning seg. Disse landskyldsatsene som også ble mål for gårdenes verdi, holdt seg praktisk talt uforandret gjennom århundrer. For en del av Liers gårder får vi kjennskap til den nye landskylda tidlig på 1500-tallet, og for alle er det klart innen midten av 1600-tallet. Den nye landskylda er identisk med den avgift som ble betalt av gårdene på 1400-tallet, så sant de var i bruk da. Dermed kan vi sammenligne hva som ble betalt i landskyld før og etter Mannedauen.

Som før nevnt var det samlede boltall før Mannedauen rundt regnet 500 markebol, og landskylda av dette svarte til 670 skippund mel. Omregnet til samme vareslag svarte landskylda av de gårdene som var i hevd ved slutten av seinmiddelalderen, til ca. 190 skippund. Den nye landskylda i Lier utgjorde med andre ord ikke stor mer enn fjerdeparten av den som ble betalt før Mannedauen. Landskylda sank med andre ord betydelig mer enn produksjonen; som før nevnt utgjorde kornproduksjonen etter Mannedauen rimeligvis ca. 40% av den tidligere produksjon. Dette er et nytt vitnemål om at nedgangstida jevnt over ikke betydde noen forverring av bøndenes kår, tvert imot; prosentvis utgjorde landskylda etter Mannedauen en mindre del av produksjonen enn før.

Men for jordeierne måtte virkningene bli meget følelige. For å vise dette har vi satt opp en tabell som viser hvordan jorda var fordelt mellom forskjellige eiergrupper og hva som ble betalt i landskyld ca. 1500.

 

Jordeiendomsforhold og landskyld i Lier ca .1500.

(Tallene som er avrundet, betegner antall skippund tunge. Beregningene er foretatt for hver av de tre soknene Frogner (F), Tranby (T) og Sylling (S) hver for seg, og for Lier under ett).

 

F

T

S

Lier

Bønder

47

20

4

71

Verdslige godseiere

43

5

 

48

         

Kongskirken

9

 

1

10

Hovedøya kl.

1

1

2

4

Nonnseter kl.

6

   

6

Andre klostre

2

   

2

Sum kongskirke og klostre

18

1

3

22

         

Bisp og domkirke

22

1

3

26

         

Frogner prest

5

1

 

6

Frogner kirke

2

1

 

3

Tranby prest

 

1

 

1

Sylling prest

   

2

2

Egge prest

2

   

2

Egge kirke

1

   

1

Hval prest

3

   

3

Huseby prest

1

   

1

Utabygds bygdeprester

3

 

1

4

Utabygds bygdekirker

1

   

1

Bygdekirkelige godseiere, sum

18

3

3

24

         

Kirkelige godseiere, sum

58

5

9

72

         

Til sammen skpd.

148

30

13

191

 

Det klareste inntrykket av de virkninger nedgangen i landskylda fikk for grupper og institusjoner som hadde sine inntekter indirekte fra jordbruket, får vi om vi tar for oss presten ved Frogner og sammenligner hans inntekter før og etter Mannedauen. Før Mannedauen eide Frogner prestebol 210 øyresbol eller vel 26 markebol i hele Lier (se tabell ), foruten snaut 4 markebol utafor bygda. Hvis presten mottok hele denne landskylda i varer, ble det f. eks. ca. 50 skippund korn eller vel 30 skippund mel. I tillegg til dette fikk han en del av prestetienden, som svarte til bispetienden og utgjorde 9 mark forngild, eller omregnet i varer 12 skippund mel. Men tienden måtte han dele med de andre prestene i bygda, og hvor stor del Frogner-presten fikk, er det ikke mulig å si sikkert. Etter Mannedauen utgjorde de landskyldinntektene som tilfalt Frogner prestebol av jordegods i Lier, 6 skpd. mel. Til dette kom landskyldinntekter av jordegods utafor Lier, men de var ubetydelige, så de samlede landskyldinntekter til Frogner prestebol ble rundt regnet 6 skippund mel eller med andre ord 115 av de landskyldinntektene presten hadde hatt før. En slik inntektsreduksjon måtte svekke prestens økonomiske stilling voldsomt. Når vi tar i betraktning at bøndenes økonomiske stilling heller stort sett var styrket etter krisen, skjønner vi at prestenes sosiale posisjon var fullstendig forandret, samtidig som utviklingen måtte få drastiske følger for geistligheten som institusjon. Vi må spørre hvordan Frogner-presten berget seg i denne situasjonen.

Som vi har sett, var det i middelalderen lagt landskyldinntekter til prestene ved alle kirkene i Lier. Vi må ha lov til å tolke dette slik at det har vært en prest ved hver kirke, muligens unntatt Huseby kirke, hvor prestebolets landskyldinntekter var svært små. Lier må med andre ord ha hatt 5-6 prester. Prestene synes å ha vært mer utsatt for pesten enn de fleste andre, noe som er naturlig etter som de tok seg av de syke. Vi kan derfor gå ut fra at pesten tok de fleste prestene i bygda. Etterpå var det ikke lett å erstatte dem, og det hendte nok at en prest måtte erstatte 5-6 tidligere prester. Slik kan det også ha gått i Lier. Det må ha vært på denne tiden at presten ved Frogner ble prest for hele Lier; prestegjeldet omfattet for øvrig som før nevnt også en del av Skoger, nemlig gårdene langs sørsida av Drammenselva. Det at Frogner-presten ble alene om hele det store prestegjeldet, ble redningen for ham økonomisk. For det første fikk han på den måten prestetienden for hele Lier, mens han før vel knapt kan ha hatt mer enn tredjeparten av den. Om prestetienden ble redusert til ca. 40% av hva den hadde vært før, har Frogner-presten på denne måten sannsynligvis likevel holdt sine tiendeinntekter oppe. På samme måte overtok han alle Lier-prestenes landskyldinntekter. Beregnet i mel dreidde det seg om i alt ca. 15 skippund fra Lier foruten noen ubetydelige inntekter utabygds. Dette bedret situasjonen betraktelig, men likevel utgjorde landskyldinntektene bare halvparten av hva de hadde vært. Noe større utbytte enn før kan presten ha fått av egen gårdsdrift; han la nemlig gårdene Grette, Landfall og Hegg direkte under prestegården etter at disse tre gårdene var blitt liggende øde etter Mannedauen. Men noen mulighet for effektiv utnyting av det store arealet kan han ikke ha hatt, slik som arbeidskraftsituasjonen var. Det kan derfor ikke være tvil om at prestens stilling var svært svekket etter krisen på 1300-tallet.

Ellers er det ikke så mange opplysningene vi har om prestene i Lier ennå i dette tidsrommet. Men noen av prestene kjenner vi i hvert fall navnet på. Guttorm Valtersson var vitne ved eiendomstransaksjoner som foregikk på Frogner i 1377, 1391 og 1392. Kanskje Guttorm var prest her alt i 1373; i så fall oppnådde han å se selveste kong Håkon VI Magnusson som sin gjest, for i mars det året var kongen på Frogner. I 1402 var Herman Jonsson prest her, og i 1459 hette presten Ravald Reidarsson. Amund Helgesson nevnes i tida 1516-17, da han kjøpte et par gårder i Ådalen og ga til Domkirken i Oslo.

På samme måte som presten hadde sitt underhold av tiende og landskyld, ble utgiftene til kirken dekket ved slike inntekter. Kirkenes part av tienden før og etter Mannedauen svarte til prestetienden eller bispetienden, altså henholdsvis 12 skippund mel og 5 skippund mel om inntektene beregnes i varer. Det godset som kirkene i Lier eide innabygds, utgjorde før Mannedauen 16 markebol og dessuten eide Lier-kirkene 3 markebol utabygds. Landskyldinntektene beløp seg dermed til 19 mark forngild; beregnet i varer blir det 38 skippund korn eller 25 skippund mel. I alt må Lier-kirkenes inntekter ha beløpet seg til 37 skippund mel om vi holder fast ved det vareslaget som verdimål. Etter Mannedauen utgjorde Lier-kirkenes landskyldinntekter av jordegods i Lier 4 skippund mel, mens landskyldinntektene fra andre bygder var blitt ubetydelig. Lier-kirkenes samlede inntekter av landskyld og tiende etter Mannedauen utgjorde altså 9 skippund mel, eller omtrent fjerdeparten av den tidligere inntekten.

Når vi tar i betraktning at den sterke reduksjonen i kirkens inntekter ble varig, forstår vi at den måtte få drastiske følger. Det måtte gå ut over både kirketjeneste og vedlikehold, og det kan neppe ha vært lenge før flere av kirkene var preget av forfall. Det kan neppe være tvil om at denne inntektssvikten var årsaken til at tre av Liers seks kirker ble nedlagt i denne perioden; det gjaldt Huseby, Hval og Egge kirker. På den måten ble det mulig å redde de tre andre kirkene fra undergang.

Også bygdeprester og bygdekirker utafor Lier måtte finne seg i at landskyldinntektene som Lierbøndene kom med, ble mye mindre enn før. Beregnet i mel utgjorde de ikke mer enn tredjeparten av hva de hadde beløpt seg til før. Bispen, Domkirken i Oslo og andre bykirker måtte nøye seg med fjerdeparten av sine tidligere landskyldinntekter. Noe bedre gikk det med Kongskirken og klostrene som fikk inn nærmere 40% av sine tidligere inntekter. I gjennomsnitt utgjorde de kirkelige godseieres landskyldinntekter i Lier omkring1500 25% av verdien før Mannedauen.

Litt bedre slapp de verdslige godseiere, dvs. vesentlig adel og konge, fra krisen, men heller ikke de beholdt mer enn ca. 30% av sine tidligere landskyldinntekter i Lier. For den maktbalansen som var etablert i samfunnet før Mannedauen, måtte svikten i det økonomiske grunnlaget for de herskende grupper få konsekvenser. Kirke og geistlighet ble sterkt svekket, men som vi har sett, kunne det gjennomføres en reduksjon av personale og virksomhet. På den måten reddet kirken seg gjennom krisen. Adelens sviktende inntekter gjorde at en stor del av den måtte slå seg til ro i bondekår, men andre søkte å sikre sin posisjon ved giftermål utenfor landets grenser. Kongen måtte finne seg i at leidangsinntektene sank i takt med landskylda. På denne måten ble hans makt og myndighet redusert. I nær sammenheng med denne utviklingen står det at det ble slutt på et selvstendig norsk kongedømme.

For bøndene betydde en svekkelse av de herskende klasser og av statsmakten at de fikk friere hender, og en regner med at de fikk en sterkere stilling. Før hadde kongens menn sittet som lagmannens meddommere i lagmannsretten; dette ble det slutt på, og etter hvert tok lagmannen til å bruke bymenn og bønder som meddommere. Disse såkalte lagrettesmenn fikk spesielle oppgaver også i sin hjembygd. Stadig ser vi i gamle diplomer om eiendomstraksjoner at lagrettesmenn i Lier opptrer som vitner, slik som i dette diplomet fra 1429: «Til alle menn som ser eller hører dette brev, sender Kolbjørn Gunnarsson, Alv Roaldsson og Øystein Gulbrandsson lagrettesmenn Guds og sin hilsen og kunngjør at vi var i østre stua på Nedregården Opsal som ligger i Tranby sokn i Lier, lørdagen nest etter mikkelsmess i det 41. regjeringsåret til vår høgvørde herre Eirik med Guds nåde Norges konge. Vi så og hørte på at Rønnaug Alvsdatter og Guttorm Håkonsson erkjente med ja og håndtak at Rønnaugs egen husbonde Håkon Arnulvsson hadde solgt til Halvard Jonsson så mye som han eide i Asle-Hennum i Tranby og som hans brev viser, med luter og lunner, innen- og utengjerdes, fra Håkon og Rønnaug og deres arvinger til Halvard og hans arvinger til evig eie og full rådighet. Rønnaug og Guttorm erkjente ved det samme håndtaket at de hadde mottatt første penning og siste (dvs. hele summen) av det de skulle ha for førnevnte Asle-Hennum. Til stadfesting av dette setter vi våre segl for dette brev som ble gjort på dag og år som før nevnt».

Lagrettesmennene som hadde vært hos lagmannen og sverget dommered, opptrådte også som selvstendige dommere på bygdetinget, som nå etter hvert fikk større betydning igjen. Om tinget i Lier er det likevel ikke stort vi får vite, bortsett fra at Brastad i et diplom fra ca. 1420-30 er omtalt som «rette stevnegård». Noe tidligere, i 1390-åra nevnes bondelensmannen i Lier for første gang; han hette Rollaug Guttormsen.

Når kongens og adelens makt minket, medførte det at deres nye lokale representanter, futene, fikk friere hender, og det ga seg ofte utslag i overgrep mot bøndene, noe det fins flere eksempler på fra første halvpart av 1400-tallet. Men her ser det ut til at liungene har vært uvanlig heldige. 1 1424 hadde det kommet klager over futene fra flere kanter av Østlandet, og dronning Filippa, som styrte rikene i kong Eriks fravær, ba om tingsvitner fra distriktene. Av disse tingsvitnene er bare 3 bevart. Bøndene både i Tønsberg len og i Rakkestad i Østfold hadde mange og til dels alvorlige klager mot futen. Lierbøndene derimot hadde ingen ting å klage over etter deres brev av 12. august 1424 å dømme: «Hederlige menn og velbyrdige herrer Anders Mus, prost i Mariakirken i Oslo, Tydeke Rust, fut på Akershus, og Peder Nikulasson, rådsmann i bispegården i Oslo, hilser vi med Gud og kunngjør at vi var på allmannatinget i Lier lørdag nest etter Lavransmesse (10. august). Vi så og hørte at en avskrift av et brev som dere sendte oss og som fru dronning Filippa hadde latt gå ut, ble lest opp.Til det svarte almuen at de takker vår nådige herre kongen og dronningen og gjerne vil gjøre det som er deres nåde kjært, etter sin fattige evne når det gjelder høstleidang eller vårleidang som de bør yte sin rette herre og høvding i samsvar med Norges lov. Den skyter vi oss inn under, og vi har ikke kjæremål mot noen, og ingen urett er skjedd mot oss; for det takker vi Gud og vår herre konge og hans nåde. Til stadfesting av dette satte vi våre segl, vi som heter Reidar Håkonsson, Orm Eilivsson, Osser Halvardsson, Gunnar Rolvsson, Brodd Jonsson, Anstein Alvsson, Kolbjørn Gunnarsson, Alv Roaldsson, Gunnar Gunnarsson, Beint Jonsson, Torkjel Klausson og Jon Hermansson. Anno Domini 1424».

I 1436 kom det ennå klarere fram at Lier sto i en særstilling. Det året brøt det ut et opprør på Østlandet under ledelse av Amund Sigurdsson Bolt, en adelsmann fra Våler i Østfold. Det varte ikke lenge før opprøret brøt sammen. Den 23. juni 1436 ble det inngått våpenstillstand. Etter den skulle de danske menn være ute av landet innen 29. juli, men Jusse Tommesson og en mann til skulle få bli. Denne Jusse Tommesson var en dansk væpner som ble satt til fut i Lier mellom 1413 og 1424, og bodde på Huseby. Når Liungene var så tilfreds i 1424, og når denne futen ble satt i særstilling, i 1436, må vi tro at det er en sammenheng, og at bygda var fornøyd med sin fut.

Futen på Huseby var på denne tid den stedlige representanten for lensherren eller slottsbefalingsmannen på Akershus. Lier hadde som nevnt hørt til det forvaltningsområdet som hadde sitt sentrum i Oslo, seinest fra den tid sysselmannsombudene ble opprettet i annen halvdel av 1100-tallet, og utgjorde dermed en del av Oslo-sysla. I løpet av 1300-tallet ble de forvaltningsmessige oppgaver som sysselmannen hadde, og de militære oppgaver som borgherren på Akershus hadde, samlet på en hånd, og slottsbefalingsmannen på Akershus satt fra den tid som leder av et stadig voksende forvaltningsdistrikt som ble kalt Akershus len, og som han styrte ved hjelp av futer. Ved slutten av middelalderen hørte Lier med til det futedømmet som ble kalt Bragernes len eller futedømme, og som ellers omfattet Eiker, Hurum, Røyken, Modum, Sigdal, Krødsherad og Hallingdal.

Liers plass i en større helhet er det ellers ikke lett å få tak på i denne tida. Men det er typisk for tida. Svekkelse av statsmakten førte til at landet ble oppløst i små bygdesamfunn. Det bygdesamfunnet som Lier utgjorde, ble som vi har sett, satt sterkt tilbake økonomisk og befolkningsmessig, og ble på begge områder stående på et lavmål i den perioden som vi har for oss, fra ca. 1350 til 1500.

- Men i ei bygd som bød på slike muligheter fra naturens side, måtte stagnasjonen en gang bli avløst av ny framgang.

 

Kilder

Nedlagte gårder: Det er foretatt detaljundersøkelser for hver gård, og det detaljerte materiale legges fram i gårdshistorien. De viktigste kildene er: Norske Regnskaber og Jordebøger fra det I6de Aarhundrede. Norske Lensrekneskapsbøker - 1548-1567. Akershus lensregnskaper 1593-1647 (i RA). Norske kyrkjelege jordebøker etter reformasjonen. Oslo Capitels Jordebok (ca. 1590).

Størrelsen på gårdene: Beregningen av boltallet for de enkelte gårdene legges fram i gårdshistorien.

Tiende og avkastning: Biskop Øysteins Jordebok (Røde Bok). Asgaut Steinnes: Tienduppgåvone i biskop Øysteins jordebok (i Festskrift til Halvdan Koht; Oslo 1933).

Forholdet mellom ny og gammel landskyld: Sammenligningen er dels muliggjort ved materiale som er lagt fram i forrige kapitel, dels ved kildene som er nevnt i forbindelse med nedlagte gårder ovenfor.

Jordeiendomsforhold: Materiale som legges fram i gårdhistorien er utnyttet statistisk. Av kilder utenom de som er nevnt ovenfor, kan nevnes: Adels- og odelsjordebøker 1624-26 (i RA). Diplomatarium Norvegicum.

Prester i Lier: DN 11 nr. 450, III nr. 561, IV nr. 502, 587 a, b, 602; V nr. 820!. Andreas Holmsen: Norges Historie, bd. I, s. 277-78. DN XII nr. 191.

Brastad som tingsted: DN X s. 120.

Bondelensmannen: DN IV nr. 689, IX nr. 192.

Lierbøndenes brev 1424: DN I nr. 697.

Våpenstillstanden 1436: Norges Gamle Lover 1388-1604, bd. I s. 15051.

Den administrative inndeling: Asgaut Steinnes: Gamal Skatteskipnad, 11 s. 57. Rolf Fladby, utrykt manus. om futen og lokalforvaltningen på 1500- og 1600-tallet.

Av kilder ellers må nevnes: Andreas Holmsen: Eidsvoll Bygds Historie, bd. I. Asgaut Steinnes: Mål, vekt og verdirekning i Noreg i millomalderen og ei tid etter (i Nordisk Kultur, bd. XXX). S. Hasund: Det norske folks liv og historie, bd. III.

Gårdsregister

Innhold