Skogen og jorda gir råstoff til voksende industri
Både fra verdenshistorien og vår egen saga kjenner vi vel til at siste tiåra av 1800-tallet og videre framover mot 1914 førte med seg en sterk ekspansjon av forskjellige industrigreiner. Enkelte steder kom dette så brått og med en slik kraft at det så å si omkalfatret samfunns- og leve- forholdene helt. Avstengte, fredelige fjord- og fjellbygder våknet kanskje plutselig opp en morgen midt i larmen av maskindur og kvelende røyk fra høye fabrikkpiper. Det skulle kanskje være nok å nevne Rjukan som et særdeles typisk eksempel på en slik revolusjonsartet overgang fra bondebygd til industrisamfunn. Ikke på langt nær så kometaktig foregikk utviklingen i Lier, for her var det ikke noen nye epokeskapende Birkeland-Eydeske-artikler som skulle sendes på verdensmarkedet. Nei, istedenfor å trylle fram produktene fra lufta måtte nok liungene pent holde seg til de gamle- og velkjente råstoffkildene skogen, jorda og delvis det som lå under den.
Bergskaug dampsag 1896.
Tar vi så for oss skogen først, hadde heldigvis ikke amtmann Bloms dystre spådom om dens snarlige undergang etter 1850 gått i oppfyllelse. Tvertimot så det ut til at «lys-seeren» (optimisten) amtmann Breder skulle få rett, idet avkastningen av skogsdrifta økte jamt fra det ene femår til det andre. Noe som i høy grad bidrog til det, var den tekniske utvikling innen næringen, og da særlig når det gjaldt sagene. Inntil 1860-åra hadde disse vært drevet med vasskraft, og derfor kunne ikke alle sagbruk holde det gående året rundt av mangel på tilstrekkelig vann. Nå kommer dampen inn i bildet som drivkraft, og dermed var de ikke lenger så avhengige av naturens luner, iallfall ikke i sommerhalvåret og heller ikke så mye om vinteren. Samtidig opphevet Stortinget de eldgamle sagbruksprivilegiene fra 1688, slik at fra 1. januar 1860 kunne hvem som helst skjære fritt hvor han ville.
I de priviligerte vass-sagers tid hadde Drammensdistriktet hatt det absolutte hegemoni i landets trelastindustri og eksport. Men de nye dampsagene førte etter hvert ledelsen over til området ved munningen av Glomma, til Fredrikstad og de nærmeste bygder rundt om. Ikke få av trelastmagnatene i Drammen flyttet sin virksomhet til det nye senter, eller dreiv forretning på begge steder, som f.eks. Kiær, Gutzeit, Capjon og Schwartz. En statistikk fra 1895 viser tydelig denne utviklingen. Det året arbeidde knapt 1100 personer på alle sagbruk og høvlerier i Drammen, Lier og Skoger, mens bortimot 2700 tjente sitt daglige brød ved tilsvarende bedrifter i Fredrikstad, Borge, Glemmen og Onsøy.
Av disse 1100 falt en ikke liten kvote på Lier, noe vi kan lese oss til både i amtmannsberetningene og andre kilder. Ved 6 sagbruk og 1 kombinert sagbruk og høvleri her arbeidde til sammen 205 mann. Bare ett av sagbruka ble da fremdeles drevet med vann. Går vi derimot 20 år tilbake, til 1875, skaffet vannet drivkraft til både Sjåstad, Øksne, Asdøl og Solberg sagbruk med en samlet arbeidsstokk på 38 mann. En interessant opplysning gir antall arbeidsuker for hvert bruk oss. Det skiftet fra 25 for Øksne til bare 3-4 for Asdøl, og utgjorde ikke mer enn akkurat 1 år for alle fire til sammen. Dampsagene derimot var 7 i tallet: Åssiden, anlagt 1873, (på Kjøsterud), Berskog (1867), Myre (1869), Landfall (1872), Gilhus (1874), Svang (1875) og Bø (1875) med 156 arbeidere og 164 arbeidsuker. Landfall-saga var den overlegent største med 51 arbeidere og 28 ukers drift. I det hele tatt finner vi en sterk konsentrasjon av sagbruksvirksomheten på Åssiden med bortimot 4/5 av den samlede arbeidsstokk på dampsagene der. Når vi tenker på den heldige sentrale beliggenheten ved Drammenselva, er det helt naturlig at det måtte være lettere å drive sagbruk her enn f.eks. langt oppe i Sylling, enda der kunne være råvirke nok. Så må vi heller ikke glemme den forferdelige brannen på Bragernes i juli 1866, som skapte et bortimot umettelig behov for trelast til gjenoppbyggingen de nærmeste åra etter. Derfor er det også typisk at alle fire sagene kom i gang nesten samtidig, Berskog som den første i 1867 og Åssiden som den siste i 1873. Arbeidet på disse sagbruka var temmelig hardt, det kan enkelte nålevende fremdeles fortelle om. I førstningen sto arbeiderne gjerne fra klokka 6 om morgenen til 9 om kvelden, bare avbrutt av en frokostpause på 1/2 time, middagspause på 11/2 time og visstnok et kortere opphold om ettermiddagen. Tempoet var hardt, for det gikk delvis på akkord, blant annet skjæringa, og da gjaldt det å henge i og tjene mest mulig. Samtidig fulgte en viss prestisje med en som kunne overgå sine arbeidskamerater. Seinere kortet de inn arbeidstida om kvelden med 1 time, iallfall på Berskog-saga. Enkelte hadde så slitsom jobb at kona måtte hjelpe til mens barna fulgte med og oppholdt seg det meste av dagen på sagtomten. Og her lar vi en som virkelig har opplevd dette, få ordet:
«Jeg kan huske jeg lå i sagflishaugen og sov mange ganger, mens far og mor slet i vedarenna og fraktet ved på store traller ut på tomta til oppsett. Mor gikk som regel hjem en times tid før middag for å lage mat til far og barna. Fra mitt niende år begynte også jeg å gjøre nytte for meg på saga. Jeg ble da med en eldre bror som kantet staven i forskjellige bredder; jeg skulle renkappe den i begge ender. Til dette arbeidet bruktes sirkelkapp med to blad og et vippebrett på midten. I dette arbeidet måtte en være rask i bevegelsen, så det passet bra for en ung gutt. Vi kunne renkappe opptil 30000 stav pr. uke».
Annen hver dag måtte gutten skjøtte sine skoleplikter, men straks han var ferdig med dem, skyndte han seg til saga for å mønstre på hurtigst mulig. Hver øe han tjente, kom vel med til familiens underhold, for farens ukelønn utgjorde i førstningen bare 11 kroner. Andre hjemmelsmenn kan også berette om blodig slit for skrøpelig betaling rundt omkring på sagene. At fattigdommen blant trelastarbeiderne måtte bli stor under slike kummerlige forhold, er en selvfølge. Særlig ille var det om vinteren når sagene sto. Familiene hanglet seg igjennom de kalde og mørke måneder med salt småsild, poteter og brød pluss vassvelling, rugmelsgraut og surmelk. Dessuten hendte ikke så sjelden at arbeiderne supte og drakk temmelig tett utover dagen slik at de ofte kom fulle hjem om kvelden. De «sideste» i så måte skulle bjelkehoggerne være, for de konsumerte gjerne en hel liter brennevin daglig, og den kostet gjerne kr. 1,20 i 1890-åra. Rundt århundreskiftet gikk lønningene noe opp for sagbruksarbeiderne slik at de da kunne tjene fra 15 til 18 kroner uka og opptil 20 på akkord.
Noe av det mest betenkelige ved hele denne virksomheten var den utstrakte anvendelse av barn som hjelpere på sagbruka. Ikke så få arbeidsprosesser viste seg å være så enkle at små gutter under 10 år kunne greie dem. Ingen arbeidervernlov beskyttet dem, og når de kunne bidra med noen surt tjente kroner til familienes ørsmå budsjetter, så hvorfor ikke la dem prøve seg, og så var det morsomt. I Fredrikstad-distriktet skal tilstanden ha vært noe bedre, for der var et forholdsvis større antall høvleriarbeidere med sysselsetting året rundt enn i Drammensområdet. Derfor begynte heller ikke guttene på bruka der før i 12-årsalderen, og det burde være tidlig nok. Slikt barnearbeid kunne stundom også strekke seg utover natta. Således forteller en mann, født i 1879, at han dreiv som «kastgutt» om natta på Holmen sag det året han gikk for presten. Ingen burde da fortenke ham i at han sovnet av og til når han leste hos sokneprest Aars. Men denne snille mannen lot det bare passere, da han forsto årsaken.
Ikke alle sagbruksarbeidere gikk ledige gjennom hele vinterhalvåret heller. Enkelte dro inn i skogene på hogst både i Lier og de andre nærmeste bygdene. De vanlige bøndene som da eide det meste av skogen i bygda, greidde ikke å hogge og drive fram alt tømmeret sjøl om de fikk hjelp av spreke sønner og sterke tjenestegutter. Særlig de åra tømmerprisene lå høyt, som f.eks. 1873 og rundt 1895, lønte det seg å avvirke mest mulig i skogen, og da måtte de ha leid hjelp. Riktignok var omkostningene med å transportere tømmeret dit det skulle brukes, temmelig store i Lier. Denne såkalte framdrift ble i 1870 beregnet til 2 daler 30 skilling pr. tylft, og legger vi så til hogstkostnadene, 50 skilling, måtte skogeieren ut med 22/3 daler pr. tylft før han kunne levere tømmeret. Når det så hendte at han ikke fikk mer enn 3 daler for samme enhet, ble ikke nettoen stor. Men dette gjaldt bare den aller skrøpeligste trelast, ellers kunne han få helt opp til 7 daler pr. tylft for beste sort tømmer. Framdrifta lå betydelig lavere i f.eks. Modum med 1 daler 72 skilling og i Eiker utgjorde den akkurat 2 daler. Men 5 år seinere var den også blitt mye rimeligere i Lier, 1 daler 90 skilling enda hogstprisen hadde gått opp fra 50 til 72 skilling. Denne nedgangen i transportutgiftene hang sannsynligvis sammen med at ikke små kvanta tømmer nå gikk med jernbanen fra Lier stasjon.
Ellers fløtet de nå som før en stor del av tømmeret som ble hogd i bygda. Denne brøtningen i Lierelva og sideelvene går langt tilbake i historien og varte helt ned i vårt eget århundre. Inntil siste århundreskifte ble en stor del av det avvirkede tømmer, unntatt fra Sjåstadskogene, fløtet nedover hovedelva til Linnes hengsle. Her sorterte de det etter dimensjoner, delte det mellom eierne, dro det videre sammen i flåter, som så ble buksert til de respektive sagbruk. Gården Søndre Linnes hadde store inntekter av denne hengsla. Før Lierelva under storflommen 1860 tok nytt løp ved Linnes, dannet den grense mellom denne gården og Gilhus, og de to gårdene delte inntekten av hengsla. Etter at hengsla ble liggende bare på Linnes grunn, mente eieren her at han hadde rett til hele avgiften, men det gikk ikke. Onde tunger sa til og med at han hadde hjulpet til for at elva skulle ta nytt leie. Den faste avgifta kunne variere fra tid til annen og etter dimensjonene på tømmeret. Rundt 1900 var den gjerne fra 80 øre og oppover pr. tylft. Og når vi så vet at det akkurat da årligårs kom flytende mer enn 5000 tylfter nedover, skjønner vi lett at eieren av Linnes hadde råd til å leie en kar som skulle kontrollere stokkene. Han «stakk av» hver tylft, som det het.
Amtmannsberetningene gir oss noenlunde beskjed om hvor store tømmerkvanta som fant veien ut av bygda fra femår til femår. Oppgavene omfatter først og fremst alt. tømmer som ble fløtet i Lier-elva og sideelvene, men enkelte år får vi også greie på det kvantum de førte over land. For å ta 5-årsperioden 1871-75 så fløtet de 11919 tylfter, mens 14872 ble transportert over land med hest eller jernbane. Et kvart sekel seinere, perioden 1896-1900, var de tilsvarende tall steget til 25698 og 41820 tylfter. Men da må vi ikke glemme at skogeierne hadde opplevd høykonjunktur med så fristende priser at det visstnok gikk ut over sjølve skogen. Iallfall er skogforvalter Feragen kraftig i sin innberetning: «En for skogene høyst ødeleggende trafikk drives av den slags spekulanter der farer om med sine dampsager. Disse folk plukker skogen for hver eneste buske». Fullt så ille gikk det nå ikke, men en viss form for rovdrift må. ha funnet sted, for de seinere amtmannsberetninger nevner stadig tilbakegang i dimensjonen i Lier-skogene, og delvis en merkbar sådan. En slik klagesang over at trea ble mindre, lyder allerede i 1885. Da hadde de siste 10 åra 9 tommers dimensjonen vært den prisbestemmende, mot 10 tommer før den tid og hele 11 tommer hvis en gikk såpass langt tilbake som til 1836.
I samme beretning står å lese at om kort tid vil kanskje alt grantømmer i Drammen-vassdraget bli brukt til tremassefabrikasjon, dersom prisen på rundlasten stiger. Denne spådommen gikk vel ikke helt i oppfyllelse, men utviklingen var iallfall ikke til å ta feil av. Etter hvert som tresliperier, cellulose- og seinere papirfabrikker reiste seg; både langs Drammenselva og andre steder, økte mengden av det såkalte slipe- og cellulosetømmer ubønnhørlig fra periode til periode,. mens den prosentvise del av skur- og bygningstømmer gikk tilsvarende ned. I 5-årsbolken 1896-1900 utgjorde slipe- og cellulosetømmeret 59,9% av hele det avvirkede kvantum i Buskerud amt. Så steig. prosenten til 69,14 for følgende femår og med bortimot nye 10 til 78,99 for 1906-10, for å nøye seg med en svakere stigning i 1911-15, nemlig til 81,81. At det stadig ble hogd større mengder av mindre trær, skjønner vi lett ved å sammenlikne prisene for de ulike tømmerslag. Skurlasten sto gjævest i kurs, og for den oppnådde skogeierne omtrent det dobbelte av det de fikk for slipetømmeret, fra 1900 og utover gjerne 22 og 11 kroner pr. tylft. Bygningstømmerets verdi lå samtidig rundt 17-18 pr. tylft, men den økte sterkt fra 1910 og utover, for ikke å snakke om da verdenskrigen kom i 1914 og dreiv alle prisene i været. I 1915 ble det således notert en tylftpris av kr. 30,95 i Buskerud fogderi, og en liknende stigning hadde alt annet skogsvirke vært gjenstand for. Dette var nok litt mer florisante tider for de lierske skogeiere enn i 1824 da hele Toverud gård med 6600 mål bra skog ble solgt for 1500 spesidaler til inntekt for Oplysningsvæsenets Fond. Eller for å gå enda et hundreår tilbake da en bonde på Kulberg ifølge sagnet ga en feit saubukk for alt tømmeret til ny hovedbygning. I sannhetens interesse må tilføyes at han riktignok måtte hogge det sjøl.
Tronstad Bruk.
Vitenskapelig forskning sammen med tekniske forbedringer hadde ført til at skogsvirket kunne utnyttes mye mer rasjonelt enn tidligere. Sjølve sagblada skar stokkene slik at svært lite gikk til spille, og mye av det som tidligere generasjoner hadde kastet som verdiløst avfall, det greidde tremassefabrikkene å nyttiggjøre seg. Lier fikk også en bedrift som produserte tremasse, nemlig ASS Tronstad Bruk, anlagt av fabrikkeier W. Stibolt i 1904. Fem år seinere overtok aksjeselskapet Børresen 7/8 av kapitalen i bruket og utvidet produksjonen fra 8000 til 16000 tonn våt tremasse. En del av denne solgte de innenlands, men store mengder ble også eksportert til England, Frankrike og Belgia. Bruket hadde sin egen kraftstasjon, Grytefoss, for nå er vi kommet inn i elektrisitetens tidsalder. Denne stasjonen på 720 hestekrefter kunne imidlertid ikke gi kraft til den utstrakte virksomheten, derfor leide bedriften 1000 hk. fra Sjåstad kraftverk og enda dreiv de med litt vasskraft. Tronstad Bruk var gjennom mange år den absolutt største industrielle bedrift i bygda og sysselsatte til sine tider opptil 70-80 mann. Produktene skysset de lettvint av sted med Lierbanen, som var akkurat jamgammel med bruket. Denne banen, som gikk fra Svangstrand til Lier stasjon, førte til en sterk industriell ekspansjon på enkelte områder den passerte, særlig da Sjåstad foruten det nettopp nevnte Tronstad. I 1908 solgte herren til Sjåstad, oberstløytnant Hans Jakob Hofgaard, både Sjåstad Bruk og det meste av de veldige skogområdene til aksjeselskapet Børresen. At det ikke dreide seg om noe vanlig dagligdags kjøp, skjønner vi straks ved å betrakte kjøpesummen: 1,7 millioner for skogen med vannrettigheter og 300000 for andre eiendomsgjenstander. Men så gjaldt det et såpass anselig areal som 65000 mål, eller med andre ord omtrent 30% av den samlede skogvidde i bygda. Noe av dette areal lå riktignok i Modum og Eikerbygdene. Derfor skal en heller ikke fortenke de folkevalgte, som nødig ville gi sin velsignelse til en slik storhandel. Kommunen var sjøl interessert i å kjøpe, men kunne vanskelig skaffe den tilstrekkelige kapital. Det endte iallfall med at det høye departement ga konsesjon den 9. mars 1909 trass i kommunestyrets betenkeligheter. Omtrent samtidig ervervet A/S Børresen et nesten like stort areal til da det kjøpte ca. 60000 mål av Rustand- og Solberg-skogene. Dermed eide selskapet en stor del av Lier-skogene, og det kom fra nå av til å spille en viktig rolle i bygdas økonomiske liv. Ifølge en oppgave fra kommunestyreprotokollen i 1910 var da 91000 mål skog på utenbygds hender, mens 129000 mål tilhørte de ekte liunger. Likevel ser det ikke ut til at det har vært noe spent forhold mellom herredsstyret og A/S Børresen, for ved siste kjøpet anbefalte det konsesjon. Men ordfører Oluf Landfald fikk seg iallfall 7 hovedstadsturer bare i denne skogsaka, som naturligvis skulle drøftes nøye med departementet.
For å oppnå konsesjon måtte selskapet forplikte seg til å avsette 5000 kroner årlig inntil 60000 kroner var nådd. Dette sikringsfondet skulle nyttes i tilfelle bedriften ble nedlagt. Men A/S Børresen viste seg nok livskraftigere enn som så, og mang en liung fant der sitt faste og trygge utkomme i skog, på sag og fabrikk. Oberstløytnant Hofgaard på Sjåstad hadde også prøvd å sørge bra for sine arbeidere, enten nå disse dreiv med jordbruk, i skogen, på sagbruket, på fabrikken eller de var opptatt med andre gjøremål på de vidstrakte eiendommene. Fire år etter åpningen av Drammensbanen - i 1876 - hadde hans far gått i gang med en trevarefabrikk på Sjåstad samtidig som han opprettet et utsalg i Kristiania. Tiltaket så ut til å skulle krones med hell, som det så vakkert heter, for i 1880 sysselsatte fabrikken 23 mann, et tall om i 1890 var steget til 43 og videre til 52 fem år deretter. Men så hendte det katastrofale at fabrikken ble totalskadet ved brann i 1899, og Hofgaard bygde den ikke opp igjen. Derimot ble møllene og sagbruket; som brant samtidig, reist på nytt. I mellomtida var liknende bedrifter kommet i sving i bygda, derfor smittet eksemplet til Hofgaard. Ser en litt nærmere på oppgavene over de industrielle anlegg som står oppført i fem-årsberetningene, er det en såre enkel affære å regne seg til at skogen ga råstoffet til de aller fleste av disse bedriftene. Mest dominerende er den som råstoffkilde inntil 1890-åra, da det ved siden av diverse sagbruk og den nylig nevnte trevarefabrikk bare fins et jernstøperi, et garveri og tre møllebruk med en arbeidsstokk på til sammen 15-20 mann. Men fra århundreskiftet og framover har vi kanskje rett til å snakke om en viss differensiering innen den lierske industri. At skogsvirket fremdeles danner hovedgrunnlaget, kan følgende statistikk fra 1915 være det beste bevis på. Da fans i bygda 39 industrielle anlegg med 335 arbeidere og 68068 utførte dagsverk. Av disse 39 var 4 steinbrudd, 2 torvstrøfabrikker, 1 vognfabrikk, 1 elektrisitetsverk, 1 tresliperi, 1 papirfabrikk, 3 snekkerier, 2 dreierverksteder, 2 kassefabrikker, 1 hjulmakerverksted, 3 møllebruk og hele 18 sagbruk. Ved de sistnevnte arbeidde 187 mann, eller over halvparten av alle som hadde sin beskjeftigelse i industrien. At dette begrepet her er tolket temmelig romslig, ser vi blant annet på de oppførte steinbrudd, som noen kanskje heller ville regne til bergverksnæringen.
Arbeidere ved Sjåstad trevarefabrikk 1896. Midt i forreste rekke oberstløytnant H. J. Hofgaard.
Når det gjaldt alt som hadde med stein og fjell å gjøre, fans som kjent gamle tradisjoner i Lier. Bygda fikk da også æren av å levere steinen til Haraldsstøtten på Haugalandet ved Haugesund. Den blei brutt ved gården Foss og - som kjent - avduket ved 1000-årsfestlighetene i 1872. Fra tid til annen var fremdeles flere steinbrudd i sving, og de tryllet fram både fine granittheller og kraftige marmorblokker. I 1900 ble den årlige produksjon oppgitt til 25500 m² granitt og 4300 m² marmor til en samlet verdi av 68000 kroner. 43 mann hadde da arbeid i 3 steinbrudd. Noe mer problematisk fortonet den egentlige gruvedrift seg i bygda, for den kom sjelden utover forsøkssstadiet. Men mange satte visse forhåpninger til metall- og mineralrikdommen i Tranbys åser og berg. Fra 1880 og fire år utover lette de etter kopper på Buttedals grunn, og de tok opp 4 skjerp, som de ennå så seint som i 1890 «holdt under frist». Det sistnevnte året var det derimot forsøksdrift i Auvi-gruva, der de fant både kopper og vismut. Vismutforekomster oppdaget de også på Kjenners og Sagvoldens grunn, og dette resulterte i prøvedrift flere ganger fra 1905 av inntil et innenlandsk aksjeselskap satte til for fullt i 1909. Aret etter var arbeidsstyrken oppe i 30 mann i sjølve gruva og 8 mann i det nybygde vaskeriet. Disse produserte 5000 kg konsentrert vismut til en verdi av 25000 kroner, og det hele så ganske lovende ut. Men deretter gikk det hurtig nedover, og i 1912 viste Kjenner Vismutgruber et så skrøpelig resultat at de ble foreløpig nedlagt. Et par år etter gikk de over til et nytt selskap, som fant det riktigst ikke å slå for stort på i begynnelsen, før det iallfall hadde prøvd seg fram.
Ikke en gang såpass gikk det med Buttedals Kobberverk. Etter å ha opplevd en viss renessanse i 1907, da 2 mann og et par såkalte skeidegutter vant ut ca. 18 tonn malm med 7-8% kopper-gehalt, ble den videre drift innstilt.
Den lierske gruvedrift kan således ikke prange med, noen strålende saga, og det kunne en vel heller ikke vente. Da viste det beslektede Asdøl jernstøperi mer utholdenhet og større seiglivethet i kampen for tilværelsen. Noen stor bedrift var det aldri, men til sine tider ga den fast arbeid til 9, 10 og 11 mann i 1870- og 1880-åra. For 1875 står oppført 11 mann og en arbeidstid på 52 uker, noe som skulle tyde på kontinuerlig helårsdrift. I sin glansperiode leverte de vel ansette produkter som ovner, støpegods og hakkelsesmaskiner.
Så går det nedover til 5 arbeidere i 1900, og etter den tid hører vi det ikke omtalt lenger. Det bukket vel under i konkurransen med større og mer moderne bedrifter.
På samme måte gikk det og etter hvert med de fleste teglverkene, som Lier i sin tid hadde ikke så få av. I 1875 eksisterte iallfall 6 av dem, på Lahell, Gullaug, Linnes, Heien, Sjåstad og Asdøl med en arbeidsstokk på 3 til 11 mann, som var sysselsatt fra 17 til 24 uker årlig. Men alle disse dreiv på gamlemåten uten mekanisk hjelp og da ble de for lite effektive etter at de store teglverkene med moderne teknisk utstyr kom og produserte varene både raskere og billigere. Kornmøllene derimot holdt lenger stand, for de hadde gjerne sitt faste klientel både fra bygda og distriktet ellers. Tallet på dem kunne variere litt, men nådde visst aldri høyere enn til fire. Gjennom mange år hevdet Sjåstad Møllebruk seg som den ledende med jamt over 3 arbeidere, men fra 1896 kom A/S Vivelstad Mølle i teten, idet den da beskjeftiget 4 mann året rundt. Den var nettopp gjenoppbygd etter en ødeleggende brann noen år tidligere. Som et kuriosum kan nevnes at den satte opp et stort veiskilt nede ved Åby-krysset på Ringeriksveien med pekepil og følgende tekst: «Vei til Vivelstad nye mølle. Langveiskunder kan få malet med seg».
Dette var før elektrisiteten begynte sin seiersgang her i landet, derfor måtte vannet fremdeles sørge for drivkrafta i mange år framover både ved Vivelstad, Sjåstad, Asdøl og Grøtte møller.
En industrigrein som en kanskje ikke skulle vente i ei forholdsvis typisk innlandsbygd som Lier, var skipsbygging. Ikke desto mindre finner vi i 1868 og 69 et skipsverft på Gilhus med 22 mann. Akkurat noen oseandampere greidde de vel ikke å produsere på stranda der, men de bygde iallfall 6 nye skip av større drektighet og reparerte et par gamle før bedriften opphørte, bare to år etter starten.
Mange av disse eksemplene våre skulle tyde på at det slett ikke var så lett å få i gang noen virkelig levedyktig industri i bygda, langt mindre da noen storindustri, som kunne hevde seg i konkurransen på det åpne marked. Riktignok hjalp bedre kommunikasjoner noe, men ordentlig fres over utviklingen så det ikke ut til å bli foreløpig, hva nå grunnene enn kunne være. Enkelte hadde håpet på at den nye Lierbanen - som skal omtales nærmere i en seinere sammenheng - skulle rette på forholdene i den øvre del av bygda, men den innfridde vel ikke forventningene helt. Iallfall måtte Lier i industrisektoren se seg forbigått av de nærmeste grannebygder, det kan blant annet en statistikk fra 1909 tydelig dokumentere. Det året fant nemlig en omfattende fabrikktelling sted i kongeriket Norge. Ifølge den hadde Lier 15 fabrikker med 232 arbeidere og 52800 dagsverk. Et annet sted i samme publikasjon står forresten oppført 18 bedrifter med 300 arbeidere. Av bygdene i Buskerud ledet Modum med 15 bedrifter, 1046 arbeidere og 309700 dagsverk, Nedre Eiker hadde 12, 571 og 157600, og selv en mindre kommune som Røyken kunne oppvise 9 anlegg med 388 arbeidere og 83400 dagsverk. Som en drepende sammenlikning kan til slutt nevnes Drammen by med tallene 75, 2937 og 824800, altså bortimot 16 ganger så mange dagsverk i industrien som Lier. Men i dette forholdet lå trolig en av hovedgrunnene til at Lier hadde vanskelig for å hevde seg på det industrielle området overfor byen ved elveutløpet med de utmerkede landverts og sjøverts forbindelser.
En fordel førte det med seg for liungene å bo så nær den driftige byen: Flere hundre av dem fikk arbeid der på sagbruk, høvleri og ved andre bedrifter, særlig de som bodde på Åssiden og Lierstranda. Men det hjalp ikke den sjølstendige lierske industri. Da var det trass alt lettere for bygdene litt lenger unna, særlig når de hadde den mektige Drammenselva flytende rett utfor stuedøra og milevide skoger til å hente råstoff fra.
Lier derimot måtte iallfall foreløpig stole mer på det som moder jord i forskjellige variasjoner kunne gi. Derfor kommer heller ikke den. virkelige store omveltning før etter 1914, da blant annet den elektriske kraft for alvor overtok i industrien.
