Fra fangstmann til bonde
Oppe på den høye åsryggen øst for Brastad finner vi en eldgammel gravplass. Ved første øyekast ser den ikke så imponerende ut, og mange har sikkert gått forbi den uten å ane at de mosegrodde steinrøysene, i alt 11, som ligger der, hører til de viktigste minnene vi har om Liers forhistorie. Men ser vi nøyere på disse røysene og tenker over hva for et arbeid det har vært å samle og bare sammen slike mengder med stein, begynner vi å ane hva som ligger bakom.
Gravrøyser på Brastad- åsen.
Gravrøysene ble gjerne bygd opp omkring en gravkiste som var murt av heller. Her hadde den døde med seg både mat, drikke og klær. Over denne kista dynget de så opp gråstein, slik at det kunne bli en røys av svære dimensjoner. Røysene på Brastad-åsen hører langt fra til de største, men også her har enkelte røyser en anselig størrelse. Røysene ligger alltid høyt, og gjerne med utsikt til fjorden, som her, eller til andre ferdselsveier som elver eller vann.
Undersøkelser har vist at hver røys er bygd opp over bare en enkelt mann. Det er ganske innlysende at en slik begravelse kunne ikke mange i samfunnet få; det må ha vært noen få som har stått i særstilling; det må ha vært et samfunn med høvdinger som rådde over unge mennesker.
Det særmerkte ved et fangstmannsmiljø, slik vi fant det på Gommerud for eksempel, var at det var liten sosial forskjell. Men her finner i et samfunn hvor nettopp ulikheten er det karakteristiske. Det gikk lang tid fra fangstmannen levde sitt liv i en «fra hånd til munntilværelse» på strandkanten ved Gommerud til gravrøysbyggerne på Brastad-åsen sleit og strevde med steinen på høvdingens befaling for omkring 3000 år siden. Og vi skjønner at i denne tida har det foregått ting som har skapt om samfunnet - eller rettere sagt skapt et helt nytt samfunn.
Skal vi finne bakgrunnen for det som er skjedd, må vi gå ikke bare utafor Liers grenser, men langt utafor landets grenser. Mens fangstkulturen her i landet rådde nesten uforandret, var det i sydligere .himmelstrøk jordbrukskulturer under full utvikling. I 3. årtusen f.K. bredde disse seg nordover, og i Øst-Europa fikk særlig fedrift innpass. Samtidig med denne omlegningen i næringsveiene har det foregått stadige folkevandringer i Europa. Klimaet ble samtidig stadig tørrere og varmere, slik at også Norden bød gode vilkår for jordbrukere.
Enkelte av disse flokkene som var på vandring, og som brakte den nye kulturen med seg, nådde også vårt land. Innvandringene hit til landet tok til omkring 2500 f. K. og fortsatte gjennom omtrent 1000 år. Innvandrerflokkene kan følges over store områder takket være særegne gravskikker eller særmerkte drag ved redskaper som er funnet etter dem.
De første innvandrerne har i Danmark satt spor etter seg først og fremst ved sine imponerende steingraver (megalitter; den kulturen de representerer kalles gjerne megalittkulturen); de samme folkene er rommet også til Sørøst-Norge, men her er det deres spesielle øksetype, den såkalte tynn-nakkede øks, som røper hvor de har holdt til. Slike økser er funnet på Rød i Tranby, på Ila og på Enger. Det var disse folkene som førte jordbruket med seg til vårt land. Dermed skulle den første begynnelsen til jordbruk i Lier være gjort for bortimot 4500 år siden.
Denne første innvandrergruppen ser ut til å ha vært ganske fåtallig, det var da også vesentlig i enkelte spredte strøk rundt Oslo-fjorden de slo seg ned. På vestsida av fjorden finnes det foruten i Lier spor etter dem i nordre Vestfold, i Modum og Hole. Men fangstfolkene levde sikkert rundt dem på alle kanter, og etter hvert fikk nok de igjen overtaket.
Tynnakket flintøks fra Rød og steinøks med skafthull fra Skjeggerud.
Men snart kom det nye flokker. Deres ferder og deres tilholdssteder røpes av forskjellige typer av stridsøkser, som de synes å ha båret med seg som spesielle verdighetstegn. De blir derfor gjerne kalt stridsøksfolk. Stridsøksfolkene var opprinnelig visstnok et gjeterfolk som helst tok seg fram på hesteryggen. Forskerne mener at disse folkene var indoeuropeere og at det var de som førte med seg det indoeuropeiske språket, som er opphavet til vårt nåværende språk.
Skafthulløks av stein fra Valstad i Sylling
Stridsøksfolkene har også funnet veien til Lier. Om det forteller en mangekantet stridsøks av stein fra Hennum og «båtøkser» fra Eriksrud, Grette og Hørte. De jyske stridsøksfolkene som har etterlatt seg et minne på Enger i Sylling, finnes det spor av bare på vestsida av Oslo-fjorden. Det antas at de er kommet sjøveien fra Danmark. «Båtøksfolkene» som kom sørfra gjennom Sverige, var nok de tallrikeste og har bredd seg over mye av landet, men hovedtyngden slo seg visstnok ned omkring Oslofjorden.
«Båtøksfolkene» ser ut til å ha fått varig fotfeste i Lier som i store deler av landet ellers. Gruppen har etter hvert utviklet nye redskapsformer som flintdolker og såkalte «simple» skafthulløkser. Disse siste er det funnet 18 av i Lier. I det hele tatt er det funnet et meget stort antall av dem i landet. Men så har de da også vært brukt gjennom et meget langt tidsrom, trolig helt til jernet ble tatt i bruk. De simple skafthulløksene av stein bærer ofte preg av flittig bruk, og det finnes til og med eksempler på at de er slått i stykker, men laget i stand igjen ved at det er boret nytt hull eller hogd til nytt eggparti.
Stridsøks av stein fra Hennum
Følgen av disse tusen års innvandringer var at det var blitt to folk og to kulturer i landet: fangstfolkene drev sin vante virksomhet i skog og ved vann, mens den innvandrede jordbruksbefolkningen søkte sitt utkomme i strøk med god jord og gode beiter. De to gruppene kan ha kommet i strid med hverandre, men med tida har de også påvirket hverandre. Fangstfolkene har overtatt redskaper fra jordbruksbefolkningen mot å gi pelsverk i bytte, mens jordbruksbefolkningen på sin side etter hvert har tatt til å drive fangst og fiske ved siden av.
Jordbruksbefolkningen har også mottatt kulturimpulser utenfra. Det som kanskje gjorde sterkest inntrykk, var bronsen, som f. eks. i Danmark var i full bruk i tida fra 1500 f. K. Men selv om den gjorde et sterkt inntrykk, fikk den liten praktisk betydning. I Lier er det ikke funnet en eneste bronsegjenstand. Bronsen må ha vart kjent her, men det er lite av den de har greidd å få tak på - i Lier som ellers i landet. Det lille som kom hit til landet, ble helst brukt til smykker og praktvåpen. Grunnen til at nordmennene ikke har fått tak i noe større av dette verdifulle metallet, er den at det var en handelsvare, og det mest ettertraktede byttemiddel var rav, som danskene hadde nok av men som nordmennene manglet. Bronsen har derfor ikke på noen måte dannet epoke i Lier, og betegnelsen bronsealderen som brukes om tidsrommet 1500-500 f. K., er derfor ikke særlig treffende i Lier, Og forresten ikke i vårt land i det hele tatt.
Emne til båtformet steinøks og en slipestein fra steinalderen funnet frå Eriksrud.
Det er ikke så mye vi vet om hvordan jordbruket og fedriften foregikk i disse fjerne tider. Men litt forteller funnene, og noe kan vi ;gjette oss til på annen måte. Det varme og tørre klimaet som hersket på denne tid, ga utmerkede vilkår for fedrift. Husdyra kunne berge seg ute året rundt og trengte verken vinterhus eller inneforing om vinteren. Det var derfor ikke stort annet arbeid med husdyra enn å fete dem og passe dem for rovdyr. Fedrift var nok derfor den viktigste Næringsveien.
Med denne formen for fedrift var det begrensede muligheter for oppsamling av gjødsel. Det er mulig at buskapen ble samlet i kveer om natta, slik at de var bedre sikret mot udyr, og da kunne de få samlet opp noe gjødsel. Men vi må regne med at tilgangen på gjødsel var svært begrenset, og det må ha vart bestemmende for åkerbruket. Når de ikke kunne få gjødslet åkrene sine, gikk det ikke mange år for jorda var utpint. Da var det ikke annet å gjøre enn å
Flintsigd fra Hennum.
rydde en åkerlapp et annet sted. Den letteste måten å gjøre dette på var å svi av et skogstykke og så korn i aska. Slik har bråtebruket foregått til oppimot vår tid. En slik form for åkerbruk krevde lite redskap. De kom langt med en spade og ei hakke av tre, noe de lett kunne skaffe seg. Ved innhøstinga brukte de sikkert sigdblad av flint, slik som det f.eks.. er funnet på Hennum. Når dette ble kilt inn i et treskaft, ble det et brukbart redskap.
Vi står så overfor spørsmålet om denne form for fedrift og åkerbruk forutsetter at det har eksistert gårder med faste hus, åkrer og enger på denne tid, slik at enkelte av Liers gårder i tilfelle kan tenkes å være blitt til for så lang tid siden.
Mange steder på kontinentet er det gravd ut gårdsanlegg som stammer fra denne tid, så vi kan ikke uten videre avvise den mulighet at det har eksistert gårder også i vårt land. Men det er foreløpig ikke påvist gårdsanlegg her fra denne tid, og med den driftsformen som vi har beskrevet, har de kunnet drive sin næring uten at den var knyttet til en gård. Gjeteren trenger ikke å være bofast; for ham er det best å følge buskapen dit hvor det beste beitet er å finne. Særlig gjaldt dette når han heller ikke om vinteren var nødt til å ha sine dyr i hus. Den som har sådd til en bråte, må holde seg der til han har høstet bråten, men så kan han gjerne dra videre. Verken fedriften eller jordbruket gjorde det nødvendig for den tids bonde å være bofast. Så lenge det ikke foreligger beviser på at det eksisterte gårder i Lier eller andre steder i vårt land på et så tidlig tidspunkt, må vi regne med den muligheten at den tids bønder flyttet med husstand og buskap ettersom hensynet til husdyrene og åkerbruket krevde det.
Men enten nå bonden var bofast som ordet bonde (boende!) egentlig betyr, eller han i en viss utstrekning flyttet rundt med husdyra sine, så er det sikkert nok at han har hatt muligheter for å samle seg rikdommer. Uten sammenligning ellers kan vi tenke på hvilken kapital de største reineierne blant samene har i sine reinflokker. I et område der de dyrker jord og holder husdyr, vil menneskene i hvert fall til en viss grad bli bundet til stedet, og det vil danne seg et mer stabilt samfunn enn blant fangstfolk som stadig er på farten. Vi må derfor regne med at det eksisterte et forholdsvis stabilt samfunn på denne tid. Og mulighetene for å skape rikdommer gjorde at dette jordbrukersamfunnet snart ble preget av sosial lagdeling; det ble avstand mellom de minste og de største i samfunnet. Et minne om denne sosiale lagdelingen, om høvdingene og om deres forhold til undersåttene, er det vi har funnet i gravrøysene i Brastad-skogen. Derfor kan de stå som symbolet på utviklingen fra fangstmannsmiljøet til jordbrukssamfunnet.
Men gravrøysene kan også fortelle mer. Grunnen til at de benyttet denne framgangsmåten ved gravlegging, må ha vært at de trodde at livet fortsatte etter døden, og at de materielle behov var de samme fortsatt. Rimeligvis har den storartede gravleggingen vært fulgt av en dyrking av de avdøde; en slik religiøs dødskultus er meget vanlig blant primitive folk. Minner om tidens religion kommer også fram i helleristninger fra denne tid; her er særlig fruktbarhetskultusen et fremtredende drag, og tilknytningen til jordbruket er ofte intim. Men disse fengslende og forlokkende minner fra en svunnen tid skjules ennå av Liers jord - om de da eksisterer.Vi befinner oss i det hele tatt ennå i en periode hvor mye er dunkelt og hvor forskerne bare med møye kan finne frem. Men etter som tida går, splittes mørket, og i demringen skimter vi stadig klarere konturene av gården.
Kilder
Bøe, Johs.: Fangstmann og bumann. Norsk Kulturhistorie Bd. I. Oslo 1938.
Gjessing, Gutorm: Norges Steinalder. Oslo 1945.
Hagen, Anders: Lier i oldtida. Utrykt manuskript tilh. Lier Bygdeboknemnd. Studier i jernalderens godssamfunn. Universitetets Oldsakssamlings skrifter. Bd. IV. Oslo 1953.
Hinsch, Erik: Traktbegerkultur - Megalitkultur. En studie av Øst-Norges eldste neolitiske gruppe. Universitetets Oldsakssamlings årbok 1951-1953.
Holmsen, Andreas: Norges Historie. Bd. 1. Oslo 1949.
